Fortsettelse av artikkelen «Den som tror på Sønnen, har evig liv» som stod i nummer 1/2024.
Å holde for sant
a) Av det vi har sett, vil du forstå at troen er noe mer enn å holde for sant det Guds ord sier om Jesus.
I og for seg er det både godt og nødvendig at et menneske holder Guds ord om Jesus for å være sant. Men det er ikke det samme som å tro. Å holde for sant er en forstandssak; troen er derimot hjertets sak.
«Med hjertet tror en til rettferdighet.» (Rom 10:10)
Troen er et tillitsforhold, ikke bare et erkjennelsesforhold.
Ingen har belyst det bedre enn Søren Kirkegaard. Han sier: Det er ingen sak å tro at et tau holder hundre kilo. Du kan få tauet festet i taket, og henge et hundrekilos lodd i det, så ser du at tauet holder hundre kilo. Men så kommer det en mann og tar tauet du har sett holder hundre kilo og binder det om livet på deg, og fører deg opp på tårnet av Vår frue kirke (domkirken i København). Og så vil han henge deg utenfor tårnet i tauet. Da blir det ikke lett for deg å tro at det holder! For da er ditt liv avhengig av det tauet.
Slik er det også med troen. Det koster ikke noe å holde for sant hva Guds ord sier om Jesus. Ganske annerledes er det derimot, når jeg i min nød og hjelpeløshet og fortapthet skal stole på det. Da er det ikke lett; for da er mitt liv for tid og evighet avhengig av dette ordet. Men da er troen også virkelig blitt en hjertets sak.
Tro på, ikke tro om
I daglig tale bruker vi ofte «tro» i betydningen «mene», «anta». Slik er det ikke brukt i Guds ord om den frelsende tro. Det er ikke spørsmål om å mene, men å stole på. Derfor heter det stadig: tro på.
Den som tror på Sønnen, har evig liv. ( Joh 3:36)
Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. (Rom 10:11; 9:33 o.fl.)
Det kan derfor ikke hjelpe deg om du tror aldri så rett om Jesus, hvis du ikke tror på ham! Endog djevlene tror rett om ham ( Jak 2:19), men de er utelukket fra å kunne tro på ham.
Vi skal derfor vokte oss vel for å forveksle det å tro om med det å tro på. Alt kommer an på om vi har erkjent oss selv så sant at vi har fått bruk for Jesus som vår forsoner og stedfortreder, og er blitt avhengige av ham, og så i denne avhengighet tar vår tilflukt til ham!
En forkynner har sagt: Du skal tro på Jesus på samme måte som du tror det som står i avisen. Han mente vel noe godt med det. Men det er farlig å si slikt! For det er å gjøre troen til en ren forstandssak. Det som står i aviser og alminnelig litteratur, kan aldri danne grunnvoll for menneskers evige skjebne. Det har betydning for vår kunnskap og ellers på forskjellig vis for vårt timelige liv. Men det er bare Guds ord om sin Sønn som kan danne grunnvoll for vårt gudsforhold. Derfor ligger det i sakens natur at vårt forhold til dette ord må være annerledes enn til alt annet som kan tenkes og nevnes. Det må i enestående forstand bli et hjerteforhold, så sant vi skal bli frelst.
Å søke hjelp hos Jesus
b) Videre er den frelsende tro ikke uten videre det samme som å søke Jesu hjelp.
Det finnes ikke så få mennesker i vår tid som bygger sin visshet om å være Guds barn på det at de opplever bønnhørelser av forskjellig art. Det er noe en sjelesørger får et alvorlig innblikk i.
Man sier for eksempel: Jeg er viss på at jeg hører Gud til, for da jeg var i stor nød og jeg ba til Gud, da hørte Gud min bønn og hjalp meg. Slikt beviser at et menneske har tro for å søke hjelp hos Gud, men det sier ingenting om han er en kristen. Bønnhørelser kan en meget godt oppleve også om en ikke er en kristen. Det ser vi av Guds ord.
På Jesu tid var det mange som søkte ham for å få hjelp i forskjellig nød, og Jesus hjalp dem. Men de kom aldri til å tro på ham som Frelser og følte ikke behov for å motta sine synders forlatelse hos ham. Det er én av grunnene (det er også andre som vi ikke kan komme inn på her) til at Jesus rett som det er forbyr dem han har hjulpet, å vitne om ham.
