Guds nådepakt – så vanskelig å forstå!
Hvorfor? Jo, det har å gjøre med synden, synden som gjør oss så viktige. Vi kretser omkring oss selv. Som Luther sa: innkrøkte i oss selv. Det er fra oss alt utgår. Men det stiller seg så helt annerledes når det gjelder Guds nådepakt, alt utgår fra Gud.
Man pleier å si at Guds nådepakt er en ensidig pakt, det vil si at det er Gud og bare han som er garantien for pakten, og ikke vi. Når det gjelder Sinaipakten, er det to parter som er involvert. Om du holder dette, om du følger Guds bud, så skal han holde sine løfter, da skal du få leve, ellers dør du.
Guds nådepakt med Abraham er talende på mange måter. Hvorfor kaller Gud på Abraham? Hva har Abraham gjort for at han skal gjøre det? Ingenting. Gud handler suverent. Gud handler med dem han tar til seg. Gud viser Abraham stjernene på himlen og sier: Slik skal din ætt bli og i deg skal alle jordens slekter velsignes. (1 Mos 15:5, 12:3) Hva har Abraham gjort for å høre dette? Ingenting! Det er Guds nådepakt, og det er bare Gud som er garantien. Ja, Abraham og Sara er jo ikke en gang i stand til å få en sønn, de er barnløse.
«For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet.» (Rom 4:3) Det var altså ikke noe Abraham gjorde for å oppnå dette som ble regnet ham til rettferdighet. Det Abraham gjorde da han gikk inn til Hagar og fikk barn med henne, det ble ikke regnet med. Det var likestilt med en lovgjerning, og gjennom lovgjerninger blir ingen frelst. Derfor kunne ikke den sønnen Abraham fikk med Hagar, lede til velsignelse for alle folk, nei, vi opplever det vel nærmest som tvert om, de er Guds eiendomsfolks verste fiender (men skal ikke forbli det for alltid).
Vi har også fortellingen i 1 Mosebok 15 der Gud slutter en pakt med Abraham. Abraham har slaktet dyrene og delt dem, og så skulle jo de to partene i pakten gå mellom de delte dyrekroppene og bekrefte pakten. Men Abraham sovner. Og så går Gud selv mellom dyredelene mens Abraham sover. Det viser igjen at det er en ensidig pakt, alle Guds løfter i pakten står kun Gud for.
Men for igjen å vise hvor lite vi er medregnet inn i Guds nådepakt, innføres omskjærelsen. Abraham ble ikke frelst gjennom omskjærelsen, omskjærelsen var et tegn på at han var frelst og at han tilhørte paktsfolket. På samme måten fungerer dåpen når voksne mennesker kommer til tro gjennom misjon. Så skulle alle guttebarn omskjæres når de var åtte dager gamle, altså når de ikke selv kunne gi uttrykk for at de ville tilhøre paktsfolket. De var like lite innblandet som Abraham var da han sov, det var foreldrene som skulle ta avgjørelsen. Så lite har vi med Guds nådepakt å gjøre, og han gir paktstegnet til en som er åtte dager gammel.
Men så viktig var omskjærelsen at den som ikke var omskåret, skulle bli utryddet av folket. Han tilhørte det ikke. Han hadde ikke paktstegnet.
En uomskåren av mannkjønn, en som ikke er blitt omskåret på sin forhud, han skal utryddes av sitt folk, han har brutt min pakt. (1 Mos 17:14)
Vi som lever i den nye pakts tid, har noe å lære av alt dette. Det som er skrevet om Abraham, er ikke skrevet bare for Abrahams skyld.
Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham. Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde. (Rom 4:23-24).
Vi er så like Abraham i dette at vi vil hjelpe Gud (som med Hagar). Vi vil blande oss selv inn i frelsen. Vi vil med våre gjerninger fortjene frelsen. Det er så mye lettere for oss å stole på våre gode gjerninger enn på Jesu gjerning. Når vi lykkes med vårt liv, har vi så mye lettere for å tro på Guds nåde. Men er det av gjerninger, så er det ikke av nåde. Den som har gjerninger, han får lønnen etter fortjeneste og ikke av nåde.
