Rytme
Det grunnleggende element i all musikk, som i alt liv, er rytme. Men rytmen kan være naturlig og i tråd med det normale og sunne i skaperverket, eller den kan bryte med dette.
I menneskelivet er det alltid en rytmisk veksling mellom spenning og avspenning. Vi har det i hjertets slag (overtrykk og undertrykk), i innpust og utpust, i arbeid og hvile, i dag og natt. Der den naturlige rytmen forstyrres, merker vi det umiddelbart. Skjer det med hjertet, blir vi urolige for hva som er galt.
I musikken er det naturlig med betoning på 1. og 3. slag i en 4/4-takt, og avspenning/lett trykk på 2. og 4. slag. Det ligger der fra naturens side, fra Gud selv. Og vi merker knapt rytmen, slik vi ikke merker hjerteslagene våre, for det er helt naturlig. Den moderne populærmusikk bryter imidlertid med den naturlige rytmen, forskyver den (swing), flytter betoning til f.eks. 2. og 4. slag i en 4/4-takt (boogie-woogie bluesrytme) eller på alle taktslag osv. Vi kaller det gjerne rytmisk musikk fordi vi umiddelbart blir fokusert på det rytmiske.
Navnet Jesus Blekner Aldri – Oslo Gospel Choir
I og med at det rytmiske korresponderer med det kroppslige i mennesket, settes kroppen i bevegelse. Musikken driver til bevegelse. De rytmiske forskyvninger som ble tatt i bruk i jazz, blues, rock osv var fra første stund av gjort i den hensikt å være normbrytende, pirrende og uttrykke løssluppenhet og frihet, ikke minst på det seksuelle område. Det var et opprør mot normer og det normale, det ordnede, det Gudgitte. Enhver som vil lese seg opp om rockens historie vil se dette.
Hippiekulturen og 68-erne er ektefødte barn av den rytmiske musikken, med sitt opprør mot alle normer og all orden. Det var en åndelig revolusjon, et opprør mot Gud som skaper og herre. Fri seksualitet, frie samlivsformer, fri abort er bare noe av det som helt naturlig kom i kjølvannet. Musikken selv uttrykker det! «Kristendom og rock er to uforenelige størrelser. Det er ufattelig at ikke kristne skjønner dette. Rock er drifter. Den appellerer til avgrunnene i mennesket. Kristendommen er dens rake motsetning. Det evige må søkes i stillhet og inderlighet». (Ole Paus).
Nå er det sjelden å høre noen spille piano på et bedehus uten tendens til swing, og det er knapt noen som synger uten å ha hentet inspirasjon fra rockens sensuelle eller stønnende syngemåte, samtidig som rockens rytmeforskyvning har blitt normalen. En tenker ikke over at en uttrykker opprør mot skaperen og det normale, henvender seg til tilhørernes kropper og setter dem i bevegelse, i stedet for å skape ro i møtet med Gud.
Da Jesus satte sjelen fri – Rune Larsen
Da Jesus satte sjelen fri – SKRUK
Harmoni
Slik rytmen korresponderer med vår kropp, korresponderer musikkens harmoni med vårt følelsesliv. Den naturlige harmoni hører med til det skjønne og gode Gud har skapt. Se for deg et naturskjønt landskap som ånder av fred og ro, med de fineste stemninger i farge og lys. Mens et sydende og rastløst byliv, med ulyd og bråk, kaos og virvar, kan rive sinnet opp, kan en fin naturopplevelse skape ro i et opprevet sinn.
Det naturlige, det harmoniske, det som lar sinnet falle til ro, gjør oss godt. Men det forvirrede, det opprevne, det kaotiske, det disharmoniske, gjør ondt.
Slik er det også med harmonien i musikken. Så lenge harmonien er i pakt med det skjønne og naturlige, i pakt med Guds skaperverk, gjør den oss godt (jf Davids harpespill).
Men i det vi hoper opp spenninger i musikken, dyrker det disharmoniske gjennom spenningsfylte eller sære og skjærende klanger, settes følelsene i sterk bevegelse, enten ved at de rives opp eller nærmest «ruses». Aller sterkest er virkningen der det disharmoniske eller spenningsfylte ikke munner ut i noe harmonisk og avspent. Da har ikke bare følelsene blitt berørt, men de blir etterlatt i en opprevet eller uforløst tilstand. Hele fokuset dreies på en usunn måte mot vårt følelsesliv og det sanselige.
Å at jeg kunne min Jesus prise – Storsalen minikor
Å at jeg kunne min Jesus prise – SKRUK
Det melodiske
Slik rytmen korresponderer med vår kropp og harmonien med vårt følelsesliv, korresponderer melodien med vårt åndsliv. Melodien er det element som får musikken til å bevege seg framover. Den er utsagnet i musikken. Det har en viss likhet med språklige utsagn, ord satt sammen ved hjelp av kognitive, åndelige prosesser – til meningshelheter. Melodien taler til oss som åndelige, intellektuelle vesener.
