Aldri har det vært noen dag som denne, verken før eller siden, da Herren hørte på en manns røst. For Herren stred for Israel.
( Jos 10:14)
Fiendehæren er i oppløsning og flukt. Herrens redsel og haglvær har svekket dem kraftig, og Josvas soldater kjemper. Snart meldes det Josva at de fem fiendekongene er funnet, de skjuler seg i en hule ved Makkeda.
Ordren om å sperre kongene inne, men ikke på noen måte stoppe kampene, er viktig. Skal fienden bekjempes, må den laglige tid nyttes og andre mindre viktige saker vente.
Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde. Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje! (Ef 5:15-17)
Både Efeserbrevet og Kolosserbrevet taler om å kjøpe den laglige tid. Den koster altså noe og kommer ikke til oss uten at noe annet tilsidesettes! Hvor fristende hadde det ikke vært å stoppe kampene og heller hvile og triumfere over fiendekongene med det samme!
Vi har nok alle noen «konger» som foreløpig bør sperres inne, og viktigere saker som bør gjøres umiddelbart! Eller vi har allerede prioritert feil i den åndelige striden, latt fienden springe fritt videre, mens vi selv stanser opp med andre «kristelige saker».
Gud sørget for at det likevel ble tid til å ta seg av kongene i hulen på riktig vis. Og det var heller ikke uviktig, men betydningsfullt når det fikk vente til rett tid.
I Salme 110 ser vi at også Sønnen har en slik «ventetid», men Faderen sørger for at det kommer.
Av David. En salme. Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! (Sal 110:1)
Vi skal merke oss at det er Josva som lar kongene føre ut, og at det han som tilkaller troppsførerne til å sette foten på kongenes nakker. Det er ikke noen ære de tiltar seg selv, men en rett de får av Josva.
For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor mye mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. (Rom 5:17)
Så holder Guds ord frem for oss en tosidighet der vi ser kongene innesperret, men kampene fortsettes for fullt – en Kristus som har seiret, ved Faderens trone, allikevel ventende på at fiendene skal legges til skammel under hans føtter.
Så skal vi leve i seieren som er vunnet av Jesus, samtidig som det raser en åndelig kamp på liv og død. I denne kampen er livsloven: «Uten meg kan dere slett intet gjøre» og «Herren stred for Israel», samtidig som de kjempet på liv og død.
I denne kampen trengs det mot, om en ikke selv skal komme til å vende fienden ryggen og flykte. Derfor formaner Herren dem både før striden i det sørlige Kanaan og den påfølgende striden i nord: «Vær ikke redd dem!» ( Jos 10:8, 11:6)
Midt imellom disse etappene i krigen får de sette foten på fiendens nakke og høre:
Josva sa til dem: Frykt ikke og vær ikke redde! Vær frimodige og sterke! For slik skal Herren gjøre med alle fiender som dere kommer i strid med. ( Jos 10:25)
Så skal vi på ingen måte underkjenne ham som både er seierherren for oss, men også seierherren i oss. Her er løfter om seieren for oss, men også løfter for seieren i oss. Løftene om seieren for oss, er løftene om en avsluttet og fullført kamp som Jesus har fullbrakt. Og nå er han ved Faderens trone.
Løftene om seier i oss, taler fortsatt om Jesu fullførte seier, men også om en uavlatelig strid i vårt indre. Den er ikke avsluttet, men også her vil Seierherren i himmelen samtidig bo med sin seier i ditt hjerte. Så samler «kjødets konger» seg stadig til ny kamp og strid for å ta livet av deg, og de må stadig dødes og forfølges, sperres inne og føres ut til død.
Like sikkert som Israel skulle ut i striden for å vinne nytt land, like sikkert måtte de tape om ikke Herren stred i deres strid. Hvor umulig og uoverkommelig det så ut for Israel og hvor umulig og uoverkommelig kampen er for oss, ser vi kanskje klarest hos Paulus med en
«Satans engel som slår meg» og med «tornen i kjødet». Løsningen og hjelpen lå på et annet plan enn apostelen hadde tenkt:
Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpe- lighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. (2 Kor 12:9)
Så skal vi også høre oppmerksomt når vår Josva, Jesus Kristus, sier: «Frykt ikke og vær ikke redde! Vær frimodige og sterke! For slik skal Herren gjøre med alle fiender som dere kommer i strid med.»
