Som det gamle Israel hadde sitt paktsmåltid, påskelammet, så har den nye pakts Israel også sitt: nattverden.
Den kvelden Jesus innstiftet nattverden, var han sammen med sine disipler for å ete påskelammet. Vi skjønner at det er en sammenheng til stede her. Flere av trekkene som er karakteristiske for påskelammet, kan vi finne igjen i nattverden.
a) Det blod som den natten i Egypt ble strøket på dørstolpene, skulle være et tegn for Herren. Han skal se blodet, og gå forbi. (2Mos 12:13)
Men også vårt påskelam er slaktet: Kristus (1Kor 5:7). Da hans blod fløt på korset, skjedde det forlikelse med Gud. For dette blods skyld benåder Gud den synderen som tror på Jesus. Og i nattverden mottar vi Jesu blod.
b) Likesom påskelammet hvert år skulle etes på samme vis, for å minne Israels barn om det som skjedde ved utgangen av Egypt, så skal også nattverden gjentas, og virksomt minne Guds folk om at Jesus ble hengitt i døden for våre synder.
c) Som påskelammet bare var for paktsfolket, så er nattverden bare for den nye pakts folk, Jesu sanne venner. Den skal styrke dem på veien mot vårt Kana’an, saligheten hos Gud.
Men nattverden er samtidig noe mer enn sitt forbilde. Påskelammet var et symbol, men nattverden er et sakrament som meddeler en virkelig åndelig gave.
Hva gir nattverden?
Når vi reiser det spørsmålet: Hva får vi i nattverden? – blir det gitt en rekke forskjellige svar. Vi vil ganske kort gi en oversikt over de viktigste av de nattverdoppfatningene som finnes i kristenheten.
Katolsk lære
Den katolske nattverdlære går ut på at det under nattverden skjer en forvandling av brød og vin så de blir Kristi legeme og blod. Den katolske presten har i kraft av sin prestevigsel makt til å hitkalle denne forvandlingen. Når denne er skjedd, er brødet ikke lenger brød og vinen ikke lenger vin. Elementene ser ut som og smaker som brød og vin, men de er Kristi legeme og blod.
Ved altergangen får lekfolket bare brødet. Presten nyter både brød og vin. (I nyeste tid hender det likevel at lekfolket også får drikke av begeret). Det brødet som er igjen etter nattverdhandlingen, blir omhyggelig oppbevart og er gjenstand for tilbedelse, det er jo Kristi legeme.
Noe av det viktigste ved den katolske nattverdlære er «messeofferet». Tankegangen er her at presten tar det forvandlede brød og vin, som nå er Kristi legeme og blod, og bærer det fram for Gud som et offer. Da skjer, sier en katolsk katekisme, «en ublodig gjentakelse av offeret på Golgata, idet Kristus ved prestens hender oppofrer seg til sin himmelske Far på ublodig måte.» Dette offer i messen bringes fram til beste for både levende og døde i skjærsilden.
Men det er vilkårlig og uten støtte i Skriften at bare presten skal drikke av vinen. Som grunn for dette angir katolikkene at det hellige blod lett kan bli spilt, og at Jesu blod også er til stede i brødet som er Kristi legeme. Men hvorfor gav Jesus oss både brødet og vinen?
Læren om at brødet og vinen forvandles til Kristi legeme og blod, er uten medhold i Det nye testamentet. Det er sant og visst at nattverdgjesten mottar Kristi sanne legeme og blod. Men der skjer ingen forvandling av elementene. Paulus kaller det innviede brød for brød (1 Kor 10:16).
Skriften sier ganske visst at brødet «er» Kristi legeme, men det står ikke «er forvandlet til». Til sammenligning er det med rette blitt henvist til Joh 1:14. Når det her står at «Ordet ble kjød», så betyr det nettopp ikke «ble forvandlet til» kjød. Guds evige sønn ble ikke forvandlet til et menneske, han ble et menneske, men slik at han siden både er sann Gud og sant menneske. På samme måte må vi forstå ordet «er» i nattverdberetningen. Brød og vin er fremdeles brød og vin, men i og med at vi mottar dette brød og denne vin, mottar vi Jesu legeme og blod.
Læren om «messeofferet» kommer i strid med Det nye testamentet, som sier at Jesu offer er fullbrakt én gang for alle (Heb 7:27, 10:14). Jesus har dessuten gitt oss nattverdens brød og vin for at vi skal ete og drikke det, ikke for at vi skal tilbe det eller ofre det til Gud.
Reformert lære
Den reformerte nattverdlære går i en helt annen retning. Zwingli hevdet at ordet «dette er mitt legeme» har symbolsk betydning: «Dette betyr – eller er et bilde på – mitt legeme.»
Calvin ønsket å stå nærmere Luthers posisjon, og han kan ofte uttrykke seg nokså likt med ham. Calvins syn er at det alltid er Den hellige ånds oppgave å skape for- bindelse mellom Jesus Kristus og de troende.
Også i nattverden er det derfor Ånden som knytter forbindelsen mellom Jesus og hans venner. Han ville ikke gå med på at vi får Jesu legeme og blod i og med brødet og vinen, for Jesu legeme er jo i himmelen, sa Calvin. Luther hevdet at Jesus – også som menneske – er til stede over alt, for han er jo ett med Gud Faderen. Men dette ville ikke Calvin gå med på. Han holdt seg til sin lære om at Ånden er båndet mellom Jesus og oss.
Heller ikke den reformerte lære stemmer med Det nye testamentet. Om den katolske lære sier mer enn Skriften, så sier den reformerte lære mindre.
