I dette nummeret av Lov og Evangelium har vi flere aktuelle artikler om nattverden. Disse tar opp mange ulike sider og moment i forhold til dette viktige nådemiddelet Gud har gitt oss.
I denne artikkelen vil vi ta opp noen punkter som ikke er så mye behandlet i de andre artiklene. Kanskje kan dette virke noe springende og usammenhengende, men vi håper det kan være noen til hjelp og trøst, samt til refleksjon og avklaring.
Nattverden er evangelium
«Og han tok et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg! Likeså tok han begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere.» (Luk 22:19-20)
Jesus tok brødet. Jesus tok begeret. Så delte han ut til dem sitt legeme og sitt blod, og forsikret dem om at det ble gitt og utgytt for dem. Da han ofret sitt liv og blod under Guds vredes dom for synden på Golgata kors, var det for dem. Det var for å frelse syndere. Ufullkomne, feige og tilkortkomne disipler. Disipler som trengte Jesus som Frelser og Forsoner. Han gav seg selv for dem.
Denne nåde og denne gave blir vi rakt i nattverden. Det er Jesus selv, og alt det han har gjort og gjelder for til vår frelse, vi får motta i nattverden.
Jesus og apostlene har lagt stor vekt på dette, og på at nattverden skulle praktiseres videre med denne forståelsen mellom de kristne.
I 1 Kor 11:23-25 sier Herrens apostel:
For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overgitt til dere, at Herren Jesus den natt da han ble forrådt, tok et brød, takket, brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg! Likeså tok han også begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker av det, til minne om meg!
Dette er i sannhet et godt budskap for fattige syndere!
Gledens måltid
Nattverden er en av Jesu Kristi gaver til sine på jord. I nattverden gir Jesus oss seg selv, gir oss sitt legeme og sitt blod. Han har selv uttrykkelig sagt: «Dette er mitt legeme» og «Dette er mitt blod».
Han sa også i den sammenhengen at dette ble gitt og utgytt for oss, og til syndenes forlatelse. Tenk å kunne få tro sine synders nådige forlatelse, ha en god samvittighet overfor Gud, være et Guds barn og Jesu Kristi medarving. Ja, alt av nåde, for Jesu skyld alene!
Dermed er nattverden et gledens måltid. Et måltid sammen med Jesus, der han forsikrer meg om sin soning og at jeg får tilhøre ham på blodets grunn. Lovet være Gud!
Da Ludvig Hope i 1906 holdt sitt berømte foredrag «Nadverd-spørgsmaalet», la han i starten av foredraget stor vekt på gleden.
Her sier han: «Alle kristne er antakelig noenlunde enige om at nattverdens formål og hensikt for en del er å løfte vårt syn høyere – ikke i sorg og klage, men i glede, takk og tro. Den livets natur i den kristne som vil bli hellig, skal ved nattverdbordet stige opp til Gud mer frigjort og glad enn det dagligdagse liv her i verden ofte gir rom for.
Som lerken av den grå myr strekker sine vinger og slår tonene høyere og finere etter hvert som jorden ligger under den, således skal den kristne ved nattverdbordet i sitt søskenlag svinge seg opp fra jorden til Gud i lovsang, takk og tro for å hente mer av himmelens krefter over sitt liv.
(…) de var sammen og brøt brødet og åt maten med fryd og hjertets enfold (Apg 2:46), således som Guds folk kan, skal og vil være sammen om et sådant bord (…)
Jeg håper ingen forstår meg så at jeg er imot tale om synd, sang om synd og klage over synd – nei! – men er her en eneste flekk på vår syndige jord og er her et eneste lite rom i Guds rike hvor Guds folk for en stund kan se bort fra denne sørgelige kjensgjerning, så er det ved nattverdbordet.» (fra «Skrifter i Samling bind IX», 1948, s. 12-13)
Mye har nok endret seg siden Hopes tid. En trist og nedstemt atmosfære ved nattverdbordet er det vel mindre av nå, men kanskje mer av lettsindighet og overfladiskhet? Men uansett er det en viktig påminnelse at nattverden er et gledens måltid. Jesus kommer oss selv i møte med nåde – med sitt eget legeme og blod, som han gav til soning for alle våre synder.