Da speiderne første gangen utspeidet landet, sa alle utenom Josva og Kaleb: «Vi makter ikke å dra opp mot dette folket, for det er sterkere enn vi.» (4 Mos 13:31b) og videre: «Der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeætten. Mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes også de at vi var. Da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten.» (4 Mos 13:33-14:1)
På grunn av disse speidernes ord, nekter de å gå videre på Herrens vei mot Kana’an. Så står bare Josva og Kaleb igjen, ved den andre folketellingen, før de går inn i landet.
Det var altså livsfarlig å være mer redd for fiendene enn for å bryte Guds klare befalinger. Slike speidere, som fører folket bort fra Guds ord og løfter, er katastrofale.
Gud viste det ved at alle speiderene utenom de to ble slått til jorden, og de over 600 000 mannfolkene de førte vill, nådde ikke Kana’an.
Dette er alvoret for alle i dag også, som på en eller annen måte vender mennesker bort fra Guds klare ord.
- Hva Gud regner som
- Hva Gud regner som rent og
- Hvordan Gud dømmer verden og det enkelte mennesket.
- Hvordan Gud frelser fra synd, vrede og
Det tales om at Gud er ikke vred, han er bare kjærlig. Enda Skriften sier at alle som lever borte fra Gud, er under hans vrede.
«Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» ( Joh 3:36)
Og derfor skal også mennesker rope når han kommer igjen:
Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående? (Åp 6:16f )
Så forkynnes det søndag etter søndag, andakt etter andakt, preken etter preken: Gud er ikke vred, han er bare kjærlig. Det er ikke sant! Det er direkte vranglære om Himmelens Gud. Denne halvsannheten får enorme konsekvenser og tar bort det akutte behovet for omvendelse, frelse og gjenfødelse.
Gud er ikke vred, han er bare kjærlig. Ja, på ett sted er ikke Gud lenger vred, på ett sted viser han bare kjærlighet, og det er i Kristus, i Ham. Men å si til den som er utenfor Kristus, at Gud ikke er vred, er ren løgn. Samme hvor gode intensjoner en har. Det er ikke sant! Guds vrede blir over den som ikke vil tro på Sønnen. Og det er en livsfarlig situasjon med tanke på evigheten.
Hør hva Herren sier til sitt eget folk:
Ingen må, når han hører dette edsforbundets ord, prise seg lykkelig og tenke at det skal gå ham vel selv om han følger sitt eget harde hjerte. Da ødelegger han det vannrike landet sammen med det tørre.
Herren vil ikke tilgi ham. Nei, da skal Herrens vrede og nidkjærhet blusse opp mot den mannen. Og alle de forbannelsene som er skrevet i denne boken, skal hvile på ham. Og Herren skal utslette hans navn under himmelen.
Herren skal skille ham ut fra alle Israels stammer til fordervelse, etter alle forbannelsene i den pakten som er skrevet i denne lovens bok.
Når den kommende slekt, deres barn som vokser opp etter dere, og den fremmede som kommer fra et fjernt land, ser de slag som har rammet dette landet, og de sykdommer som Herren har påført det, – svovel og salt, hele dets jord oppbrent, så den ikke kan bli tilsådd og ikke gi grøde, og ingen plante kan vokse der, en ødeleggelse som Sodomas og Gomorras, Admas og Sebojims, den gang Herren ødela dem i sin vrede og harme – da skal de si, ja, alle folkene skal si: Hvorfor har Herren gjort slik mot dette landet? Hva er dette for en svær vredesild?
Da skal de få til svar: Fordi de forlot den pakten som Herren, deres fedres Gud gjorde med dem da han førte dem ut av landet Egypt, og de gikk bort og dyrket andre guder og tilba dem, guder som de ikke kjente, og som han ikke hadde gitt dem lov til å dyrke, derfor ble Herrens vrede opptent mot dette landet, så han førte over det alle de forbannelsene som er skrevet i denne boken.
Herren rykket dem opp av deres land i vrede og harme og stor forbitrelse og kastet dem bort til et fremmed land, slik som det er i dag.
Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss og for våre barn til evig tid, for at vi skal holde alle ordene i denne loven.»
( 5 Mos 29:19-29)
Det åpenbarte, det skrevne Guds ord er for oss. Det skal vi ha all oppmerksomhet mot. Så skal vi la det skjulte ligge og ikke spekulere på det. Ja, men elsker ikke Gud verden da? Han kan vel ikke være vred på dem han elsker? Jo det er akkurat slik Bibelen taler om det. Han elsker verden, den ugudelige og synderen, samtidig som synderen er under hans vrede. Og denne kjærligheten er aktiv: «For så har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn den enbårne»
«For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.» (Rom 5:6) Det var fastsatt en tid, et tidspunkt i historien, hvor Kristus døde for alle mennesker, for ugudelige. For alle som har Guds vrede hengende over seg.
«Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rett- ferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.» (Rom 5:8f )
«Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» (Rom 5:1)
Derfor må vi aldri si til den som ikke er rett- ferdiggjort av tro, at han har fred med Gud og at Gud ikke er vred. Det mennesket har jo ikke fred med Gud, samme hvor fredfullt det er i følelsene, han er jo under Guds vrede, han er ikke berget enda.
Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. (1 Joh 1:6)
Ingen må, når han hører dette edsforbundets ord, prise seg lykkelig og tenke at det skal gå ham vel selv om han følger sitt eget harde hjerte. Da ødelegger han det vannrike landet sammen med det tørre. (5 Mos 29:19)
Kjennetegnet på den som lever i mørket, er nettopp at han følger sitt eget harde hjerte fremfor å følge Guds ord.
Forbannet er hver den som henger på et tre
Kongene blir henrettet og hengt opp frem til kveldstid. Da tas de ned og gravlegges under en steinrøys. (Som kongen i Ai – som Akan og hans hus.
Når en mann har en synd på seg som fortjener døden, og han blir henrettet og deretter hengt på et tre, da skal hans døde kropp ikke bli natten over på treet, men du skal begrave ham samme dag. Forbannet av Gud er den som blir hengt. Og du skal ikke gjøre ditt land urent, det som Herren din Gud gir deg til arv. (5 Mos 21:22f )
Så skulle det være synlig for alle som gikk forbi, at disse kongene var under Guds forbannelse, og at forbannelsen hadde rammet dem med sine følger. Men det var tidsbegrenset, og de skulle tas ned før kvelden var omme. Det onde og forbannede skulle ryddes bort og gravlegges, ellers ville landet bli urent.
Alvoret i dette rykker mye nærmere oss når vi leser: «Forbannet være den som ikke holder ordene i denne loven og ikke gjør etter dem! Og alt folket skal si: Amen.» (5 Mos 27:26 ) Josvas bok viser frem mange som ikke ble berget fra denne forbannelsen: trettien konger med sine hedningefolk i Kana’an. Akan og hans hus blir skilt ut fra Guds folk og ender under en steinrøys. De ble ikke berget! Gene- rasjonen som døde ut under ørkenvandringen, vitner om noe av det samme.
Forstår vi hva det vil si å være uomvendt, under Guds forbannelse, eller er det ikke lenger en realitet i vår tid? Det får følger for om vi ser realiteten i Gal 3:13: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forban- nelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.»
«Hvorfor henger Han der på forbannelsens tre? Jo, fordi dine synder er der …»
Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud. (2 Kor 5:21)
Mengden av mennesker og folk som kommer under forbannelsens konsekvenser, er uhyggelig og peker frem mot Guds siste store oppgjør. Da viser det seg at det var få som gikk inn gjennom den trange port, men mange som bare kjente den brede port og den brede vei til fortapelsen.
Alle byene beseires og slås med bann (v 27- 41), og det oppsummeres i vers 40: «Slik inntok Josva hele landet, både fjellbygdene og sydlandet og lavlandet og liene, og slo alle kongene der. Han lot ikke noen bli i live eller slippe unna, men slo hver levende sjel med bann, slik som Herren, Israels Gud, hadde befalt.»
Det var ikke lenger tid til å vende om for 31 konger med sine folk, store og små!
Se, de går under i brenningens brus! Redd en, Redd en!
Sjeler fortapes i lystenes rus. Redd en, redd en!