Fordi dette folket forakter Sjiloas vann, de som renner så stille… ( Jes 8:6)
Fra evighet av fattet Gud sitt frelsesråd: å sende sin Sønn til verden som frelser. På syndefallets dag forkynte han første gang sitt råd for menneskene: «Kvinnens ætt skal knuse slangens hode.» (1 Mos 3:15)
Synden blir etterhvert nærmest enerådende på jorden, og Enok forkynner dommen som skal komme, vannflommen. Han får sønnen Metusalah, som igjen får Lamek. Da er det så mørkt at den troende familien tenker at nå må Gud gripe inn, nå må frelseren komme. Så da han får sønnen Noah, tenker han: Dette må være løftessønnen, det må være han som skal trøste oss og gi oss hvile. Noah var vel også et forbilde på denne løftessønnen, men det var ikke ham.
Så kaller Gud Abraham en dag, midt ut av hedenskapet i Ur, der hans familie dyrket fremmede guder. Og så ga han løftet: I deg skal alle jordens slekter velsignes. Og Abraham må ha undret seg. Hvordan skal jeg kunne bli til velsignelse for alle jordens slekter? Hva skal jeg gjøre for å ta forbannelsen bort fra slekten og føre inn velsignelse og frelse, ikke bare for meg og mine, men for alle mennesker?
Så en dag får han sønnen Gud har lovet, på underfullt vis. Og Gud knytter sine løfter til sønnen, til Abrahams ætt gjennom Isak. Og så en dag sier Gud til Abraham: Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, og ofre ham som brennoffer.
Og Abraham må ha tenkt: Det må være dette Gud fra først av hadde i tankene da han kalte meg. Det er til dette jeg er utvalgt. Isak er sønnen som Gud har lovet, som han talte til Adam og Eva om, som skal ta bort synden og dens følger og bringe velsignelse inn på den jord som Gud har forbannet. Og så går Abraham til Moria. Han så min dag, sier Jesus, og han frydet seg. ( Joh 8:56)
Det var ikke Isak, men løftet var blitt klarere og tydeligere. Det var en Abrahams sønn som skulle være løftessønnen. Gud skulle la seg se i Jerusalem, på Moria berg, der skulle løftet oppfylles, der skulle det som Gud hadde lovet, skje.
Men Gud ventet med å oppfylle sitt løfte. Israel var i Egypt og kom tilbake på underfullt vis. De ble bofaste i Kana’ans land, og Gud satte med tiden David på kongetronen. Han fikk også løfter om at Gud etter hans død skulle innsette hans sønn som konge, et evig kongedømme. Og Gud ville være denne Davidssønnens far, og han skulle være hans sønn. «Du har talt om din tjeners hus langt fram i tiden», sier David. Og «dette er loven for menneskene», dette er det store og avgjørende for alle mennesker, det som er selve grunnloven i deres liv og frelse. David så fram til løftessønnen, Messias som skulle komme.
Men så gikk det igjen mange år. Og forfallet og frafallet tiltar i Israel. Landet blir delt, og Juda er tilbake, svekket og lite. På den tiden som vi leste fra i Jes 8, er Akas konge i Juda og Jerusalem.
En av historiens første store verdensmakter har stått fram, Assyria. Overalt ser menneskene til Assyria. Krigsteknikk, byggeskikk, mote, religiøse tanker og moral – det flommer, lik elvene Eufrat og Tigris, utover verden.
Syria og Israel (nordriket) ønsker å gjøre opprør mot Assyria, og de vil tvinge Juda og kong Akas med i en allianse. Men Akas vil ikke.
I Jes 7 leser vi om kong Akas da han har gått ut for å kontrollere vanntilførelsen til Jerusalem – han venter på angrep og beleiring av Jerusalem fra Israel og Syria. Da kommer profeten Jesaja ut til ham. (les Jes 7:1-9)
Israel og Syria har lagt planer om å erobre Jerusalem, avsette Judas konge Akas, av Davids ætt, og innsette Tabe’els sønn. Kong Akas er ingen troende konge. Han regner ikke med Gud, men han har også sine planer. Han ønsker ikke å gjøre opprør mot den assyriske konge, men tenker tvert imot å søke en allianse med Assyria. Han anser det nytteløst å kjempe mot Assyria, det er den seirende verdensmakt, det gjelder bare å legge seg flat og søke best mulige vilkår.
Profeten Jesaja ber Akas om å ta seg i vare og holde seg i ro ( Jes 7:4), dvs sette sin lit til Gud og hans råd med Jerusalem og Juda, i stedet for i vantro å søke andre utveier. Gud har jo utvalgt Jerusalem og Juda, og Davids ætt. Det er en del av hans evige frelsesråd. Men hvis Akas ikke vil sette sin lit til Guds frelsesråd, så hjelper det ikke hva han gjør, da skal han ikke holde stand (7:9).