Hold urokkelig fast
De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. (Apg 4:42)
De kristne etter pinsedag holdt urokkelig fast på brødsbrytelsen (nattverden). Ut fra verset før (4:41) ser vi hvem «de» det her er snakk om er: «De som tok imot hans [Peters] ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler.»
Nattverden er for de døpte og troende Guds barn, og var noe de første kristne holdt urokkelig fast ved. Det ser ikke ut til at dette bare var noe perifert og sporadisk i de kristnes liv. Selv om det ikke er forskrifter i Bibelen om hvor ofte en bør nyte nattverden, tilsier dette at nattverden hører hjemme som noe fast og vedvarende i en kristens liv. Den som forakter nattverden, forakter Herrens ord og gjerning.
I den første tiden hadde ikke de kristne egne bygninger, forsamlingshus for samlingene/ møtene sine. De brukte privathus, eller de kom sammen i tempelet. Med tempelet menes vel helst tempelområdet, den ytre forgården, siden de kristne bestod både av jøder og hedninger. Men dette tempelområdet var enormt, flere fotballbaner stort. Her var det mulig for en stor flokk mennesker å samle seg i kun et hjørne av området. Men her var også et yrende liv, og det var sikkert vanskelig å nyte nattverden på sømmelig og verdig måte der.
Det heter i Apg 2:46:
Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i tempelet, og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid med fryd og hjertets oppriktighet.
I Apg 2:42 er ordet «brødsbrytelsen» (klasei tu artu) brukt, mens det her i 2:46 er «brøt de brødet» (klontes arton) brukt. Begge uttrykk har samme rot, men i 2:42 er substantivet «et brudd» brukt, mens i 2:46 verbet «å bryte/å brekke».
Første spørsmål er om det er ment nattverden i begge sammenhengene eller om det i vers 46 er ment måltidsfellesskap i vanlig forstand (så som frokost, middag eller kveldsmat).
Opplysningen om at de brøt brødet i «hjemmene» kunne i første omgang tyde på dette. Imidlertid er det mest sannsynlig at det i begge setningene er ment nattverden (jamf. Odland i Apg.-fortolkningen).
Et annet spørsmål er hvorfor «hjemmene» (gr. oikon) er nevnt eksplisitt. Oversettelsen «hjemmene» kunne like gjerne vært erstattet med husene. Altså at de brøt brødet i husene. Vers 46 sier at de kom sammen i tempelet. Men det sier seg (kanskje) selv at de kristne ikke kunne samles om nattverdbordet i tempelet/ på tempelområdet. Og siden de ikke hadde egne forsamlingslokaler (bedehus/ forsamlingssaler/kirkebygg), måtte de da bruke privathus.
At husene/hjemmene står i flertall, må da innebære at de enten ikke fikk plass til alle i et hus, og dermed måtte bruke flere, eller at de ambulerte/rullerte med å være hos flere.
Uansett ser det ut til at Apg 2:46 viser at de regelmessig holdt nattverd, men vi kan ikke trekke den konklusjonen at nattverden var privatisert og ble feiret privat, uavhengig av menigheten og lederskapet der.
Et samfunnsmåltid
«Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brød.» (1 Kor 10:16-17)
De kristne er ett legeme. Alle kristne har del i det ene brød, Jesus Kristus, han som er livets brød. Nattverden er for dette legemet, for de kristne, brødre og søstre i Herren.
Dette ordet var blant annet av Ludvig Hope (1906 i foredraget «Nadverd-spørsmaalet») sentralt i forståelsen av nattverden som et samfunnsmåltid. I nattverden er vi sammen som kristne brødre og søstre. I nattverden gleder vi oss over frelsen og samfunnet med Gud, men vi gjør dette sammen og oppbygger hverandre.
