Om hvorfor nattverden kun er for kristne. Om den glemte menighetstukten – og hvordan vi må praktisere den i kjærlighet etter Skriften.
Nattverdpraksis i Danmark
I dansk sammenheng har vi i løpet av de siste generasjonene blitt vant til at det er nattverd ved hver søndagsgudstjeneste. Det er blitt en selvfølge i den danske folkekirken, og det er en praksis de fleste lutherske frimenigheter har videreført. Men det har ikke alltid vært sånn.
Går vi 150 år tilbake, var det vanlig i Danmark at det var nattverd i kirkene bare noen få ganger i året. Det hadde en spesiell grunn. Den gang ble det lutherske skriftemålet tatt på alvor på en annen måte enn i dag.
I den augsburgske bekjennelse fra 1530 understrekes det at nattverd kun skal gis til dem som bekjenner seg til den kristne tro og som lever i samsvar med denne troen. Derfor skal ingen få adgang til nattverden med mindre presten har møtt dem på forhånd, snakket med dem og kjenner dem som kristne.
Det står i kunngjøringens artikkel 24: «Ingen har adgang uten først å ha blitt testet og hørt.»
I forlengelsen av dette heter det i dansk lovgivning fra 1683: «Presten må ikke ta imot noen til nattverd, uten at de først har henvendt seg til presten, avlagt skriftemål og fått frigjøring.»
Denne bestemmelsen ble fortsatt tatt på alvor på 1800-tallet. Men det viste seg å være på grensen til umulig for presten å klare å ta alle de nattverdsøkende i menighetene til individuelt skriftemål hver uke.
Løsningen ble i utgangspunktet å kutte ned på antall nattverdsfeiringer, slik at en hadde nattverd kun noen få ganger i året.
I andre omgang ble det innført en praksis der de i menigheten som ønsket nattverd, rett og slett måtte melde seg til nattverd på forhånd. Da kunne presten innkalle dem han ønsket en pastoral samtale med.
Fram til slutten av 1800-tallet ble det i den offisielle veiledningen for prestenes nattverdforvaltning understreket at de måtte kjenne til og kunne stå inne for alle dem de mottok ved nattverdbordet.
Fra begynnelsen av 1900-tallet skjedde det imidlertid et stort teologisk frafall i Danmark. Liberal teologi vant fram med sine tanker om å sortere ut alt det utdaterte i Bibelen, formulere en kristendom på det moderne menneskets premisser og være åpen for ulike måter å tro på.
I forhold til nattverden ble konsekvensen den at man gradvis forlot tanken om å ekskludere mennesker som levde i åpenbar konflikt med Guds ord. Med hvilken rett skal man kunne formane dem og kalle dem til omvendelse? En måtte være åpen for at vi kunne tolke Bibelen annerledes.
På 1900-tallet fikk denne tankegangen gradvis fotfeste i folkekirken. Over tid har det blitt umulig for folkekirkens prester å ekskludere noen fra nattverdbordet. I dag har alle medlemmer av folkekirken rett til å motta nattverd, og prestene har plikt til å gi dem det.
Når nattverdbordet er åpent for alle, er det ingen praktiske problemer med å ha nattverd hver søndag. Utover på 1900-tallet har dette også blitt vanlig praksis i folkekirken: Ved høymesse søndag morgen er det nattverd, og nattverdbordet er åpent for alle. Dette er praksisen som de fleste lutherske kristne i Danmark har vokst opp med og derfor opplever som naturlig i en luthersk menighet.
Men det åpne nattverdbordet kan på ingen måte kalles luthersk. Det er i direkte motsetning til Luthers egen veiledning for forvaltningen av nattverden.
Martin Luther
Da reformasjonen kom, befant Luther seg i en situasjon hvor han måtte forkaste den katolske kirkens falske lære om nattverden og vende tilbake til Bibelens ord.
I Bibelen fikk Luther syn for nattverden som en forkynnelse av evangeliet. I nattverden mottar vi Jesus selv, og med ham hele hans frelse. Nattverden er for syndere som angrer sine synder og bekjenner at de har behov for Jesus som sin frelser.