All sann og høyverdig kultur kjennes på at mennesket tar seg selv på alvor som åndsvesen, med en høyere bestemmelse enn dyrene. Det betyr ikke at man underkjenner eller ser ned på menneskets legemsliv og følelsesliv, men man gir dette sin bestemte underordnede funksjon og plass i helheten. Mennesket er som åndsvesen ingen slave av blinde instinkter og drifter, men har åndsevner til å uttrykke kreativitet, mål og mening, samtidig som en er i stand til å la legemsliv og sinn tøyles og underordnes noe høyere enn seg selv. Selv som fallen skapning vet mennesket noe om hva som er skjønt, edelt, godt, sant og rett. Enhver sann kultur kjennetegnes av at den søker sannhet, rettferdighet, skjønnhet, alt som løfter mennesket opp og bekrefter mennesket som åndsvesen.
Tilsvarende er det et kjennetegn på høyverdig musikk at det melodiske element er fremtredende. Det melodiske opphever ikke det rytmiske eller det harmoniske, men gir det sin rette underordnede plass i helheten, slik at det først nå kommer ”til sin rett”, dvs som en tjener som fremhever det melodiske. Der det rytmiske og det harmoniske blir selvbeskuende og selvopphøyende blir det noe lavt og nedbrytende, men som tjener for det melodiske blir det noe byggende.
Bach – Motet Jesu, meine Freude BWV 227 – Prégardien | Netherlands Bach Society
Åndssituasjonen
Vår kristne kulturhistorie har i stor grad vært preget av at mennesket har forstått seg selv som et åndsvesen, hvor tro, moral, sannhet og rett har vært fundamentalt. I hele denne judeo-kristne kultur har det melodiske element vært sentrum i musikken. Det nådde på mange måter sitt høydepunkt i barokken (ortodoksiens og pietismens tid), hvor musikken strakte seg mot himmelen, idet komponistene lik naturvitenskapsmenn utforsket musikkens lover og søkte å uttrykke den skjønnhet og renhet og rikdom Gud hadde lagt ned i sitt skaperverk. Man utforsket musikken som en naturens matematikk, fulgte dens lover, med en glede og kreativitet som ettertiden aldri har nådd opp til. Man ville si noe meningsfullt med musikken, og utforsket derfor også det melodiske «språket» (tonemalerier mv) til det ytterste.
Men etter hvert som frafallet kom i den vestlige kultur, vendte man seg mer og mer fra Gud og himmelen til mennesket og jorden. Musikken ble mer og mer harmonisk og rytmisk orientert, rettet mot menneskets følelser og kropp, og dette skjøt virkelig fart gjennom innflytelsen fra den afro-amerikanske kulturen, på 1900-tallet. Musikken og kulturen ble hedonistisk, den kjødelige og egoistiske nytelse ble satt i sentrum, ikke renhet, sannhet, det edle og opphøyde.
Pop og rock springer ut fra en ideologi og et menneskesyn som står i skarp motsetning til det kristne. Målet med denne musikken er at det fysiske og emosjonelle skal settes i sentrum og få utfolde seg hemningsløst. Mennesket er en fysisk og emosjonell skapning som skal styres nedenfra, i tråd med sine lyster og begjær (jf sitat fra Ole Paus).
Den rytmiske musikken har sitt utspring i et livssyn og en ideologi som er i opprør mot de kristne verdier, mot Gud og hans skaperorden. Det er umulig å la musikk fra en slik hedonistisk kultur tjene forkynnelsen av evangeliet. Det er to åndsverdener som står i diametral motsetning til hverandre. Men den bibelske historie er likevel full av eksempler på at en nettopp forsøkte det, der Israels folk ble inntatt av hedenskapet omkring seg. En ville dyrke Gud med hedenskapets religiøsitet og uttrykk. Gud anså imidlertid ikke den gudsdyrkelse som da fant sted som dyrkelse av seg, men som avgudsdyrkelse. Det er det vi er vitne til i dag. I det en mener seg å dyrke Gud, er det i realiteten utfoldelse av egen lyst og eget begjær som står i sentrum.
Get Together – Oslo Gospel Choir
Hvor går veien?
Veien til fornyelse går alltid tilbake til det en har forlatt, til det som en hørte fra begynnelsen (1Joh 2:24). Også på kulturens område må vi vende tilbake og søke fornyelse gjennom det som er gitt oss i de rike åndelige tider i kirke- og musikkhistorien. Vi har en så stor skatt og rikdom å øse av i den kristne sang- og musikktradisjonen fra reformasjonen og framover, og det er uendelig trist at denne arven i dag blir forkastet til fordel for kling-klang og tynne sangtekster av døgnfluepreg. Måtte vi igjen ta fram de malmfulle koralene og åndelige sangene fra våre troende forfedre, og den fantastisk rike musikalske arv vi har fått overdratt oss.
Ren og rettferdig – Fossneskoret