Ludvig Hope legger vekt på at dette får implikasjoner for hvordan nattverden organiseres. Og han legger flere ganger vekt på at nattverden er bordfelleskap, hvor en samles rundt et bord.
Videre impliserer dette at det ikke er en som står i en egen stilling og deler ut, og at vi forholder oss til denne ene, men ikke har kontakt med hverandre. Å samles rundt bordet og sende fra den ene til den andre, er en mer bibelsk organisering, påpeker Hope. Han er også i den forbindelse opptatt av å avverge misforståelsen om at et spesielt embete står nærmere Gud og fungerer som et mellomledd/mellommann mellom Gud og den enkelte kristne.
Jesus innstiftet nattverden i forbindelse med påskemåltidet. I Luk 22:14-15 heter det:
Og da timen kom, satte han seg til bords, og apostlene sammen med ham. Han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider.
Jesus lengtet etter dette påskemåltidet sammen med apostlene. Nattverden ble innstiftet her, sammen med apostlene. Det var altså et samfunnsmåltid med Jesus. I forbindelse med den første påske i 2. Mosebok, står det at ingen fremmed eller dagsarbeider skulle ete påskelammet (2 Mos 12:45). Dette indikerer at nattverden bare er for troens folk, de som tilhører Jesus. Det er et samfunnsmåltid mellom Guds folk her i verden.
Dette understrekes også av uttrykket som flere ganger blir brukt i 1. Korinterbrev: «når dere kommer sammen» (bla. i 11:17ff ). Nattverden er et menighetens samfunnsmåltid, og dermed ikke et privat arrangement eller en familiebegivenhet. Nei, det er Guds menighet som kommer sammen og mottar Jesu sanne legeme og blod, som han gav for oss til syndenes forlatelse.
Om prøving før nattverden
Som det vises til i en annen artikkel her i bladet, har det tidligere i kirkens historie vært obligatorisk skriftemål og prøving for den enkelte nattverdgjest før nattverden.
Generelt er nok skriftemålet alt for lite brukt. I Luthers lille katekisme leser vi om skriftemålet, og det forklares kort at skriftemålet består av to ting: En bekjenner synden for et annet, kristent menneske, så får en tilsagt av den andre syndenes forlatelse for Jesus skyld, og dette skal en ta imot som et ord fra Gud selv. Dette har hjulpet mange til fred og visshet i troen på Jesu fullbrakte verk.
Når det i den augsburgske bekjennelse (CA) sies at «ingen får adgang [til nattverden] uten at han er prøvet og forhørt på forhånd», virker dette fremmed for oss. Poenget med ordningen var vel at ingen skulle gå til nattverd som ikke var skikket til det.
Hovedgrunnene til å være uskikket var at en enten ikke forstod noe av hva nattverden var, eller at en ville fastholde vranglære eller fortsette å leve i synd. Dessuten ville en i skriftemålet høre tilsigelsen om syndenes forlatelse for Jesu skyld, med personlig håndspåleggelse. Mennesker som er uomvendte og slike som ikke vil søke den Herre Jesu Kristi nåde, skal selvsagt ikke delta ved nattverden.
Når 1 Kor 11:28 taler om å prøve seg selv, er ikke dette en prøve i henhold til loven, for å finne at jeg er god nok for nattverden. En side av saken er heller om en er villig til å bøye seg for loven. Det er jo nettopp syndere som trenger Jesus og syndenes forlatelse!
«Derfor skal bare de kalles uverdige som ikke kjenner sin svakhet og som ikke vil innrømme at de er syndere», sier Luther i sin store katekisme. Det er akkurat dette at en trenger evangeliet om Jesus og tror på ham som sin Frelser.
Samme sted sier Luther: «Derfor skal en her skjelne mellom forskjellige slags folk. De som er frekke og ustyrlige, skal få beskjed om å holde seg borte. For de er ikke skikket til å ta imot syndenes forlatelse, de ønsker den jo heller ikke og har ingen lyst til å være gode. Men de andre, som ikke er slike ugudelige og lettsindige mennesker, og som gjerne vil være gode, de skulle ikke holde seg borte, selv om de ellers er svake og skrøpelige.
