Siste del av preken 4. søndag i advent over Joh 1:19-28.
I dette evangelium skildres Det nye testamentets forkynnerembete for oss: hvordan det er innrettet, hva det utretter, og hva det blir utsatt for.
For det første er det en ropende røst og ikke et skrift. For loven og Det gamle testamentet er en død skrift, bevart i bøker. Men evangeliet skal være en levende røst. Johannes er et forbilde for alle senere evangeliske forkynnere. For han skriver ikke, men roper ut alt med levende røst.
For det andre er Det gamle testamentet, loven, forkynt i teltene ved Sinai berg, mens Johannes’ røst lyder i ørkenen. Den lyder fritt, offentlig, under åpen himmel og for hele verden.
For det tredje er det en ropende, klar og kraftig røst. Det er en røst som taler trøstefullt og uforferdet uten å frykte for noen eller noe. Den frykter verken ære eller skjensel, mennesker eller djevler, liv eller død, helvete eller verden eller noen skapning. (…) Verden kan nemlig ikke tåle evangeliet, og derfor må det en kraft til, som kun forakter verden og roper uforferdet.
For det fjerde: Johannes gikk kledd i klær av kamelhår og hadde lærbelte om livet (Mark 1:6). Selv om dette også betegner forkynnerens strenge og rene liv, så skal det framfor alt betegne forkynnelsens eller evangeliets karakter. Dette er ikke en røst som er utsmykket med fine klær, som hykler eller smigrer. Det er en forkynnelse av korset. Det er et hardt, strengt og skarpt ord for det gamle mennesket. Og det spenner beltet om livet for å ruste seg til et liv i åndelig og legemlig renhet. Disse klærne har blitt tatt og tas fra de avdøde patriarkenes liv og ord. De har nemlig vært kameler som bar lovens og korsets byrder.
For det femte er Johannes på den høyre siden av Jordan. Jordan betegner Den hellige skrift, som har to sider. Den venstre siden er dens ytre eller kjødelige forståelse, slik som jødene forstod den. På den siden er ikke Johannes. For den skaper ingen ydmyke syndere, men kun hovmodige gjerningshellige. Den høyre siden er den rette åndelige forståelse, som forkaster og dreper alle egne gjerninger og lar intet annet bli tilbake enn en ydmyk tro. Det er evangeliet som fører til en slik innsikt. Derfor sier Paulus også i Gal 3:22:
Men Skriften har innesluttet alt under synd. (Jf Rom 3:9 og 23)
For det sjette reiser det seg nå en strid mellom de sanne og falske forkynnere. Fariseerne kan ikke tåle Johannes’ røst. De forakter hans lære og hans dåp, og forblir forstokket i sine gjerninger og sin lære. Likevel gir de inntrykk av at de vil vise Johannes stor ære, av hensyn til folket. Men da han ikke vil det som de vil, så må han være av djevelen og til sist halshugges av Herodes. Slik går det her, og slik er det gått til enhver tid. Ingen falsk lærer vil innrømme at hans lære strider imot evangeliet. Han påstår tvert imot at han ærer det og tror på det. Men han forvrenger det og vil samtidig ha det til å uttrykke hans egen mening. Men det tåler ikke evangeliet. Evangeliet står nemlig fast og lyver ikke.
Derfor blir det skjelt ut for å være vranglære, villfarelse og djevelens lære. Til sist bruker de makt mot det og forbyr det. De kapper hodet av forkynnerne, for at man ikke skal forkynne eller høre evangeliet noen steder. Slik gjorde jo også paven med Johan Hus.
En sann forkynner er derfor en som ikke forkynner annet enn det Johannes forkynte, og forblir urokkelig i det. For det første må man nemlig forkynne loven rett. For ved det skal menneskene lære hvilke store ting Gud krever av oss. Og det skal lære oss at vi på grunn av Adams fall har en fordervet og ugudelig natur som er ute av stand til å utrette det minste. Dette er å bli døpt i Jordan, slik Johannes døpte.
For det kalde vannet betegner lovens lære. Den tenner ikke kjærligheten, men slukker den. For ved lovens hjelp bringes menneskene til erkjennelse av hvor vanskelig, ja umulig, det er å holde loven. Gjennom det oppstår det fiendskap mot loven, og lysten til Guds lov kjølner. Mennesket føler hvordan det er en motstander av loven helt inn i hjertets grunn. Og hva kan være større synd enn å være fiendtlig innstilt overfor Guds bud? Så må mennesket ydmyke seg og bekjenne: Jeg er fortapt! Alle mine gjerninger og hele mitt liv er ikke annet enn synd.
