De tre første byene vi hører om på vei inn i det lovede landet, er Jeriko, Ai og Gibeon. Disse byene med deres innbyggere, kan meget godt anvendes som forbilder på Guds folks fiender til alle tider – fiendene som møter hvert Guds barn på vei inn i løftenes og troens rike.
Jeriko med sine sterke murer og forherdede motstand, likner verden i sin hardnakkede motstand, helt til Jesus kommer igjen og den siste basunen lyder.
Ai ligner den gamle Adam, vår falne natur som ikke kan beseires på kjødelig, fornuftig vis. Kjødet må lokkes ut av sitt skjul, egges til vrede og angrep ved Guds lov og beseires ved evangeliets bakholdsangrep. Det er bare i Jesus blod og ved hans fullbrakte seier, at kjødet dødes og mister sitt herrevelde.
Gibeon og gibeonittene likner på mange måter djevelen selv, i hans første fremgangsmåte mot menneskene. Han bruker løgn og svikefull tale.
Slik sett har alle Guds barn til alle tider et Jeriko, et Ai og et Gibeon som på alle måter prøver å sperre veien inn i Guds løfters land, Guds frelses land.
Det er en realitet når det gjelder å bli frelst for første gang, men også når det gjelder å bli bevart og nå frelst inn i det himmelske Kanaan.
Josva 9 gir oss også en undervisning i hvordan sjelefienden bruker en stillferdig og tillitsvekkende fremgangsmåte når Guds folk skal infiltreres, og han ønsker å sette sine tjenere inn blant Guds folk.
Gibeonittene var bosatt i Gibeon og tre andre byer, (v 17). En sterk fiende som andre folkegrupper i Kanaan forventet, ville gi Israel stor motstand og sikkert stoppe dem. Men de er listige. Ryktene om utgangen av Egypt og seirene over kongene på den andre siden av Jordan driver dem til en annen taktikk. De aner at mot Herren Israels Gud kan de ikke stå seg. Røyken har så vidt lagt seg over Jeriko og Ai! «da gikk de for sin del fram med list.» (v 4)
Akkurat som «løgneren» som spurte Eva i paradis: «Har Gud virkelig sagt»? Temmelig likt han som så freidig taler til Jesus i ørkenen,
«Er du Guds sønn så …» – «Gjør slik og slik.» Svikefullt prøver han å lure Jesus bort fra Guds vei gjennom tilsynelatende gode forslag.
Gibeonittene kom med slitte klær, sprukne vinsekker og tørt brød. Det var en gjennomført listig plan. De synlige «bevisene var så klare», (v 12-13). Og de snakket til og med om Israels Gud og seirene han hadde gitt sitt folk, (v 9-10).
Når «løgneren», den gamle slangen, slik angrep de første menneskene og selveste Messias med sine «gode forslag», kan jeg være ganske sikker på at han har sine «gode forslag» klare for meg i dag også! Eva og Adam gikk rett i fella. Jesus Kristus falt ikke, idet han svarte med Guds ord.
Hverken Josva eller høvdingene kom på å spørre Herren gjennom ypperstepresten. Høvdingene var klar over faren, for de sier rett ut: «kanskje bor dere midt iblant oss!», (v 22). Årvåkenheten var det ikke noe i veien med, men tilliten til egen dømmekraft ødela allikevel alt!
«Da tok mennene og smakte på nistematen deres. Men Herren spurte de ikke til råds.» ( Jos 9:14)
Når vi følger «magefølelsen» eller det «vanlige», er det stor fare for at det er tidsånden og «denne verdens fyrste» som styrer valg og vurderinger. Men har vi for alvor spurt Herren:
Hva tenker du, Jesus, om dette?
Husk at magefølelsen slettes ikke alltid peker mot Golgata og det blod som renser fra all synd. Magefølelsen sier oftere: Nå må du ta deg sammen, så ikke du blir forlatt av Gud!
Så skulle vi heller søke råd i sannhetens ord, ja, søke råd hos ham som bærer navnet: «Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig far og Fredsfyrste» ( Jes 9:6).
Alt annet vil få negative konsekvenser.
«Herren er god og rettvis, derfor lærer han syndere veien.» (Sal 25:8) Hverken Josva eller høvdingene valgte den gode del i denne saken, og derfor gikk det galt. Det ble inngått et fredsforbund med gibeonittene. Det ble avlagt ed på at disse kanaanererne skulle spares. En ed og et forbund som, uten at de visste det, var i strid med Guds ord:
«Når Herren din Gud gir dem i din vold, så du vinner over dem, skal du slå dem med bann. Du skal ikke gjøre pakt med dem og ikke vise dem nåde.» (5 Mos 7:2)
Hva skal en så gjøre når skaden er skjedd og ulykken er et faktum? Hva skal en gjøre om en ved svik og list er dratt inn i forhold som er imot Guds ord? Hva skal en gjøre med de løfter som er gitt?
Denne teksten lærer oss at gamle feiltrinn ikke kan rettes opp ved nye påfunn som bryter med Guds ord, selv om intensjonene er aldri så gode. Når den som blir bedratt lar magefølelsen råde, blir en selv snart en bedrager.