Når det gjelder utsagnet i CA artikkel 24 (den augsburgske bekjennelse), kan en spørre seg om dette bare er en beskrivelse av hvordan de gjorde det på reformasjonstiden, eller om det også er ment som et normativt utsagn som vi er forpliktet på.
Dette svarer CA selv på i artikkel 25, hvor det heter at de «innrømmer at skriftemålet bare hører den menneskelige retten til. Likevel beholdes skriftemålet hos oss både på grunn av den store velgjerning som ligger i avløsningen, og på grunn av det gagn som det ellers har for samvittigheten.»
Dette viser at reformasjonens fedre regnet skriftemålet som en stor skatt, men ikke som noe som var pålagt de kristne å bruke, verken i forbindelsen med nattverden eller ellers.
Noen praktiske ordninger i forbindelse med nattverden
Når vi skal holde nattverd, er det nødvendig med en viss ordning og organisering. Det avgjørende er at nattverden forvaltes i tråd med Jesu innstiftelse. At innstiftelsesordene lyder, og at vi mottar Jesu legeme og blod under brødet og vinen. En må legge forholdene til rette for at ikke mennesker skal ete og drikke seg selv til dom.
Ut over dette har vi stor grad av frihet, samtidig som flere andre bibelske anliggender bør ivaretas. Her er noen moment til ettertanke og refleksjon:
- Nattverdforvaltere
Ut fra nattverden som et menighetens samfunnsmåltid, og ikke et privat arrangement eller en familiebegivenhet, bør noen som representerer menigheten med åndelig dømmekraft, innsikt og tillit forvalte sakramentene. Siden det kan være aktuelt med menighetstukt/brodertukt i forbindelse med nattverden, peker dette i retning av at menn med nådegave og tillit til å lede, har ansvaret.
- Lokalisering
Den fysiske lokaliseringen er ikke avgjørende, om det er i et kirkebygg eller et privathus, men at det er en menighetssamling. Med menighetssamling oppfattes ikke her at alle kristne på stedet, eller alle i en bestemt forening/region skal innbys. Men det gjøres klart at dette ikke er et privat arrangement, men at Guds menighet innbyr Guds barn til Herrens nattverd.
- Alder for deltakelse
Det står ikke noe i Bibelen eller bekjennelsesskriftene om aldersgrense for deltakelse ved nattverd.
Tradisjonelt har mange menigheter praktisert konfirmasjonsalder som aldersgrense. Kanskje har denne ordningen sin bakgrunn i at en tenker at gjennom konfirmasjonen får en tilstrekkelig kunnskap og dømmekraft?
Det synes for høyt å sette alderskrav til konfirmasjonsalder, altså ca 15 år. Men det synes også åpenbart at å gi nattverd til små barn også er uholdbart. For eksempel er en nyfødt ikke i stand til å spise brød og drikke vin. Og det å spise og drikke er jo en essensiell side ved nattverden.
Dessuten kommer spørsmålet inn om å prøve seg selv. Ut fra 1 Kor 11 er det å prøve seg selv først og fremst at en gjør forskjell på Herrens legeme og blod og annen mat og drikke, at en forstår noe (hvem forstår alt her?) av det en her mottar. 1 Kor 11 legger ikke vekten på å prøve sin egen verdighet, men å prøve om en eter og drikker på «uverdig vis».
Pontoppidan gir denne veiledningen i Sannhet til gudfryktighet, som svar på spørsmålet «For hvem er den hellige nattverd innstiftet?»: «For sanne kristne som har den alder og forstand at de kan prøve seg selv, men ikke for avsindige folk eller umyndige barn».
