Alt i alt, nest etter Guds eget ord, er musikkens edle kunst den største skatt i denne verden. Den kontrollerer tanke, sinn, hjerte og ånd.
Og når menneskets naturlige musikalske ferdighet blir skjerpet og utviklet, slik at det skapes kunst, merker vi med stor undring Guds store og fullkomne visdom i musikken, som jo, når alt kommer til alt, er Hans verk og Hans gave. (Martin Luther)
Men enhver kunstart, som alle Guds skapergoder, preges av menneskets ånd, og står enten i tjeneste for det gode eller det onde. I stedet for å bruke Guds skapergoder, språk og kunst mv, for å tjene hverandre og ære Gud, bruker vi det lett til synd, selvforherligelse og opprør mot Gud.
Fra syndefallet av har mennesket fordervet alle Guds gode gaver og brukt dem til å fremme seg selv og leve ut sitt begjær, i stedet for å leve Gud til ære og behag. Det gjelder også musikken. Det er i Kains frafalne slekt vi hører om de første som lager musikkinstrumenter (1Mos 4:21), og musikk og dans har fra første stund vært en sentral del av hedenskapets dyrkelse av det kjødelige begjæret og avgudene (de onde ånder).
Enkelte røster i kirkehistorien har tatt til orde for å avvise all musikk som djevelens verk, da musikken har vært så sterkt preget av hedenskapets vesen. Men å avvise bruken pga misbruk, er ikke en farbar vei. Guds gode gaver skal vi ta imot med takk, og bruke, men på den rette måten.
Som i hele skaperverket for øvrig ligger det en skapt lovmessighet i musikken, en indre struktur som kan beskrives matematisk. I middelalderen hørte musikkvitenskapen til tallkunstens quadrivium sammen med astronomi, aritmetikk og geometri. Man forstod at det var dype matematiske sammenhenger mellom musikkens lover og «musica universalis» – harmonien i universet, og «musica humana» – den indre menneskelige harmoni.
Nyere forskning bekrefter at det er et underlig samsvar mellom avstanden mellom tonene i skalaen og planetene i vårt solsystem osv. Det er strukturer, avstand og interne forhold som kan beskrives matematisk. Musikkens matematikk og lover var grunnleggende for tidligere tiders komponister og musikere.
I forordet til «Symphoniae iucundae» skriver Luther: «Men deg, min kjære unge venn, anbefaler jeg denne edle, helsebringende og gledesspredende skapning (musikken), som kan hjelpe deg til å holde styr på følelsene dine og verne dem både mot tåpelige lyster og slett selskap.
Dessuten kan du venne deg til å gjenkjenne og lovprise Skaperen i denne skapningen. Og de fordervede sjelene som misbruker denne gave, slik de uanstendige diktere gjør med de usunne kjærlighetsvisene sine, skal du holde deg langt unna.
Du kan være viss på at det er djevelen som røsker dem med seg, på tvers av naturen, som med denne gaven utelukkende vil og bør lovprise Gud, giveren. Disse bastardene rapper Guds gave og bruker den til å dyrke Guds fiende, han som fører krig mot naturen og denne deilige kunst.»
Luther påpeker at det finnes en djevelens musikk som nettopp er i strid med naturen og fører krig mot naturen, og gjør opprør mot den orden og de lover Gud har lagt ned i musikken, som han også gjør mot alle øvrige Guds skaperordninger og lover. Luther vurderer musikken ut fra hva som er i pakt med den skapte natur og hva som fører krig mot den og er på tvers av den. Slik apostelen Paulus taler om et samliv mellom mennesker som er «mot naturen», slik er det også en musikk som er «mot naturen».
Johann Sebastian Bach er en av historiens komponister som mer enn noen har forsøkt å utforske den lovmessighet som Gud har lagt inn i musikken, med ønske om å avdekke den skjønnhet, renhet og herlighet som ligger nedlagt i musikkens strukturer og lover.
Han skriver blant annet:
Generalbassen er det mest fullkomne fundament for musikken (…) hvormed den gir en klingende harmoni til Guds ære og tillatelig forlystelse i sinnet, og skal som all annen musikk kun ha som mål å være Gud til ære og til rekreasjon for menneskesinnet.