Det er ikke mange mennesker i vårt land som det med sannhet kan sies det om, at de aldri ber til Gud. Ber de ikke ellers, så ber de i hvert fall når de er i nød eller fare. Og det skal vi ikke tenke med ringeakt på; for det har sin store betydning, så langt det rekker, og kan bli begynnelsen til deres frelse. Men det vi vil advare mot, er å gjøre det ensbetydende med frelsende tro! Og Gud bønnhører slike mennesker, så sant han ser de er tjent med det. Derfor er det nok heller ikke noe menneske i vårt land som med sannhet skulle kunne si at de aldri har fått noe av Gud!
Sannheten er at vi alle har fått langt mer enn vi har forstand til å be om. Men det sier seg selv at vi kan ikke gjøre det vi har fått av Gud på denne måten, til bevis på at vi er Guds barn! Nei, her er ikke spørsmål om et menneske tar sin tilflukt til Jesus selv og hans stedfortredergjerning. Bare den – men også hver den – som har bruk for stedfortrederen, og mottar sine synders forlatelse i Jesu blod, har frelsende tro!
Jesus som åndelig hjelper
I denne forbindelse er det nødvendig å nevne to ting spesielt. Det ene er at mange søker Jesu hjelp i åndelige spørsmål: hjelp til å seire over synd, hjelp til å bli annerledes og leve rett etter Guds vilje, hjelp til å arbeide for Gud og så videre. Men de har ikke fått bruk for ham som forsoner. Ja, det hender ikke så sjelden at de endog polemiserer mot dem som ser forsoningen som sin trosgrunn, og sier at de tar det altfor «lett», det er å leve etter Guds vilje det kommer an på, hevder de.
Dette høres pent ut, men er allikevel uttrykk for at de aldri har sett seg selv i Guds lys og erkjent seg fortapt i seg selv. Det hadde ikke vært noen sak om Gud kunne ha gitt oss hjelp og kraft, så vi på den måten hadde blitt rettferdige for ham. Da behøvde han ikke ha sendt sin Sønn i vårt sted til å bære vårt syndeansvar! Var rettferdighet å få ved loven, da var Kristus død uten grunn (se Gal 2:21). Med sin innstilling til Gud og sin tro, vitner slike sjeler at det var ganske overflødig at Guds Sønn skulle dø for dem!
Nei, hjelp og kraft er ikke nok for et menneske til å være en kristen! Når Gud legger sin kraft på det naturlige menneske, går det som når snekkeren arbeider med et råttent materiale, (se Rom 8:3). Derfor måtte han sende sin egen Sønn i synderes sted. Det er ikke hjelp og kraft, men Forsoneren og Stedfortrederen et menneske trenger for å bli frelst og leve i samfunn med Gud.
Bønnhørelser
Det andre vi spesielt må nevne, er at mange tar bønnhørelser av mer overnaturlig art, som f.eks. helbredelse ved bønn, som tegn på særlig åndelighet. Det er veldig farlig! Jeg har selv opplevd helbredelse ved bønn, og jeg har sett mange mennesker bli helbredet ved bønn der hvor ingen lege kunne hjelpe dem. Men det beviser ikke engang at de er kristne (se nedenfor), langt mindre at de er særlig åndelige kristne.
Gud har lært meg å se at det er like stort når han dag for dag bevarer meg fra å bli syk, som at han en dag grep inn i mitt liv og helbredet meg ved forbønn. Og like lite som vi kan ta det at Gud bevarer oss fra å bli syke som tegn på åndelighet, like lite kan vi ta helbredelse ved bønn og liknende opplevelser som et slikt tegn.
Nei, det er bare ett tegn på sann åndelighet: at mennesket ser sant på seg selv, og tror sine synders forlatelse på Jesu regning og ansvar. Men det er også et usvikelig tegn!
Å stille seg til tjeneste
c) Frelsende tro er ikke det samme som å ha tro til å la seg bruke av Gud, når en selv ikke har fått bruk for Jesus og tror på hans fullbrakte verk.
Det tales ofte om at vi skal gi vårt liv til Gud og la ham bestemme over oss og bruke oss. I og for seg er slik tale både god og nødvendig. Og særlig har den betydning som en oppvekkende tale til mennesker som bare vil leve for seg selv. Men hvis noen tror at han er en kristen fordi han lar seg bruke av Gud, da er det fare på ferde! For å påvise det, kan det være nok å henvise til et ord fra Jesu bergpreken (Mat 7:22-23):
Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde mot loven!
Her er det tale om mennesker som hadde tro for å bruke Jesu navn, og det på en måte som endog få kristne i vår tid har det. De hadde også bekjent Jesus som Herre over sitt liv; og det er uttrykk for at de mente han skulle bruke dem. Men de hadde aldri selv vært kristne!