I nattverden får vi fellesskap med Jesus. Men vi markerer også fellesskapet med de andre troende. Derfor er ikke nattverden for dem som fornekter den kristne tro. Mennesker som åpenlyst lever i synd, må formanes til å omvende seg. Først når de har omvendt seg, kan de få adgang til nattverden.
I 1523 skriver Martin Luther om nattverden i sin første veiledning om organiseringen av en kristen gudstjeneste. Nattverden er både et fellesskap mellom Kristus og den troende og et fellesskap mellom kristne seg imellom. Den er ment for og forbeholdt kristne.
Romerkirken delte ut sakramentet til alle mennesker uten forskjell. Men det skal ikke være sånn. Her må man skille mellom intensjonen med forkynnelsen og nattverdens sakrament:
Når jeg forkynner evangeliet, vet jeg ikke hvem det når. Men her må jeg ta hensyn til om evangeliet har nådd den som kommer til nattverden. Jeg må ikke legge det ned på usikkerhet, men heller være sikker på at personen jeg gir nattverden til har grepet evangeliet og oppriktig tror.
Luther vet godt at han ikke kan se inn i hjertene, og at det vil være hyklere blant dem som bekjenner troen. Men han vil minne prestene på at de ikke må lukke øynene for tegn på at noen lever i synd. Når en prest blir oppmerksom på noe slikt, må han reagere og kalle vedkommende til omvendelse og frelse.
Luther anbefaler at det før nattverdsutdelingen foregår en individuell samtale, slik at ingen går til nattverd med falsk tro og med uforløst synd. Ifølge Luther vil en slik praksis tjene til å vekke den vantro og ubotferdige, og vise ham at han må omvende seg.
Luther er fullt klar over at en konsekvent implementering av denne praksisen vil føre til en kraftig reduksjon av nattverdmenigheten. Men dette er bare naturlig for Luther. For sakramentet er for de kristne, og de er få. «Da vil en se hvor få som er kristne, og som vil komme til nattverd.»
I sitt første forslag til en evangelisk gudstjenesteordning anbefaler Luther at de som ønsker å motta nattverden, tar kontakt med presten på forhånd, som så kan spørre dem om deres tro, om deres intensjon om å motta nattverden og om deres liv. Bare de som bekjenner troen og lever etter den, skal få adgang til nattverden.
Luther understreker i denne sammenheng at man må skille mellom å falle og å leve i synd. Kristne faller ofte i synd. Det er nettopp derfor de trenger nattverdens sakrament. Ingen skal hindres i å komme til nattverden fordi de synder, bare de omvender seg og bekjenner synden. Men de som åpenbart lever i, opprettholder og forsvarer synden, skal holdes borte, så de ikke misbruker evangeliet, men innser at de er fortapt og omvender seg.
Bare gjennom en slik sakramentsforvaltning kan menigheten opprettholde et klart syn på at det å leve i synd utelukker en person fra Guds rike og evig frelse.
Det Luther anbefaler her, er basert på de nytestamentlige tekstene om menighetstukt. I disse tekstene blir det gjort klart at de personer som åpent lever i og forsvarer sin synd, må formanes til omvendelse. Dersom de ikke vil omvende seg, må de utestenges fra menighetens kristne fellesskap og også fra nattverden. Disse bibeltekstene må også være en veiledning for oss i dag.
Bibelen
I denne sammenhengen er det særlig to bibeltekster som står sentralt.
- I Matteus 18:15-20 gjør Jesus det klart at menighetens første skritt i møte med en person som lever i synd, ikke er å ekskludere ham fra menigheten, men å formane ham. Først må han formanes individuelt, deretter av to eller tre kristne sammen, deretter i hele menighetens påhør, og først når dette har skjedd, hvis han fortsetter i sin synd, må han utestenges fra menighetens fellesskap. Denne ekskluderingen indikerer ikke at menigheten forlater ham. Utelukkelsen er derimot et uttrykk for menighetens siste, alvorlige og smertefulle kall til omvendelse.
