Musikken forteller hvilken religion, ideologi eller hvilket livssyn mennesker har. Europa har vært et kristent kontinent med de bibelske sannheter som fundament for tro og tanke.
Vi har sett på mennesket som en syntese av ånd, sjel og legeme. Det åndelige er det høyeste, og evighetsdimensjonen er fundamental. Til det åndelige hører evnen til tenkning og refleksjon, erkjennelse, kunnskap og innsikt, lære og tro. Hvor det åndelige får være styrende, vil det sjelelige og legemlige underordnes, i pakt med Guds skaperordning.
På musikkens område kommer det kristne menneskesyn til utrykk ved at en lar det melodiske element være rådende. Melodien er det åndelige element i musikken. Det sjelelige er harmonien, det legemlige rytmen. Det melodiske element har preget den kristne sang i to tusen år, og ikke minst gjelder det de lutherske koraler. Melodien er det styrende, harmonien og rytmen underordner seg den og tjener den. Det er ikke tilfeldig at det er slik. Det har ikke med alder eller smak og behag å gjøre. Det er det kristne livssyn forankret i Guds ord som kommer til utrykk, og utfolder seg på denne måten i musikken. Og da tjener også musikken evangeliet og Guds ord, i pakt med det sanne, skjønne og gode.
Den afroamerikanske musikken, pop/ rock, står i motsetning til dette, fordi den har sin rot i en helt annen ideologi og et annet menneskesyn, i skarp motsetning til det kristne. Den amerikanske antropologen Margaret Mead tok på 1900-tallet til orde for et nytt syn på kjønn og seksualitet. Naturmennesket, slik hun fant det på stillehavsøyene, var idealet. Et opprinnelig menneske som ikke var invadert og deformert av sivilisasjonen, og særlig den kristne kultur. Idealet er et samfunn fritt for normer, en ny verdensorden hvor menneskets indre ønsker og tilbøyeligheter får strømme fritt. Det betyr fri seksualitet, fri abort, frihet i forhold til kjønn, homofilt samliv, samboerskap, sannhet og løgn osv.
Jazzen og bluesen som oppstod blant afroamerikanske musikere i USA, uttrykte nettopp en frigjøring fra normer, og hadde en sterk seksuell appell. Dette ble videreført i gospel, rock og øvrige sjangere innen populærmusikken.
Rocken slapp løs krefter og følelser som før hadde vært bannlyst i den hvite musikken. Den tok i bruk alle tenkelige midler for å få fram det den ville. Rockemusikken var mye mer enn en ny type musikk, den var en ny livsform. (Rune Klakegg, 1976)
Musikkens virkning på dette området er mye sterkere enn ord, nettopp fordi den utfolder ideologien den uttrykker. Populærmusikken er denne opprørskulturens uttrykk og form! Det er det fysiske og emosjonelle som er rådende. Rytmen er det dominerende i musikken, rytmisk intensitet og kompleksitet som gir sterke impulser til kroppens drifter. Målet er at det fysisk emosjonelle skal strømme fritt. Ideologien er at mennesket er en fysisk skapning som skal styres nedenfra.
Rocken blir individets hemningsløse utfoldelse, den er vulgaritetens triumf og den fører folket tilbake til neandertalerstadiet. (Grønbeck, Pattison, Henze)
Som kristne skal vi være en motkultur mot dette.
Ole Paus sier:
Ta denne kristenrocken. En avskyelighet! Fusk med begreper! Kristendom og rock er to uforenelige størrelser. Det er ufattelig at ikke kristne skjønner dette. Rock er drifter. Den appellerer til avgrunnene i mennesket. Kristendommen er dens rake motsetning. Det evige må søkes i stillhet og inderlighet.
Å rocke betyr egentlig å slippe løs det som finnes i deg, uten å tenke på konsekvenser. Musikken er ikke nøytral i seg selv slik at noen kan bruke rock i destruktiv hensikt, mens andre kan bruke den i det godes tjeneste. Man endrer ikke rockens budskap og virkning om man setter en kristen tekst til den. Musikken er selv et virkemiddel, en formidler av et livssyn, den er den sterkeste makt til å omskape mennesker og bane vei for en antikristelig ideologi.
Målet med rocken og opprøret er nådd, både i kristenliv og samfunnsliv. Det har ikke skjedd i ett nå, men litt etter litt!
Det er altså her, på musikkens område, at vokterne bør bygge sitt vakttårn. Ja, lovløsheten trenger seg lett ubemerket inn på dette område. Som for spøk og tilsynelatende uten å medføre noe ondt (…) Ja, den gjør ikke annet enn litt etter litt å slå rot og i stillhet å virke på karakter og livsvaner, derpå virker den mer åpenlyst videre (…) og går med stor frekkhet løs på lover og statsforfatninger, inntil den til slutt har ødelagt alt. (Platon)
Det er umulig å arbeide for Guds rike og sjelers frelse, og samtidig gi rom for en musikk som virker det motsatte!