Fra himlen høyt jeg kommer her

Fram til reformasjonen var det ingen menighetssang i kirkene. Det var kor (for det meste av prester) som sang på latin. Luther ønsket å endre på dette, og han tok fatt på arbeidet etter at han forlot Wartburg i 1522. Han gikk målbevisst og planmessig til verks: «Jeg har i sinne etter profetenes og de gamle kirkefedres eksempel å dikte tyske salmer for folket, det vil si åndelige sanger slik at Guds ord også gjennom sangen kan komme ut til folk.»

  1. juli 1523 ble to augustinermunker som hadde bekjent seg til den lutherske læren, brent på bål i Brussel. De sang det gamle latinske «Te Deum» mens flammene slo opp om dem. Det inspirerte Luther til å skrive «Ein neues lied wir heben an» (ikke oversatt til norsk).

Luther var nok også inspirert av en annen evangelisk martyr, tsjekkeren Johan Hus (brent på bål i 1415), som også hadde skrevet salmer på tsjekkisk og utga salmebøker på både tsjekkisk og tysk.

Luther var over 40 år da han begynte å skrive åndelige sanger og salmer. Han skrev først til flere av sine troende venner og oppfordret dem til å skrive salmer. I et brev til Spalatin legger han ved «Av dypest nød jeg rope må», en annen av de første salmene han selv hadde skrevet, som et eksempel på hvordan det kunne gjøres. Men Luther presiserer: «Jeg har ikke så stor begavelse at jeg kan utføre hva jeg ønsker». Han trodde ikke om seg selv at han var i stand til dette, men da responsen på hans henvendelser var liten, drev nøden ham til selv å ta fatt.

I løpet av 1524 skrev Luther en rekke salmer. Ikke mindre enn 24 salmer ble utgitt i tre ulike salmesamlinger.

Luther henvendte seg til Fredrik den vise av Sachsen om assistanse fra hans hoffkapell. Ved juletider 1524 kom sangerne og musikerne til Wittenberg i fyrstelige vogner. Luther bosatte de fleste i sitt eget hus, resten hos venner, og hjemme hos Luther ble det nå et rent musikkakademi i juledagene. Blant sangerne var også komponisten Johann Walter, som sammen med kapellmesteren Rupff utarbeidet musikk til Luthers salmer. Arbeidet ble prøvesunget av koret og stadig korrigert.

Arbeidet munnet ut i et lite skrift av Luther om hvordan menighetene kan holde gudstjeneste, og en sangbok av Walter: «Liten, kristelig sangbok for fire stemmer». Luther og Walter så for seg at menigheten skulle synge koralene firstemt! Det viste seg å være vanskelig, til tross for at Luther flere ganger holdt skjenneprekener over menigheten som ikke kunne lære seg sangene skikkelig.

Det endte derfor med at menighetssangen mer og mer fulgte de kalvinske menighetene, hvor det var enstemmig menighetssang, pustepause mellom linjene og kun to rytmeverdier i melodien.

Julaften 1530 besøkte Walter og hans unge kone Luther. Familiemedlemmer og venner, kunstnere og studenter satt ved julebordet. «Og herlige sanger klang uavbrutt.»

Da trådte Luther fram med en ny sang som han selv hadde satt musikk til. Stemmene ble fordelt, og snart lød for første gang julesangen «Von Himmel hoch da komm ich her». Det var en julegave til Walter. Men Walter hadde også forberedt en julegave til husverten: En praktfull, innbundet utgave av en salmesamling, med de koralene som han og Luther hadde utarbeidet sammen.

I julesalmen «Fra himlen høyt jeg kommer her» vender Luther seg til barna. Salmen er nok i første rekke tenkt brukt i hjemmet, hvor voksne og barn kunne lage et enkelt juleopptrinn mens de sang.

De fem første versene er solo, hvor far i huset eller en annen voksen, utkledd som engel, synger det glade budskapet fra himmelen: En Frelser er født.

I de neste versene svarer barna at de vil gå sammen med hyrdene og se det som har hendt.

M. B. Landstad har oversatt julesangen og tatt med 12 av Luthers opprinnelige 15 vers.