Misjonsinteresse er noe alle mennesker kan ha, ikke minst når det er tale om å hjelpe fattige og dårligstilte mennesker. For å holde misjonsinteressen levende er det nødvendig stadig å gi informasjon, stadig å holde saken varm, slik at interessen ikke slokner.
«Du blir ikke heit av det du ikke veit», er det sagt. Det er et ord som passer på den menneskelige misjonsinteressen. Ikke minst er det nødvendig å vise at det nytter å hjelpe, og da fristes en lett til å pynte på virkeligheten og bare ta fram det som oppleves positivt, det som kan skape menneskelig engasjement og entusiasme.
Rapporter om forbedret livssituasjon, vekkelser og vekst i arbeidet vil man gjerne formidle, for det skaper tro på at innsatsen nytter. Sviktende medarbeidere, underslag og fall, villfarelse og vrang lære fortelles det lite om. Man frykter for at interessen skal dø når man får høre om alle problemene. For det kan nok skje. De fleste vil helst støtte det arbeidet som vokser og lykkes, få være med på noe som setter tydelige spor etter seg.
Dette har intet med misjonskall å gjøre. Misjonskallets drivkraft er verken informasjon om arbeidet eller positive tilbakemeldinger, men det er Kristi kjærlighet.
Misjonskallet fødes på Golgata, i det hjertet som har fått del i den frelsen som er for hele verden, som har blitt delaktig i en soning som ikke bare gjelder for hans egne synder, men som er en soning for hele verdens synder.
Misjonskallet er av Gud, det har sitt utspring i Guds eget hjerte, og bare den som har fått del i Guds eget hjertelag vet hva et sant misjonskall er.
Han kan ikke gi opp eller trekke seg ut,selv om det ikke var annet enn motstand og nederlag. Hvis vi leser Apostlenes Gjerninger eller Paulus sine brev, så møter vi ingen forskjønnende beskrivelse av misjonsgjerningen, men vi hører åpent om frafall, om synd og svikt, om medarbeidere som sviker, om nederlag og tilbakegang, men også om åpne dører og muligheter der hvor det er det.
«I Efesus blir jeg inntil pinsen; for en stor og virksom dør er opplatt for meg, og det er mange motstandere.» (1 Kor 16:8-9) Slik taler apostelen Paulus. Han taler om hvordan hele Asia forlot ham, hvordan ingen møtte med ham til hans første forsvar i Rom, om Demas som forlot ham osv.
I Filippi ble de motløse når de hørte slike tilbakemeldinger. Det samme ble Timoteus. Da taler apostelen til ham om at denne motløshetens ånd ikke kom fra Gud. Selv er han fullt viss på at den misjonsgjerning Gud har begynt, den skal han også fullføre, inntil Jesu Kristi dag (Fil 1:6).
Apostelen Paulus hadde sitt misjonskall grunnfestet i Guds eget hjerte og råd. Derfor mistet han aldri motet, derfor grep han aldri til kjødelige virkemidler og taktiske disposisjoner for å skape menneskelig engasjement og vekst, men han regnet med at Herren ville fullføre sitt verk, og Paulus var fylt av hans kjærlighet og drevet av den.
Er det misjonsinteresse du har, så vil du gi av din tid og dine penger kun når noe eller noen får gripe ditt engasjement. Mye misjonsvirksomhet drives på basis av dette, med stadige basarer, innsamlingsaksjoner, prosjekter, informasjon osv. Så lenge det er aksjoner med frontfigurer som kan skape engasjement, strømmer pengene inn, men siden kommer det desto mindre.
Slik er det ikke med misjonskallet som er født i hjertet av Gud selv. Det er der og driver en til å gi til alle tider, så lenge hjertet er grepet av Jesus og hans kjærlighet. På den måten kan vi også si at kollektene i våre forsamlinger vitner om vår åndelige tilstand, vårt hjerteforhold til Jesus. Vi kan mase om penger og holde alvorlige kollektprekener, men ingen blir givere som ikke er grepet av Jesus og hans kjærlighet til syndere. Apostelen Paulus bruker to hele kapitler i 2. Korinterbrev til å tale om det.
Misjonskall og misjonssinn er å ha fått del i Jesu sinn og hans kall til å bringe lys til hedningene og frelse til jordens ender.