- I 1 Kor 5 snakker Paulus om utestengelse av den som lever i synd, som betyr at personen «utleveres til Satan». (v 5) Vedkommende plasseres på en tydelig måte utenfor menighetens fellesskap, slik at han må se og forstå at han ikke lenger regnes med i nådens fellesskap, men regnes som en som tilhører Satan. Så alvorlig er situasjonen, og så alvorlig må den fremstå for mannen som lever i synd og forsvarer den.Målet er at den ekskluderte må erkjenne sin forferdelige situasjon, må våkne og snu.Paulus understreker at de kristne ikke må utøve noen form for broderlig og kristent fellesskap med den som er ekskludert. Hvis de gjør det, vil de gi inntrykk av at man kan leve i synd og være kristen på samme tid. Denne tankegangen må ikke få støtte verken fra den som er ekskludert eller fra andre i menigheten.
Hvis du møter og tar imot alle som kristne, uansett om de lever i synd eller ikke, så vil du uunngåelig gi inntrykk av at det er mange måter å være kristen på, og at det er mulig å være kristen og leve i synd samtidig. Da vil frafallet gradvis spre seg i menigheten, ettersom en surdeig gradvis gjennomsyrer hele deigen. (v 6-8)
Derfor må de troende bryte med enhver form for broderlig og kristent fellesskap med den som åpent og vedvarende lever i synd: «Du skal heller ikke spise med en slik person». (v 11)
Man kan diskutere hva slags måltidsfellesskap Paulus snakker om her. Snakker han om både nattverden og kjærlighetsmåltidet, som var en del av menighetslivet i mange av de eldste menighetene? Snakker han muligens også om måltidsfellesskapet i hverdagen?
Det er tydelig at Paulus snakker om et måltidsfellesskap som uttrykker og signaliserer åndelig fellesskap. Dette kan ikke sies om våre private måltid i dag. Vi praktiserer ikke lenger kjærlighetsmåltider, og vi har heller ingen bibelsk forpliktelse til å gjøre det.
Men vi har nattverd, og nattverden signaliserer åndelig fellesskap. Det gjorde det på Det nye testamentets tid, og det gjør det i dag. Derfor må vi følge Paulus’ formaning i forhold til nattverden. Vi må avstå fra å gå til fellesskap med noen som åpent og vedvarende lever i synd.
Den praktiske konsekvensen
Hva blir den praktiske konsekvensen av dette? Betyr dette at vi bare kan gå til nattverd med mennesker som vi personlig vet er oppriktige kristne?
Det er ikke det Paulus skriver. Paulus forplikter oss ikke til å kjenne alle som vi går til nattverd med. Men han forplikter oss til ikke å ta del i fellesskapet med dem vi kjenner, og som vi samtidig vet lever i åpen og vedvarende synd. Vi svikter slike personer hvis vi later som og signaliserer at vi har åndelig fellesskap med dem i en felles tro på Jesus.
Vår plikt er å presisere at dette ikke er tilfelle. Vi må vise dem at vi ser på dem som noen som står utenfor Jesu fellesskap. Dette må vi gjøre klart for dem med våre ord, når og hvis vi har anledning til å formane dem, og dette må vi gjøre klart for dem med våre handlinger, når og hvis vi er sammen med dem ved nattverd.
For mange kristne i Danmark i dag er dette en helt fremmed tankegang. Dette henger utvilsomt sammen med at vi har blitt vant til den vanlige kirkelige fellesskapspraksis og ser på den som naturlig og god. Men det henger også sammen med at vi, som er forkynnere og ledere i kristent menighetsarbeid, i lengre tid har forsømt å løfte fram de bibelske tekstene om menighetstukt.
Når de bibelske tekstene har blitt fortiet lenge nok, kan det etterlate et inntrykk av at de ikke lenger har gyldighet for oss. Det er alltid faren når vi forsømmer visse deler av Guds ord.
Det finnes bare én kur mot denne faren: at vi går tilbake til tekstene, leser dem på nytt og tar deres budskap til oss.