Når Jesus sier: «Dette er mitt legeme», må ikke vi svekke ordene. Ordet «er» kan ikke noen gang bli lik «betyr».
Når Jesus sier: «Jeg er det sanne vintre», så er meningen ikke «jeg er et bilde på det sanne vintre». Jesus mener nettopp det han sier, han er det sanne vintre, likesom han er livets brød, er døren til fårene. Han ikke bare betyr det, men han er det. Det er i disse lignelsene ikke ordet «er» som står i overført betydning, men ordene «vintre», «brød» og «dør».
Jesu legeme og blod
Det er derfor ganske vilkårlig å svekke ordet «er» i retning av «betyr». Vi må ta ordene akkurat slik som de står.
Vår kirkes [den sanne lutherske] nattverdlære knytter seg nøye til Bibelens ord. «Det er vår Herre Jesu Kristi sanne legeme og blod under brødet og vinen. Kristus har selv innstiftet det for at vi kristne skal ete og drikke det» (Luthers lille katekisme).
Jeg har hjertelig lengtet etter å ete dette påskelam med dere», sa Jesus da han innstiftet nattverden. Han innbyr oss til nattverden. Han innbyr oss til nattverdbordet fordi han vil ha samfunn med oss. Bibelen sier: «Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? (1 Kor 10:16)
På samme tid gir nattverden også de troende det inderligste samfunn med hverandre.
Fordi det er ett brød, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brødet. (1 Kor 10:17)
Forberedelse til å motta nattverden
Når en kristen vil gå til nattverdbordet, er det naturlig at tankene melder seg om han er verdig til å ta imot så stor en gave. Derfor er selvprøvelse en del av den kristnes forberedelse til å gå til Herrens bord. «La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av begeret.» En kan ellers komme til å ete og drikke seg selv til dom. (1 Kor 11:28 f)
Med slike ord vil Bibelen vekke de sikre og sovende. Å gå til Herrens bord må ikke være en ren vanesak. Ingen må gå til nattverd med uoppgjorte synder på samvittigheten.
På den annen side skal ingen kristen holde seg borte fra nattverden fordi han kjenner seg svak og uverdig. Ingen er i og for seg «verdig» til å få nattverden. Vi har ingen annen verdighet for Gud enn den vi eier i Kristus. Det gjelder også ved nattverdbordet.
Nattverden er for Guds barn. Det avgjørende punkt i selvprøvelsen gjelder ganske enkelt troen på Jesus. Katekismen sier: «Å faste og forberede seg legemlig er vel en god, ytre skikk. Men verdig og vel forberedt er den som tror ordene: ‘Det gis for dere’ og ‘Det utøses for dere til syndenes forlatelse’. Uverdig og uskikket er derimot den som ikke tror disse ordene, eller tviler på dem. For ordene ‘for dere’ krever hjerter som tror.»
Blikket vendes hjemover
Da Jesus innstiftet nattverden, så han fram til dagen da han skulle samle alle sine venner hjemme hos sin himmelske Far. «Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.» (Matt 26:29)
Og nattverden har en merkelig evne til å vende tankene oppad og hjemad. «Så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.» (1 Kor 11:26)
Ved nattverdbordet kjenner Jesu venner noe av et varsel om Herrens gjenkomst. Som Israels folk allerede mens de var i ørkenen fikk smake vindruer og granatepler som var hentet fra det lovede land (4 Mos 13), slik gir nattverden en forsmak på hvor godt det skal bli å få sitte til bords med alle de frelste i Fars hus en gang. Og de troende synger: «Halleluja for Herrens bord, i himmelen hist – og her på jord!»
Nattverdens virkning
Nattverden er et sakrament. Det vil si at den er et virkekraftig nådemiddel som har sin kraft og evne fra Jesu innstiftelsesord.
Vi sier derfor at nattverden har en sakramental virkning. Det vil si: Alle som nyter nattverden, kommer i forbindelse med den levende Jesus Kristus, idet de tar imot hans legeme og blod under brød og vin. Enten nattverdgjesten tror eller ikke – han mottar uansett Jesu legeme og blod. Det er nemlig Jesu innstiftelsesord, og ikke min tro, som gjør nattverdens elementer til noe annet enn alminnelig brød og vin. Det er verken mannen som forvalter nattverden eller nattverdgjestens tro som gjør nattverden til nattverd.
Men om nattverdgjesten ikke er en troende, blir denne nattverdnytelse ikke til frelse. Det er forferdelig om noen tenker at han kan skaffe seg syndsforlatelse uten omvendelse og tro, bare ved å gå til nattverd eller kanskje ved å motta sakramentet på dødsleiet.
For ganske visst mottar også den uomvendte nattverdgjest Jesu legeme og blod, og ganske visst møter Jesus ham slik på sakramental måte. Men da det ikke finnes en levende tro hos ham, blir denne nattverdnytelse ham ikke alene nytteløs, men den blir ham til dom og forherdelse (1 Kor 11:27ff ).
Når nattverden nytes av et Guds barn, gir den ham kraft og styrke. Han får jo Jesu legeme og blod, det vil si: Han mottar det legeme og blod hvorved han i troen eier syndenes forlatelse. Dette kalles nattverdens frelsende virkning. En slik virkning har den altså bare for troende. Og da denne virkningen skjer sakramentalt, dvs. i kraft av Jesu ord og innstiftelse, er virkningen uavhengig av våre følelser og indre opplevelser i nattverdstunden.
Fra boka «Jeg vet på hvem jeg tror», Lunde forlag
Lett språklig oppdatering og noen mellomtitler ved red.
Bildet er hentet fra gospelimages.com. Malt av Jan van’t Hoff.