Slik blir Johannes’ dåp virkeliggjort på dette mennesket. Og det er skjedd så grundig at han ikke bare er stenket med vann, men er døpt og dukket under. Nå innser mennesket hva som er meningen med Johannes’ ord: Omvend dere! Nå forstår det at Johannes har rett. Det forstår at ethvert menneske er nødt til å bedre seg eller gjøre bot.
Men fariseerne og de gjerningshellige når aldri fram til denne erkjennelsen. De lar seg heller ikke døpe. De mener nemlig at de ikke trenger til omvendelse. Derfor er Johannes’ ord og dåp noe tåpelig i deres øyne.
For det andre: Når lovens lære er virkeliggjort på denne måten, så mennesket blir ydmyket gjennom erkjennelsen av hva det er i seg selv, slik at det oppgir tilliten til seg selv og sin egen evne, så er det tid for den andre del av læren.
Det skjer idet Johannes viser menneskene fra seg selv og til Kristus og sier:
Se der Guds lam, som bærer verdens synd. ( Joh 1:29)
Dermed sier han: Ved min lære har jeg først gjort dere alle til syndere, fordømt alle deres gjerninger og sagt at dere må oppgi tilliten til dere selv. Men for at dere ikke også skal oppgi tilliten til Gud, vil jeg vise dere hvordan dere skal bli fri deres synder.
Dere kan ikke avlegge deres synder eller gjøre dere selv fromme ved hjelp av deres egne gjerninger. En annen må komme dere til unnsetning. Jeg kan ikke hjelpe dere, men jeg kan i det minste vise dere hvem som er i stand til det. Det er Kristus. Det er Guds lam. Han, og ingen andre enn han, verken i himmelen eller på jorden, kan helt og fullt ta synden på seg. Du er jo ikke selv i stand til å gjøre godt igjen engang den minste synd. Kun han kan ta alt på seg. Ikke bare dine synder, men alle menneskers synder. Og ikke kun noe av synden, men all synd i hele verden, om de er store, små, mange eller få. Dette er å forkynne og høre det rette evangeliet. Dette er Johannes’ finger som viser deg til Kristus, Guds lam.
Hvis du nå kan tro at denne Johannes-røsten er sann, så du er i stand til å følge hans finger og se Guds lam som bærer dine synder på seg, så har du vunnet. Så er du en kristen. Du er herre over synden, døden, helvete og alle ting. På denne grunn kan din samvittighet bli glad, og du vil av hjertet holde av dette milde Guds lam. Du vil elske, love og takke din himmelske Far for hans barmhjertighets usigelige rikdom, som er forkynt av Johannes og gitt oss i Kristus. Nå blir du villig til å utføre hans guddommelige vilje av alle dine krefter, så langt du er i stand til det.
For hva kan vel være mer trøsterikt og vidunderlig å høre enn at vår synd ikke lenger er vår egen eller ligger på oss. I stedet ligger den på Guds lam. Hvordan kan synden fordømme et slikt uskyldig lam? Den må jo bli overvunnet og utslettet. Og det må den i sannhet sammen med døden og helvete, som er syndens lønn. Her kan du se hva Gud Fader har gitt oss i Kristus.
Derfor, vokt deg! Vokt deg for i overmot å driste deg til å ville avlegge selv den minste synd for Gud med dine egne gjerninger. For derved fratar du Kristus, Guds lam, æren for det. For ganske visst vitner Johannes og sier: Dere skal bedre dere eller omvende dere. Men med dette mener han ikke at du selv skal forbedre deg og avlegge en eller annen synd ved din egen hjelp.
Det beviser han på den kraftigste måte med den andre delen av sin forkynnelse, når han sier: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd.Som det er sagt ovenfor,er hans hensikt at enhver skal lære seg selv å kjenne. For kun derved ser man at man har bruk for omvendelse. Men man skal ikke søke det hos seg selv, men hos Kristus alene. Må Gud Fader i sin barmhjertighet hjelpe oss til å kjenne Kristus slik. Og må han sende denne Johannes-røsten ut i verden med talløse skarer av evangelister!
Amen.