Hvor dette ikke blir tatt i akt, der har vi ikke med egentlig musikk å gjøre, men derimot med djevelsk skrik og skrål.»
Melodien var alltid det sentrale, og med angivelse av den akkompagnerende basslinjen var det harmoniske fundamentet lagt. Nå kunne de øvrige stemmer fylle ut – innenfor musikkens lover. Men der man ikke gir akt på disse lover, der er det djevelsk skrik og skrål, dvs et djevelsk opprør mot Gud og hans skaperorden. Og Bach visste mer enn noen hva han snakket om.
Martin Luther beskriver noe tilsvarende på denne måten: «… én synger en enkel melodi eller tenor som musikerne kaller den, og ved siden av den blir det også sunget tre, fire eller fem andre stemmer som likesom med jubel leker og danser rundt omkring en slik enkel, enfoldig melodi eller tenor, for på vidunderlig vis å forsire og utsmykke melodien, og likesom oppfører en himmelsk dans, idet de vennlig møter hverandre og likesom omfavner hverandre hjertelig og kjærlig …
En som tenker over dette og likevel ikke betrakter musikken som Guds underfulle verk, han må i sannhet være en slamp og fortjener ikke å kalles et menneskelig vesen. Han skulle ikke få lov til å høre annet enn skryting fra esler og grynting fra svin.»
Slik Guds skaperverk er ordnet, skjønt og rent, slik skulle musikken uttrykke dette gjennom å forholde seg til den struktur og lovmessighet som Gud hadde lagt i musikken. Det samsvarer med det som er rent og skjønt i det menneskelige øret, som ikke skjærer eller røsker tak i mennesket.
Mozart sa det slik:
Lidenskaper, uansett hvor voldsomme de enn måtte være, må aldri uttrykkes på en slik måte at de vekker avsky, og musikken må selv i de mest grufulle situasjoner aldri støte øret.
Den må alltid behage tilhøreren, eller med andre ord: den må aldri opphøre å være musikk.
Vi har allerede sammenlignet musikken med samlivsformer. Trofasthet mot og innordning i ekteskapets ordning er til Guds ære og menneskets velsignelse, mens utroskap og samlivsformer som strider mot Guds skaperordning, er opprør mot Gud, og det er til skade for både dem som lever slik, for barn og samfunnet. Nå hevder noen at samlivsformen er likegyldig, så lenge det er tale om kjærlighet. Men slik taler ikke Guds ord. Formen på samlivet er ikke likegyldig. Det er noe som er i samsvar med Guds skaperorden og etter Guds vilje, og det er noe som er mot naturen og i strid med Guds bud.
På tilsvarende måte er det med musikkens form. Den er ikke likegyldig. Der det lages musikk som er i tråd med de lover Gud har lagt ned i musikken, vil musikken være til pris og ære for Gud, og til glede og gavn for både de som utøver og de som hører. Men der den bryter med disse lovene, vil musikken uttrykke gudsopprør og en livsholdning som er «mot naturen».
Mikkel Vigilius viser i heftet «Djevelens ånd og tidens ånd» hvordan Karen Blixens livsmål var å realisere seg selv, sine muligheter, sine lyster og drømmer fullt ut, og at denne totale egoistiske og hedonistiske livsførsel ble muliggjort gjennom en pakt med djevelen.
Hedonisme er en livsholdning som har som høyeste gode og mål å tilfredsstille egne lyster og begjær. Vigilius viser også hvordan en rekke av vår tids kulturpersonligheter, ikke minst innen musikk, på tilsvarende måte som Blixen, har solgt seg til djevelen for å oppnå suksess.
Vigilius viser hva musikerne formidler i tekster og intervjuer, og hva det billedlige budskapet i musikkvideoene uttrykker. Men han drøfter ikke budskapet i selve musikken. Alle forstår at det er noe djevelsk og opprørsk i den moderne musikkens tekster og videoer, med sataniske symboler, grovt og seksualisert språk mv, men få akter på at musikken selv formidler det samme budskapet, bare på en langt mer umiddelbar måte. Musikkens budskap oppfattes like fullt av vår underbevissthet, selv om vi ikke reflekterer over det. Det gjør det desto farligere!