Profeten ber Akas om å be Herren om et tegn på at Gud vil ta seg av Juda og Jerusalem og Davids hus. Men Akas avslår hyklersk å be Gud om et tegn, for han vil ikke regne med Gud. Han har større håp til Assyria og sitt eget råd. Da sier profeten at Gud selv skal gi ham et tegn:
Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel. ( Jes 7:14)
Syria og Israel hadde sine krigsplaner, det samme hadde Assyria. Bak disse planene ser vi den ondes råd om å drepe den ætt Gud hadde utvalgt, hindre at det barnet ble født som Gud hadde fattet råd om.
Om disse planer sier Gud:
Larm, dere folkeslag! Dere skal bli forferdet. Og hør, alle jordens land langt borte! Rust dere! Dere skal bli forferdet. Ja, rust dere! Dere skal bli forferdet. Legg opp et råd! Det skal bli gjort til intet. Tal et ord! Det skal ikke skje. For med oss er Gud (for Immanuel). ( Jes 8:9-10)
Slik er det med menneskers råd og menneskers ord, slik er det med den ondes råd. Det blir gjort til intet, det skjer ikke. Men slik er det ikke med Guds råd og Guds ord. Det skal skje, det blir ikke til intet!
Men Guds råd ser ofte så smått ut, som Sjiloas vann som rant så stille.
Sjiloa var en dam i Jerusalem hvor vannet ble ledet fra Gihon-kilden. Vannet som kom til Sjiloa, var ikke som en stor og mektig elv, det rant så stille og rolig. Men det var nok for Jerusalems innbyggere. Det ga dem det de trengte.
Slik er mitt råd, vil Gud si. Det kan se så smått ut, det kommer ikke veltende som en stor, oversvømmende elv. Nei, det kommer så sakte og uanselig, men det kommer, det er til å stole på. Det skjer!
Da Herren talte til kong Akas gjennom profeten Jesaja, var det langt mer enn 3000 år siden Gud første gang hadde forkynt sitt frelsesråd for menneskene. Det var nesten 1500 år siden Gud hadde gjentatt sitt løfte om Sønnen for Abraham, løftet om Ham som skulle bli til velsignelse for alle jordens slekter. Og det skulle enda gå over 700 år etter at profeten Jesaja forkynte løftet for Akas, før løftet ble oppfylt.
Det kunne se nytteløst ut å sette sin lit til Guds ord og løfte, det skjedde jo ikke. Fram mot Jesu fødsel skulle det bli enda mørkere. Israel skulle miste sin selvstendighet og gå under. Ved tiden for Jesu fødsel var ikke lenger Juda noen selvstendig nasjon, men kun et landskap i det store Romerriket. Kongen som satt på tronen i Jerusalem, var idumeeren Herodes, ikke en etterkommer av Jakob og David, men en etterkommer av Esau.
Guds ord og løfter virker ofte så svake, så lite imponerende. Og ofte virker Guds løfter så umulige i forhold til de veldige realiteter.
Da Gud valgte ut et folk for å åpenbare seg gjennom det, så valgte han ut det minste av alle folk. Og senere åpenbarte han seg ikke midt i verdensrikenes hovedstad, i Ninive eller Babylon, men i det lille og ubetydelige Kana’ans land, Israel. De store folkemassene og de veldige verdensmaktene var andre steder. Det var så lett å rette sitt blikk mot det som skjedde der, i verdens pulserende sentrum. Det var nettopp det kong Akas og Juda var fristet til. «Dette folket forakter Sjiloas vann som renner så stille», sier Herren om Juda og kong Akas.
Det er også så lett for oss å forakte Guds ord og Guds menighet. For hva er den her i denne verden? Jeg tenker ikke på de veldige katedralene, de store menighetene med tusener samlet, på de store og mektige kirkesamfunnene, men jeg tenker på de små flokkene som i troskap samles om Guds ord og løfter, uten ytre prakt og herlighet. Der er Sjiloas vann som renner så stille, men hvem akter på det vannet? Hvor svakt og ynkelig ser ikke det ut som Gud gjør i verden, sammenlignet med hva denne verdens mektige kan få til.
Men om Guds ord og løfter tilsynelatende virker svake, så holder de hva de lover. De er ikke kraftløse!
Og det skjedde!
Ikke mindre enn tre ganger møter vi dette uttrykket i Luk 2:1-20 (v. 1. 6. 15). Hva var det som skjedde? Jo, det Gud hadde fattet råd om fra evighet av og gitt løfte om fra syndefallets dag. Da det var mest umulig, da det var som mørkest, da skjedde det! Gud holder ord, og den som setter sin lit til hans ord, han holder stand ( Jes 7:9).