I 2001 ga Dansk Bibelinstitutt ut boken «Når menigheten setter grenser». Den er skrevet av lektor i det nye testamentet, Torben Kjær, tidligere prest i folkekirken og predikant i Luthersk Missionsforening. Boken gjennomgår godt og grundig de nytestamentlige tekstene om menighetstukt.
Torben Kjær gjør det klart at disse formaningene ikke er tidsbestemte, men har full gyldighet for oss som kristne i dag:
«De ulike budene om menighetstukt kommer fra Jesus eller fra hans apostel. De er altså gitt med guddommelig autoritet og er universelle formaninger, med mindre den umiddelbare eller større konteksten bestemmer dem som tidsbestemte eller gir dem en historisk spesifikk adresse. Det er mitt hovedprinsipp at Bibelen selv må bestemme hva som er universelt og hva som er tidsbestemt (…)
Hvis vi analyserer de umiddelbare sammenhengene, er det ingenting i dem som gjør formaningene til menighetstukt tidsbestemt. Formaningene oppheves heller ikke av senere tekster.
Formaningene om menighetstukt i ord og handling er derfor universelle. Deres universelle karakter forsterkes av det faktum at Jesus presenterer sin formaning om menighetstukt i form av et eksempel (Matt 18:15-17), og at Paulus behandler et konkret tilfelle basert på en generell regel om ikke å omgås åpenbare syndere som kaller seg kristne (1 Kor 5:9-11) (…)
Når formaningene om å utøve menighetstukt forplikter oss også i dag, så må det praktiseres når vi har analoge situasjoner, dvs. når det i menigheten finnes åpenbare og bevisste syndere og vranglærere som fortsetter i synd og vranglære. I den situasjonen er det menighetens gudgitte rett og plikt til å praktisere det.» (Torben Kjær)
I løpet av de siste 20 årene har det oppstått mange lutherske forsamlinger som ønsker å være trofaste mot Bibelen. En stor del av disse menighetene har tatt de bibelske formaningene om menighetstukt til seg, og har organisert en nattverdpraksis i samsvar med dette. Det samme gjelder i en rekke bedehus hvor det er innført nattverd.
Angående menighetens hovedsamling
Noen av disse lutherske menighetene har valgt å legge nattverdsfeiringen til et annet tidspunkt enn menighetens hovedsamling. Det kan være ulike årsaker til dette. Men en god grunn er at menighetens medlemmer kan invitere ikke-kristne til menighetens hovedmøte uten problemer. Når det ikke er nattverd, er det ikke nødvendig å forklare de ikke-kristne at nattverden er for dem som lever i tro på Jesus og i et fast forhold til ham. Det blir mye vanskeligere om man inviterer ikke-kristne til en gudstjeneste eller et møte hvor det er nattverd.
Hvordan skal det på en mild og samtidig tydelig måte sies at nattverden ikke er for ikke-kristne? Vi vet fra Guds ord at den som går til nattverd med et uoppgjort forhold til Gud, spiser og drikker Guds dom over seg selv (1 Kor 11:27-29). Vi må advare folk mot å gjøre det, men det er ikke enkelt.
Å skille nattverden slik at det finner sted ved en sammenkomst for seg selv, er ikke ny praksis. Det var praksis i den gamle kirken. Her ble gudstjenesten delt i to halvdeler. I første omgang var alle velkomne: kristne, ikke-kristne og alle som var blitt tuktet av menigheten. I denne første halvdelen lød prekenen som alle derfor kunne høre.
Etter første omgang ble alle ikke-kristne og alle som ble satt i menighetstukt sendt bort. Etter dette samlet menigheten seg rundt nattverdbordet.
Slik ble det klart for alle at det var et skille mellom dem som var innenfor nådens fellesskap og dem som var utenfor. Det var ikke et skille mellom det gode og det onde, men et skille mellom synderne som ville bekjenne sin synd og søke frelse hos Jesus, og synderne som ville forsvare og fastholde sin synd.
Dette skillet fungerte som et kall til omvendelse og frelse.
Fra det danske bladet «Nyt Liv»,
nr 3/2014. Til norsk ved red.