«Josva tilsa dem så fred og gjorde pakt med dem om at de skulle få leve, og menighetens høvdinger avla ed på dette. Men tre dager etter at de hadde sluttet pakt med dem, fikk de høre at de var naboene deres og bodde midt iblant dem.» ( Jos 9:15-26)
Den som utsettes for bedrageri, blir så lett selv en bedrager og mener seg å ha rett til å gå bort fra sine løfter. Da erkjenner en ikke alvoret i at en selv ikke spurte Herren til råds, men bare stolte på sin egen dømmekraft. Kong Saul blir selve anskuelsesundervisningen av dette når han mange år seinere, i sin egen nidkjærhet, setter edsforbundet med gibeonittene til side og dreper noen av dem (2 Sam 21). Tørke og hungersnød ble Guds vekkende svar, flere år seinere under Davids regjeringstid!
«Men Israels barn slo dem ikke i hjel fordi menighetens høvdinger hadde sverget ved Herren, Israels Gud, og lovt dem fred. Da knurret hele menigheten mot høvdingene. Men alle høvdingene sa til hele menigheten: Vi har sverget ved Herren, Israels Gud, og lovt dem fred, og nå kan vi ikke legge hånd på dem.» ( Jos 9:18-19)
Hva var grunnen til at Josva og høvdingene denne gangen sto ved sitt ord og ikke slo inn på en dårlig snarvei? Hva kan redde en bedratt kristen fra å hevne seg selv og ikke bli en bedrager?
Folket var nylig blitt omskåret ved Gilgal. Der veltet Gud av dem skammen fra Egypt, ( Jos 5:9). De hadde alle fått paktstegnet på sin egen kropp, nemlig det paktstegnet som vitnet om at Gud ville stå ved sine løfter til sitt folk og være trofast mot den pakt han hadde opprettet med dem. Kan det ha vært Guds pakttroskap som preget dem i denne beklemte situasjonen?
Vi finner en noe annerledes situasjon beskrevet i Heb 10:34. Men den er allikevel sammenlignbar:
For også fangene hadde dere medlidenhet med. Og dere fant dere med glede i at deres eiendeler ble røvet fra dere, for dere visste at dere hadde en bedre eiendom, som varer ved.
Her var de troende utsatt for tyveri, antagelig i forbindelse med vitnetjeneste blant fanger. Men himmelhåpet hadde på forhånd preget dem i så stor grad at de fortsatte sin tjeneste, og de unnvek å falle i fristelsen til å gi opp hele arbeidet.
Stefanus var også så grepet av synet på Menneskesønnen som sto ved Guds høyre hånd at han under steiningen utbryter: «Herre tilregn dem ikke denne synden.»
Vår medfødte rettferdighetssans og magefølelse ville aldri gjort som i de to nevnte eksemplene. Men under påvirkning av Guds pakttroskap, himmelens kommende realitet og den levende stedfortrederen i himmelen, kommer alle saker i et nytt lys, og Jesu Kristi sinnelag bryter frem. Dette er ikke bare drømmer og ønsketenkning, men levende realiteter der nåden stadig er virksom i et menneskes liv.
Når skaden først var skjedd og edsforbundet med gibeonittene opprettet, var det ikke til å unngå at de hadde en ekstra fare og fristelse inne i sitt nye land. Her kunne de ikke bare leve videre som om ingen ting var hendt. Mange kristne har dessverre gjort det samme, med den følge at de seinere i livet påvirkes, styres og forføres av «gibeonittene» de ikke lovlig kan bli kvitt i sitt liv.
Her er kristne som i god tro har giftet seg med en ektefelle som seinere viste seg ikke å være en troende.
Her er kristne som mot bedre vitende giftet seg med en ektefelle som det på forhånd lyste mange røde varsellys over.
I begge tilfeller er en bundet til ekteskapspakten, inntil døden skiller dere ad. Det er din ektemann/ektehustru, som du skal elske og ære og ønske godt for uten unntak.
Men du skal allikevel ikke la det dra deg bort fra troskapen mot Herren og den smale vei mot himmelen. Det samme gjelder andre vanskelige og vonde forhold som tynger tilværelsen og som du ikke kan bli kvitt uten å bryte med Guds gode vilje.
Hva gjorde så Josva i sin situasjon?
«Men Josva gjorde dem samme dag til vedhoggere og vannbærere for menigheten og for Herrens alter, på det sted han ville utvelge seg, og det har de vært til denne dag.» ( Jos 9:27)
Du skal altså la Jesus ( Josva) gjøre dine «gibeonitter» til «vedhoggere og vannbærere», som skal tjene deg i din daglige gudstjeneste. La Jesus få omgjøre disse stadige farer og trusler i ditt liv til noe som tjener deg og driver deg til kontinuerlig påkallelse av hans navn!
I Paulus sitt liv var det en Satans engel som stadig slo ham. Denne engelen var ond og hadde ikke gode hensikter, men Jesus gjorde engelen til en vedhugger og vannbærer i Paulus’ liv, så han ikke skulle bli hovmodig over sine store åpenbaringer.
Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg. Om denne bad jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg. Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. (2Kor 12:7-9)
La derfor ikke mismotet, irritasjonen og de stadige onde stikk, styre deg bort i evig mørke og fortvilelse, men omgjør disse bekymringene til bønneemner for himmelens trone. Lukk opp nøden for Jesus, han vil selv stige inn i den.