Josva 8:30-35
Selv om vi i gjennomgangen av Josvas bok har kommet til kapittel 10, skal vi gå et lite skritt tilbake for å se nærmere på et avsnitt i kapittel 8.
Josva og Israel vandret i ferdiglagte gjerninger. Inngangen til Kana’an, erobringene og nedkjempelsene av de kana’anittiske folkegruppene, var Herrens råd og Herrens vei. Han har alltid den fulle oversikt og gjennomfører sine planer til rett tid.
Han sa: Til deg gir jeg Kana’ans land til arv og eiendom. (Sal 105:11)
Selv om landet var lovet til Abraham ca 600 år tidligere, har Herren sine grunner til at landet først nå inntas og bebos av Abrahams etterkommere. Det er århundrer hvor Herren på underfullt vis har forberedt sitt folk gjennom 400 år i Egypt og 40 års ørkenvandring. Samtidig som Kana’ans folk også forberedes gjennom en frivillig forherdelsesperiode, som ender i en tvungen forherdelse. ( Jos 11:20)
Det alvorlige for både israelittene og kana’aneerne er at disse landområdene, etter Guds løfter til Abraham, ikke er som andre landområder. På hvilken måte?
Jorden må ikke selges for alle tider. For meg hører landet til. Dere er fremmede og gjester hos meg. I hele det landet dere får til eie, skal dere tillate innløsning av jorden. (3Mos 25:23-24)
Det er avgjørende for alle mennesker over hele jorden å legge nøye merke til hvordan Herren handler i dette landet og hvordan han handler med sitt åpenbaringsfolk, gjennom bibelhistorien og verdenshistorien. Slik åpenbares det hvordan den uforanderlige evige Gud er imot alle folk og mennesker til alle tider!
Landet ble urent, og jeg straffer det for dets misgjerning, så landet spyr ut sine innbyggere. Men dere skal holde mine lover og mine bud og ikke gjøre noen av disse avskyelige gjerningene. Verken den innfødte eller den fremmede som bor blant dere, skal gjøre slikt. For alle disse avskyelige gjerningene har landets innbyggere gjort, de som var der før dere, og slik ble landet urent.
For da kommer landet til å spy dere ut, fordi dere gjør det urent, likesom det spyr ut de folkene som har vært der før dere. Hver den som gjør noen av alle disse avskyelige gjerningene, skal bli utryddet av sitt folk – hver og en som gjør slikt. (3Mos 18:25-29)
Det er Guds land hvor Han, på særlig måte, åpenbarer seg. Det er et stort alvor både for kana’anittene og israelittene. Ja, et alvor for hele jorden! Så er tiden kommet da Guds åpenbaringsfolk, etter seirene over Jeriko og Ai, har fått et fotfeste i dette Guds-landet. Hendelsen i siste del av kapittel 8 er også planlagt og forut befalt/profetert av Moses før hans død. (5Mos 27:4-8)
Nå når landet er i ferd med å «spy ut» de kana’anittiske folkegruppene, skal gudsfolket befestes i samfunnet med Gud, for at ikke det samme skal skje med dem. (jmf menigheten i Laodikea Åp 3:16)
På Guds befaling, gjennom Moses, reises det et alter på Ebal-fjellet og det ofres brennoffer og fredsoffer. Alteret skulle bygges av naturlig formede steiner, som ikke var tilpasset med noen jernredskap. Det var ofringer som munnet ut i glede og takknemlighet (5Mos 27:7).
Alteret reises på Ebal-fjellet hvor forbannelsene skal lyses over alle som bryter Guds lov (5 Mos 11:29b). Alteret skal bygges av materialer som Skaperen selv har dannet og formet, upåvirket av menneskers gjerninger. Og i det første offeret, brennofferet, ble hele offerdyret fortært av flammene. Her er hele grunnlaget for at Israel i det hele tatt kan ha samfunn med Gud. Et alter etter Guds plan og Guds forarbeid. Et offer som fortæres av flammene i stedet for dem selv. Offeret fortæres på samme sted som forbannelsen ropes ut over lovbryterne.
«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.» (Gal 3:13)
Så fulgte fredsofferet, hvor de også skulle få spise og tilegne seg selve offeret.
Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham. ( Joh 6:54-56)
Ja, der hvor «brennofferet Jesus Kristus» har kjøpt oss fri fra forbannelsen er det grunnlag for virkelig samfunn, samfunn på det inderligste. Et fredssamfunn (fredsoffer) hvor en får ta til seg av offeret. Likesom maten blir ett med dem som spiser den, blir Jesus ett med de som tilegner seg ham gjennom nådemidlene: Ordet hørt – forkynnelsen, Ordet synlig – dåpen, og Ordet spist – nattverden.
Israel skulle få glede seg ved denne bespisningen, (5 Mos 27:7). Her var grunn til å «være glad for Herrens, din Guds åsyn». Da er virkelig alt i orden, når en kan være glad for Guds åsyn!
For Josva gjensto enda en Guds befaling som hørte med til dette inderlige nådesamfunnet med Gud:
På steinene skal du skrive alle ordene i denne loven, klart og tydelig. (5 Mos 27:8)
Det var en klar påminnelse om hva som fortsatt var rett og galt i Guds øyne. Konkrete ord som forbyr de synder Kana’aneerne levde i og praktiserte i sitt liv, og som dro forherdelse og dom over dem. Synder som normaliseres og bare delvis ansees som forkastelig i vår tid.
Josva leste opp alle lovens ord, både velsignelsen og forbannelsen. La oss i den nye pakts tid heller ikke glemme Jesu ord; «og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere». Holde – ta vare på – innrette seg etter, det Jesus har befalt oss. Da blir det mye vi daglig må til Jesus med og erkjenne som synd! Men også en ny vandring i Guds løfters land hvor vi får eie velsignelsen over livet, for Jesu skyld.
Så sto halvdelen av Israelsfolket vendt mot Ebal-fjellet med offeralteret og den andre halvdelen vendt imot Garisim-fjellet, mens lovens ord ble lest opp med velsignelser og forbannelser.
Hvilken vei står vi vendt, når vi hører «alt det jeg har befalt dere», Jesu ord, Guds ord?18