Omskjærelsen var et forbilde på dåpen. Og her havner vi lett i vanskeligheter. Man har talt om dåpspakten. Dåpen er ikke en ytre skikk. Det er en nådepakt på samme måte som omskjærelsen var en nådepakt. Dåpspakten er en pakt der Gud handler suverent. Vi kan tenke på Jakob, bedrageren, da han sover i Betel og ser himmelstigen. Og Gud lover at han skal være med ham og aldri svikte ham. Det er bare av Guds nåde. Jakob sover, den bedrageren!
Hva skjer når vi døper de små barna, som kanskje til og med sover eller skriker? Jo, Gud tilsier dem alt det som Jesus er og har gjort, og inngår en nådepakt med dem. Og den pakten står fast, selv om det mange ganger er slik at den som vokser opp, går bort fra Gud. Ja, da er de like fortapte som om de aldri var blitt døpt. Men Guds nådepakt står fast. Det innebærer at jeg ikke trenger å bli døpt på nytt om jeg kommer til tro igjen. Det ville være like nytteløst som å forsøke å bli omskåret på nytt når man allerede var omskåret. Gud angrer ikke sine gaver og tar dem ikke tilbake. Hos ham står de fast, selv om vi skulle forlate ham.
Så minnes vi hva vi leste om omskjærelsen – den som ikke var omskåret, den tilhørte ikke paktsfolket. Ja, ikke engang den som var ti dager, om han ikke var omskåret. Vi husker hvordan Herrens engel ville drepe Moses da han ikke hadde brydd seg om å omskjære sine sønner. Han hadde sikkert mange fine menneskelige unnskyldninger og forklaringer på at han ikke hadde holdt Guds bud. Jeg vil minne om at midianittene omskar guttene når de var eldre. Men så alvorlig var Moses’ forsømmelse at Gud ville drepe ham for den sakens skyld.
Da man i frikirkene begynte med voksendåp, hang det jo sammen med at man fornektet arvesynden. Man behøvde altså ikke å bli døpt, for barna hadde ikke gjort bevisst synd – menneskelige tanker igjen. Omskjærelsen skjedde da guttebarna var åtte dager gamle. Vi er av naturen vredens barn. Det er arvesynden, det lille fosteret kan jo dø allerede i mors mage. Og døden er syndefallets følge. Det kan et ufødt barn få erfare. Det ufødte barnet har altså del i Adams skyld, ellers kunne det ikke dø.
Dåpen er en ensidig nådepakt. Og vi kan forbauses, for alle ble omskåret, selv tjenerne. Likesom «hele hans hus ble døpt», som vi leser om dåpen i Det nye testamentet. Vi kan jo ikke tenke at alle tjenere/slaver hadde kommet til tro i «hans hus». Men de fikk en gave. Og vi får mange gaver som vi ikke har bedt om, men vi får dem likevel. Ingen spurte om vi ville ha livet, om vi ville bli født. Vi fikk en gave, livet, hva gjør vi med gaven?
Vi vil så gjerne systematisere og dra rette linjer, beherske alle Guds handlemåter, forstå alt, ikke bare lyde. Ja, det kommer så lett menneskelige tanker inn og forvrenger Guds nådepakt. Vi vil så lett blande oss inn i nådepakten, blande inn vår vilje, at det er vår vilje som er det mest avgjørende, vår bekjennelse eller hva det kan være. At jeg bestemmer meg for at jeg vil tilhøre Jesus. Ja, det er det beste jeg kan bestemme meg for, men for den skyld er jeg ikke frelst.
En menneskelig tanke, for vi kretser om oss selv. Vi gjør oss viktige når det gjelder Guds kall og pakt. Gud vil gi det, som til Abraham og Jakob. Jakob var jo født inn i en «kristen» familie, omskåret, men det var ikke Abraham. Så er deres vei litt ulik, og likevel så lik. Frelsen ligger i Guds hånd fra begynnelsen til enden. I oss selv er vi alltid fortapte, alt ville vært fortapt om det ikke var for Guds nådepakt.
Av oss selv kan vi alltid gå ut av Guds nådepakt. Men vi kan ikke av oss selv komme inn i den.
Da er det Gud som handler.