Pussig nok er dette et begrep som ser ut til å være ukjent for svært mange også innenfor lutherske sammenhenger – enda det beskriver en helt avgjørende side med det som er egenartet for luthersk evangelie- og kirkeforståelse.
Begrepet er formet på grunnlag av den lutherske bekjennelsen Augustana (forkortes gjerne CA ut fra sitt latinske navn, Confessio Augustana). Her sies det i artikkel fem: For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. For ved Ordet og sakramentene som midler, blir Den hellige ånd gitt, han som frambringer troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet … [Vi forkaster dem] som mener at Den hellige ånd kommer til menneskene uten det ytre ordet, ved deres egne forberedelser og gjerninger.
Troen skapes altså av evangeliet, fordi Den hellige ånd er bundet til evangeliet og kommer til oss gjennom evangeliet. Tro er ikke noe et menneske «får til» selv, men er Åndens verk. Og evangeliet kommer til oss gjennom bestemte ytre midler: Ordet og sakramentene, dåp og nattverd. Med Ordet menes det forkynte og hørte ord og det skrevne og leste ord. Samme sak kommer poengtert frem i Luthers forklaring til tredje trosartikkel i Luthers lille katekisme: Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den hellige ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro, på samme måte som han kaller, samler, opplyser og helliggjør hele den kristen kirke på jorden og bevarer den hos Jesus Kristus i den rette, ene tro.
At Den hellige ånd kommer i og med ytre, konkrete midler, henger sammen med noe som er særegent ved luthersk kristendomsforståelse og bibelsk virkelighetsforståelse: forholdet mellom Gud og den skapte fysiske virkelighet. Gud har skapt den fysiske verden, og det sies at «Gud så […] og det var meget godt.» (1Mos 1:31)
I tidens fylde tar Gud på seg kjøtt og blod og blir menneske i Jesus Kristus. Han, som himmel og jord ble skapt ved, trer inn i skaperverket og blir skapning. Og i kraft av dette blir hans fysiske lidelse og død til frelse. Han reises så opp fra de døde – fysisk, legemlig – og troner ved Faderens høyre hånd – fortsatt som menneske av kjøtt og blod, om enn herliggjort.
Her i tiden kommer han til oss gjennom ytre fysiske midler som han har knyttet sine løfter til: lydbølger i forkynnelsen, papir og blekk i Den hellige Skrift, vannet i dåpen, og vinen og brødet i nattverden. Disse ytre, materielle tingene har åndelig betydning og er bærere av Guds velsignelse. Den fysiske virkeligheten er med andre ord ikke «uåndelig»! Og på den siste dag skal han skape nye himler og en ny jord, og den nye jord skal være naturgrunnlaget for det fullkomne Guds rike.
Guds nærvær er med andre ord bundet til ytre, skapte ting som Jesus har knyttet sitt løfte til. Dette Guds nærvær er like virkelig enten jeg kan føle og oppleve det eller ikke. Et godt forbilde på dette finner vi i fortellingen om kobberslangen under Israels ørkenvandring:
Da sa Herren til Moses: Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. Så laget Moses en kobberslange og satte den på en stang. Og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, ble han i live. (4 Mos 21:8f)
Folket er rammet av Guds dom. Denne består i giftslanger som kommer inn i leiren, og den som blir bitt, er fortapt. Det gis ingen motgift. Da er det at Herren – på Moses’ forbønn – gir folket et legemiddel. Moses skal få laget en slange av kobber, og denne skal plasseres på en høy stake midt i leiren, synlig for alle. Og Herren gir et løfte: Den som er bitt og ser på slangen, skal leve.
Poenget er: Det sier seg selv at en avbildning på en stang ikke har noen som helst helbredende kraft. Men Herren har knyttet et løfte til kobberslangen. Og i kraft av Guds løfte blir kobberslangen til redning. Slik er det også med nådemidlene: Vannet i dåpen, brødet og vinen i nattverden kan i seg selv ikke hjelpe eller frelse. Men fordi Herren har knyttet sitt løfte til disse ytre midlene, er de virkekraftige.
Mange kristne er i dag opptatt av å kunne oppleve Guds nærvær og leter etter tegn som kan forsikre dem om at Gud virkelig er til stede. For noen er tegn og under det som skal til. De lengter etter å kunne se Guds nærvær med det ytre øye for å være sikker på at han er der. De vil se «det Gud gjør i dag».
Men tro er overbevisning om ting som ikke sees (Heb 1:1), og i nådemidlene er Jesus nærværende selv om han ikke kan sees. Og han er det i kraft av sitt løfte.
For andre er Guds nærvær noe som oppleves i «sterke» møter eller der lovsangen «tar av», – det er en følelsesmessig opplevelse som gir en forsikring om at Gud ikke er langt borte.
Det er et stort spørsmål om ikke denne søken etter «å oppleve Guds nærvær» dypest sett er en lengsel etter frelsesvisshet. Uten disse erfaringene og følelsesmessige opplevelsene, blir Gud borte. Og kristenlivet blir et jag fra møte til møte, i håp om å få nytt «påfyll», gjenta opplevelsen som bekrefter at en er Guds barn og på rett vei.
Her passer et vers fra Rosenius’ sang inn:
På nåden i mitt hjerte
en tid jeg støttet meg,
men snart ved syndens smerte
min trygghet tapte seg.
Jeg var da vel fornøyet
når rørt jeg hjertet fant.
Men var jeg mindre bøyet,
min tro med ett forsvant.
Det som det dreier seg om her, er at nådemidlene hjelper oss å vende blikket bort fra våre egne hjerter – fra det som foregår i vårt indre, til det som gis utenfra. Det fører kristenlivet fra det subjektive og følelsesmessige over på en objektiv grunn.
I nattverdteologien taler vi om realpresensen (av latin: realiter = virkelig og presens= det som er her og nå, nærværende) og sikter med dette til at Jesus Kristus er virkelig og legemlig nærværende i brødet og vinen. En åndelighet som søker innover og vil føle Guds nærvær, vil nødvendigvis bry seg lite om Herrens objektive nærvær i Ord og sakrament.
Og motsatt: En åndelighet som har feste i nådemidlene, vil legge liten vekt på det subjektivt-følelsesmessige. Det er ingenting galt i det å kjenne smaken av Guds godhet (Sal 34:9) – og dermed gjøre erfaringer som også kan bety sterke følelsesmessige opplevelser. Men dette er noe Herren gir hvor og når Han vil – i sin time og ved sitt Ord, og som det er usunt å jakte på.
Derfor vil en luthersk kristen ha sin frelsesvisshet forankret i noe som ligger utenfor ham selv – i nådens midler – og ikke i egne følelser og opplevelser. Dette er frigjørende samtidig som det gir åndelig nøkternhet og sunnhet.
Fra Orienteringspunkter i en forvirret tid,
Lunde forlag, Oslo 2022