De hadde aldri hatt bruk for å tro på ham som sin forsoner, mottatt syndsforlatelse i hans navn. Ellers kunne Jesus ikke si at han aldri hadde kjent dem. Men Gud hadde brukt dem, og Jesu-navnet hadde beholdt sin kraft i deres virke. Og allikevel sier Jesus at de gjorde urett!
Bli brukt av Gud
Dette viser i sannhet at det ikke er nok for et menneske å bli brukt av Gud! Gud bruker nemlig alle som han på noen måte kan få bruke. Derfor beviser ikke det at Gud bruker et menneske, om det så er til å vekke, drive ut onde ånder, gjøre kraftige gjerninger og tale profetisk (dvs. forkynne Herrens ord), at den som blir brukt, er en kristen. Det beviser bare hvor nidkjær Gud er for å fremme sin sak, og hvor det er om å gjøre for ham å frelse sjeler.
Det blir ofte sagt, når det gjelder å bedømme personer som arbeider for Gud: Gud har vedkjent seg deres arbeid, altså må den som arbeider være av Gud! Nei, det at Gud vedkjenner seg et menneskes arbeid, beviser slett ikke at han er av Gud. Det er de nevnte ord fra Bergprekenen er alvorlig varsko om. Bare én ting beviser at et menneske er av Gud: at han i seg selv er en hjelpeløs og fortapt synder som er blitt avhengig av syndenes forlatelse i Jesu blod!
Derfor er det ikke nok å ha tro for å la Jesus bruke seg. Det kommer an på om en selv tror på Jesus, slik Gud har gitt oss ham!
Tillitsforhold til Jesus, ikke følelser
d) Den frelsende tro er heller ikke en følelsessak; men et tillitsforhold til Det har ingenting å bety om et menneske føler at han tror på Jesus. Mange gjør det uten å være frelste mennesker. Ja, det at de føler sin tro, er deres egentlige trøstegrunn. Det beviser bare at de stoler på sin tro, istedenfor å stole på Jesus! Og av det vi tidligere har sett om troen, skjønner vi hvor farlig det er.
Derfor har det heller ingen ting å bety at et menneske føler at han slett ingen tro har, når han bare i sin hjelpeløshet og fortapthet tar sin tilflukt til Jesus. Da tror han på ham, midt i det at han selv ingen tro føler.
Det er ikke som sjelelig faktor troen har betydning til frelse: som noe som beroliger oss, trøster oss, gir hvile og fred i våre følelser. Nei, det er ene og alene som vårt hjertes tilflukt til og rettethet på ham som har båret vårt syndeansvar og fridd oss ut med sitt eget blod.
Nok eksempler
Slik kunne vi fortsette med å nevne eksempler på tro som ikke kan frelse et menneske. For som vi har sagt, er det så mange slags tro blant mennesker som bekjenner seg som kristne, men som ikke kan frelse dem, fordi den ikke er rettet på Jesus, som han er gitt oss av Gud og åpenbart i Ordet.
Imidlertid vil vi ikke nevne flere slike eksempler, men heller prøve å sammenfatte det vi har sett om hva den frelsende tro ikke er.
Oppsummering
Frelsende tro er ikke i noen form å tro på sin egen kristendom! Om jeg tror på min omvendelse, min beslutning om å være en kristen, mine opplevelser og bønnhørelser – la dem i og for seg være så ekte de vil – om jeg tror på mine bønner, min tro, min syndsbekjennelse, i det hele tatt: om jeg tror på det at jeg er en kristen, kan ingen slik tro frelse meg!
I alle slike tilfeller er troen, nærmere bestemt, en av tre ting:
Enten er den en ren forstandssak: Man slår seg til ro med å vite om Jesus, om omvendelsen, om troen, om kristenlivet, og forveksler det en vet med det en er, slik at en tror en er og eier det som en i virkeligheten bare har kunnskap om!
Eller så er troen en ren følelsessak: Man innbiller seg at man er i samfunn med Gud, fordi man føler det så og så godt, og har det slik og slik, som en mener en kristen skal ha og føle det!
Eller så er troen visstnok en hjertesak – et tillitsforhold –, men rettet på feil gjenstand: Man stoler i en eller annen form på sin egen kristendom, istedenfor på Kristus!
I alle tilfelle kaller Guds ord slik tro for død tro: fordi en med all slik tro forblir uten Kristus, og dermed også forblir uten gjenfødelse og nytt liv i hjertet.
Fra Livets Brød, Lunde forlag, 1984
Bibeltekster fra Norsk Bibel.
Mellomtitler ved red.