Josva møter en ganske annen konge av Jerusalem enn det Abraham gjorde ca 600 år tidligere. Den gang kom Melkisedek ut med brød og vin og velsignet Abraham etter striden med kong Kedorlaomer og utfrielsen av Lot.
Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Den Høyeste Gud. Han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av Den Høyeste Gud, han som eier himmel og jord. Og lovet være Den Høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram gav ham tiende av alt. (1 Mos 14:18-20)
Den gangen var Melkisedek, «rettferdighetens konge», det klare forbildet på Jesus Kristus, som var konge i Jerusalem. Han var også «skyggen» av den sanne fredskongen, jf. Heb 7:2. På Josvas tid er det derimot Adoni-Sedek som er konge i Salem. Navnet hans betyr riktig nok «rettferdighetens herre», men han representerer ikke Guds rettferdighet. Han er en falsk fredskonge som samler sine krefter til strid mot gibeonittene, de som har sluttet fredspakt med Josva og Israel.
Denne fredspakten med Josva får umiddelbare konsekvenser for gibeonittene, da tidligere venner og medsammensvorne blir fiender og angripere. Det er vel noe av dette vi møter i Joh 15:20a:
Kom i hu det ord som jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere.
Disse skal føre krig mot Lammet. Men Lammet skal seire over dem, fordi han er herrers herre og kongers konge – seire sammen med dem som er med Lammet, de kalte og utvalgte og trofaste. (Åp 17:14)
Adoni-Sedek samler ikke mindre enn fem andre konger, en stor hærstyrke, og kringsetter Gibeon. Selv om gibeonittene har en forhistorie med svik og lureri, finner vi ikke spor av det hos Josva. Han er tro imot løftene han en gang gav dem, og rykker ut med sin hær. De marsjerer over tre mil, fra Gilgal til Gibeon, denne natten.
«La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han er trofast som gav løftet.» (Heb 10:23)
Josva har fått et løfte fra Herren:
«Og Herren sa til Josva: Vær ikke redd dem! Jeg har gitt dem i dine hender, og ikke én av dem skal kunne stå seg mot deg.» ( Jos 10:8)
Løftet er ikke tomme ord, men inneholder akkurat hva der loves. Først i form av redsel og flukt fra Israel, der fienden kan forfølges og elimineres en for en (v 10). Deretter i et ubeskrivelig haglvær, der haglsteinene dreper flere av fiendene enn det Israels soldater gjør (v 11).
Som om ikke dette var nok, hører Herren Josvas bønn og utsetter solnedgang nesten en hel dag (v 13). Derav har denne spesielle dagen seinere blitt kalt «Josvas lange dag». Dagen måtte være så lang for at fienden helt skulle beseires. Det er også stort å se at Herren gir Josva tro for å be om noe så umulig, at det forutgående løftet fra Herren kunne gi en så tillitsfull tro midt i en situasjon hvor det fortsatt var mange fiender igjen!
Fiendene fylker seg også mot oss på så mange måter i livet, striden blir hard, djevelens piler mange, onde lyster innenfra og onde innskytelser utenfra.
«Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet.
Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning. Elias var et menneske under samme kår som vi. Han bad inntrengende om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder regnet det ikke på jorden. Og han bad igjen, og himmelen gav regn, og jorden bar sin grøde.» ( Jak 5:16-18)
Her gjelder det å ruste seg med Guds løfter før striden, for å kunne rope til ham om det «umulige» under striden. Det gjelder å væpne seg med ord som i Rom 6:14:
For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.
Og når striden er langvarig og fristelsene utmattende, gripe ord som:
Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. (Rom 6:11)
Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg. (Gal 2:20)
På grunn av dette kan jeg også rope til Gud om det «umulige», og Herren gir på forunderlig vis en «lang dag» hvor fienden dødes og jeg får være med i Josvas fredstog tilbake til leiren.
Kjenner du til noe av denne strid og av denne seier? Eller har du alt sluttet fred med fienden, synden? Er du blant Josvas venner eller fiender?
Så langt har vi bare talt om Herrens strid i oss, i vårt kristenliv. Men Bibelen taler også om en «lang dag», hvor Herren strider for oss og utenfor oss.
Jesus, som levde fullkomment i Faderens løfter, kommer også med en bønn om det som er umulig, men likevel viser seg mulig for Gud. Heb 5:7: «Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.»
Han som ble sendt for å dø for våre synder, måtte «lide døden», «smake døden», og i etterkant sier han i Åp 1:18: «Jeg var død, og se jeg er levende i all evighet.» Han dør virkelig, men bønnhøres allikevel og frelses fra døden. Vi ser vel noe av denne underfulle bønnhørelsen når Jesus utånder med et høyt rop. Det er ikke en som er beseiret av døden, men en som etter eget hellig forsett gir sitt liv!
Denne «lange dag» gjorde Faderen så lang at Kristus oppnådde sin fullstendige seier over fiendene. Der er det Herren som strider for Israel og for oss. Men er det bare en kamp direkte mot de onde åndsmakter vi er vitne til på Golgata? Nei, det er noe enda høyere!
Selv om djevelen og hans onde tjenere gjorde alt de kunne for å få Jesus bort fra Guds vilje og friste ham til en «lettere vei», er det allikevel ikke bare denne kampen mot dem som avgjør. Selv om Jesus ikke på noen måte bøyde av for deres fristelser og angrep, var seieren ikke sikret kun med det.
Den virkelige endelige seier vinnes først når stedfortrederen møter den hellige, rettferdige Gud. Når han som har tatt plassen til det falne mennesket, har tatt plassen til den som er helt i fiendens vold og som selv kjemper på sjelefiendens side, ja, når han møter den evige dommer, står han der som mennesket som har tilhørt og tjent fienden. Når han gir sitt liv og dør under Guds vrede over vår tjeneste for synden, vårt fiendskap, og Gud forsones ved hans blod, da er seieren vunnet.
Dette plassbytte kan ikke sjelefienden gjøre noe med. Han kan ikke endre på at denne Jesu lange dag under Guds vrede og dom, faktisk er en soning også for dem som fortsatt tjener ham. Men han prøver å skjule det og fordunkle det.
Frelsen er fullbrakt for hvert eneste menneske, alt fordømmelsesverdig ved ditt kjød og din tjeneste i fiendens vold, er sonet og utslettet ved Sønnens blod. Den «lange dag» er et oppgjør mellom Faderen og Sønnen, men det er din strid han strider, og din seier han vinner.
Djevelen og alle onde makter må bare være vitne til at det fullføres. Hører du at den lange dag ender i et evig «fullbrakt» fra Jesu munn?
Ved dette avvæpnes djevelen, ved dette taper han og på bakgrunn av denne fullførte seier lyder det så til det omvendte mennesket:
«Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!» (2 Kor 5:20)
Det haster med å flytte over i Josvas leir.
Dommens dag blir nok lang, men hva med den evige natt og med ildsjøen, som er beredt for djevelen og hans engler?