Og da Jesus sto fram, var det med den samme skikkelse, fattig, uten det han kunne helle sitt hode til, med en liten flokk enkle menn samlet omkring seg. Hva slags makt og kraft var dette? Jo, det var Sjiloas vann som renner så stille. Guds ords oppfyllelse.
Men det var alt i en ringe og fattig skikkelse. Salig, sier Jesus, er den som ikke tar anstøt av meg. Det ble sagt til døperen Johannes og hans disipler mens døperen satt i fengsel. Hvor ble det av utfrielsen, hvor ble det av den lovede frelsen?
Og slik er det også i dag. Guds ord ser så svakt ut, det folk som hører Jesus til, ser så svakt og kraftløst ut. Det ser ikke ut som det har noe for seg å slutte seg til dette, at det er her framtiden og håpet er, at det er her Guds herlighet og storhet finnes.
Nei, det ser mye mer seirende ut å vende kappen med vinden, å følge tidens strøm, de seirende tanker og holdninger som skyller over verden som uimotståelige vannmasser.
Slik så Assyria ut for kong Akas. Slik så landet mellom de mektige elvene Eufrat og Tigris ut. De elvene var noe annet enn Sjiloas vann, denne lille bekken som rant fra Gihonkilden og inn til Sjiloadammen i Jerusalem. Og så vendte Akas sitt sinn og sitt hjerte mot Assyria.
Forakter du Sjiloas vann som renner så stille? Er du mer rettet mot det som vår tid er rettet på, de tanker og ideer, råd og planer som de ledende menn og kvinner i verden legger? Men husk da at det som dagens mennesker vender seg til og setter sin lit til, ikke skal bli deres redning, men deres undergang, nettopp slik Assyria ikke ble noen redning for dem som satte sin lit til det, men deres undergang (les Jes 8:6-8).
Gud sier at det som kjennetegner hans ord i forhold til all annen profetisk tale, er at hans ord går i oppfyllelse, mens det ord han ikke har talt, det oppfylles ikke. (5 Mos 18:21f ) Og Gud viser sin sannhet i forhold til avgudene gjennom at hans ord og løfter går i oppfyllelse: «Jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra eldgamle tider det som ikke er skjedd. Det er jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg.» ( Jes 46:10)
Det er dette Jesus sikter til når han sier at alt som står skrevet i Det gamle testamentet får sin oppfyllelse i ham. Gjennom hans oppfyllelse bekreftes Det gamle testamentet ord for ord, bokstav for bokstav, som mer enn ord som et menneske har dristet seg til å tale i Guds navn. Det stadfestes ved Jesu oppfyllelse som Guds ord.
Dette forklarer også hvorfor Det nye testamentet igjen og igjen understreker at det og det skjedde «for at det skulle oppfylles som er talt ved profeten …». Og Jesus sier at det som var skrevet om ham i Mose lov og profetene og salmene, måtte oppfylles. (Luk 24:44)
Nå er det snart to tusen år siden Jesus fór opp til himmelen. Han har lovet oss at han skal komme igjen, til frelse for dem som venter på ham, og til dom for dem som ikke ville tro. Da gjelder det samme. Det mørkner også omkring oss, og menneskene fristes til å lytte til alle slags råd, til å gripe til alle mulige slags tiltak for å bedre sine kår. Ta deg i vare og hold deg i ro, sier Guds ord. Vend om til Gud og hans evige frelsesråd. Det skal skje. Der har du nok!
Men «hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst?» (2 Pet 3:4) Slik spurte menneskene allerede på apostlenes tid. Hva blir det til med Guds løfter? Å, det ser så smått ut å tro Gud på hans ord, det skjer jo ikke.
Gud minner oss om å holde fast på hans ord, ta vare på det, bli i det. For dette ordet står fast i himmelen, og det skal gå i oppfyllelse her på jorden.
Like sikkert som det 4000-årige løftet om kvinnens ætt gikk i oppfyllelse julenatt, like sikkert skal det 2000-årige løftet om Jesu gjenkomst gå i oppfyllelse! Det skjedde, og det skal skje, i Guds time. (Åp 16:17; 21:6)
Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse. (2 Pet 3:9)
Så dryger Gud også i dag, som i Noahs dager. Enda er det en åpen dør, enda er Gud å finne, enda er det nåde å få.
Ser du Guds godhet mot deg, du som enda står utenfor? Slik Gud viste sin godhet mot den ugudelige kong Akas og innbød ham til å tro på Guds løfte og vende om, slik taler Gud også til deg som står utenfor i dag.
Han vil at du skal bli frelst mens det ennå er tid.
Image by Ted Erski from Pixabay