Det virker vanskelig å sette en absolutt aldersgrense siden alder, innsikt og modenhet ikke alltid følges ad, heller ikke for kristne. Ansvaret for barna er først og fremst foreldrenes. Dermed bør mye av vurderingene av dette legges i foreldrenes hånd. Samtidig må Guds menighet legge opp til en nattverdforvaltning den selv er rolig med og kan gjennomføre med god samvittighet for Guds åsyn etter Herrens ord. Dette er noe den enkelte forsamling/menighetssammenheng bør avklare og kommunisere ut.
I Norsk Luthersk Lekmannsmisjon arbeider Landsstyret med spørsmålet om aldersgrense for nattverden, og skal gi en anbefaling som skal tas inn i foreningshåndboken.
- Tidspunkt
Siden Herrens nattverd bare er for Herrens venner, bør en ikke legge nattverden inn i åpne møter der alle og enhver innbys.
Enten bør en da ha egne nattverdmøter andre dager og/eller tider enn de åpne møtene. Eller en kan organisere nattverdstunden umiddelbart etter at det åpne møtet er avsluttet og en innbyr de som er troende til nattverdmøtet, og da helst i annen del av lokalet eller i et annet egnet rom.
Dette med tidspunkt er også et spørsmål der en kan organisere ulikt, men det avgjørende er at Guds barn innbys, og at det er praktisk mulig å gjennomføre menighetstukt dersom det er nødvendig.
- Hvor ofte, hvor mange
Hvor ofte en bør nyte nattverden er det ikke sagt noe direkte om i Bibelen. Jesus sier «så ofte som dere drikker av det, …». Andakten for 7. juli i Ø. Andersens andaktsbok «Ved kilden» tar opp dette.
I Lekmannsmisjonenes foreningshåndbok (se nll.no) finnes «Premisser og praktiske råd for nattverd i regi av NLL». Her besvares spørsmålet hvor ofte skal det holdes nattverd i det lokale vennesamfunn?:
«Skriften gir ingen forskrift om dette, men Jesu ord ‘så ofte som’ innebærer nok at det er langt oftere enn påskemåltidet, som var en gang i året. Mange har nattverdmøte en gang i måneden, og det er nok en god ordning, men vi har som nevnt ingen forskrift om dette.»
Som en kommentar her kunne vi si at for en som er forhindret fra å gå hver gang, ville en praktisering av månedlige nattverdmøter bety en ganske sjelden nattverdgang for den det gjelder.
Om foreninger og forsamlinger bør samarbeide om nattverdmøter, bør avklares lokalt. Dette vil jo ha betydning for hvor mange en blir, og kanskje om en i det hele tatt er i stand til å avholde samlingene, hvis det for eksempel blir vanskelig å finne ledere på et sted.
Nattverdforvaltningen i norske bedehus har ofte vært ledsaget av frie vitnesbyrd, sang og bønn. Dette er en fin ordning. Her bør en søke å legge til rette for at flere får anledning til å vitne om sin Frelser eller delta med bønn og bønnebegjær. Dersom nattverdsmenigheten er tallrik, og bare et fåtall kan få anledning, må lederne være våkne for at ikke bare de mest frimodige/fremfusne tar ordet.
- Å sende til/fra hverandre
Det finnes ikke forskrifter i Bibelen for selve organiseringen av nattverdmåltidet. Samfunnet vi har med hverandre rundt nattverdbordet, er først og fremst et samfunn i Jesus Kristus. Men samfunnet uttrykkes på en fin måte når vi i stedet for å organisere nattverden som utdeling fra én person, heller sender brødet og vinen til hverandre og forkynner for hverandre at det er Jesu legeme og Jesu blod vi får motta.
Om mulig bør en også legge til rette for at en sitter rundt et bord, siden dette også fremmer måltidet som et samfunnsmåltid (her kan en bare tenke på hvordan en hjemme vil organisere et måltid dersom en skal spise sammen med venner eller familie, og vil legge vekt på å være sammen/ha samfunn).
Jesus innstiftet også nattverden rundt et bord.
Bildet er hentet fra iStock