Fra 4-10. august var det igjen tid for et besøk til den lutherske kirken i Moldova. Marcus Söderberg reiste først ned, før Atle Barkve og undertegnede kom dagen etter. Erik Asdahl sluttet seg til i løpet av søndagen 4. august.
Bildetekst: På møte i Kamenka. Marcus Söderberg helt til høyre i bildet.
På søndagen gikk turen til Kamenka og Tiraspol og møte med forsamlingene der. Det var nok aller mest spennende for Marcus, som ikke hadde sett forsamlingene på 14 år. Noen av forsamlingsmedlemmene var gamle kjente, men en del hadde gått bort i løpet av pandemien, andre var reist fra landet, og noen nye var også kommet til.
Allerede på flyplassen merket vi alle at det var stor politisk spenning i Moldova. Det var kort tid før valget 20.oktober, et valg som stod mellom den Europa-vennlige sittende presidenten og den russiskvennlige motkandidaten. Russland forsøkte å kjøpe seg stemmer gjennom å gi penger til personer som lovet å stemme på «deres kandidat». Krigen i nabolandet Ukraina gjorde det hele ekstra alvorlig, på samme måte som terroren og krigshandlingene i Israel.
Det hele førte tankene hen mot de siste tider, og Marcus skrev ned noen betraktninger etter besøket i Kamenka på søndagen:
«Dere vil høre om kriger og rykter om krig … og så skal enden komme.» Vår sjåfør gjennom Transnistria peker med tommelen over mot den ca 3 meter høye og relativt nygravde skyttergraven/jordvollen langs kanten av veien nord for Tiraspol, og sier: «Ukraina! På den andre siden av grensen strider og dør mennesker for hjem og familie.»
«Folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike…» Den tidsalder vi nå lever i nærmer seg sin avslutning. Vi ser hvordan tegnene på Jesu gjenkomst går i oppfyllelse, ett etter ett.
Men vi skal ikke bli mismodige. Nei, sier Skriften. «Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til.»
Forløseren, ja, kjenner folket i Transnistria og i resten av Moldova Jesus som sin Frelser? Mange som bor der gjør det ikke.
Kjenner du Jesus som din Frelser?
Per forkynte i Kamenka om enkens sønn i Nain. Det var stor sorg, for hennes eneste sønn var død. Jeg har på min jobb i ambulansetjenesten sett mange døde. Ikke så mange som soldatene i skyttergravene i Ukraina, men ofte slår den tanken meg: Her går et menneske inn i evigheten som ikke kjenner Jesus som sin Frelser. Ja, det går til en evighet borte fra Jesus, til fortapelsen.
Det kan også være sorg ved en troendes død og grav, ja, stor sorg og stort savn. Men den sorgen er ikke uten håp. Ja, for den som dør i troen på Jesus er døden kun «ferjemann, til livets faste land.» Etter at Sergej hadde lest opp Pers tale, som Natalia hadde oversatt i forveien, var tanken at jeg skulle avslutte med en liten hilsen. Per spurte meg på veien til møtet om jeg ville si noe, og det ville jeg gjerne. Men forbindelsen via Skype, hvor Natalia var påkoblet som oversetter, var dårlig og min russisk var ikke god nok ennå, så det ble vanskelig å få gjort seg forstått. Men en tysk mann i forsamlingen vi besøkte kunne litt engelsk, og med litt tysk, armer og bein, og litt russisk fra min side, fikk de en hilsen også fra Sverige om den eneste veien til frelse: Vårt store problem er vår synd og hvordan jeg arme synder skal bli frelst. Skjer det ved noe vi kan få til? Nei, det var og er bare én løsning.
Jesus ba jo i Getsemane: «Far! Er det mulig, så la denne kalken gå meg forbi!» Men det var ikke mulig, vår synd var for stor, om vi så bare hadde syndet en eneste gang. Jesus måtte dø, for at Guds Sønns blod skulle kunne rense fra all synd. Og han gikk den veien. Korsets vei. Fra de åpne armer på Golgata rekker Jesus oss sin frelse.
Etter min hilsen avga den tyske mannen sitt eget, personlige vitnesbyrd om Guds trofasthet og omvendelsens nødvendighet. Han sa etterpå, om problemene med nettforbindelsen: Satan prøvde å få stanset vitnesbyrdet, men der Gud åpner, kan ingen stenge.
Men der Gud stenger kan heller ingen åpne, la oss derfor be og arbeide mens det ennå er tid. For natten kommer da ingen kan arbeide mer. (Så langt Marcus).
Tilbake i Chisinau ble det god tid til samtale om arbeidet, både det som har vært, det som er nå og veien videre. Natalia og Vladimir blir ikke yngre, og det er mange tanker som kommer i så henseende. I Tiraspol bruker forsamlingen leiligheten som en gang tilhørte Natalias mor. Den er liten som forsamlingslokale, og Natalia ønsker nå at forsamlingen skal flytte over i leiligheten hun og Vladimir hadde før de flyktet til Chisinau. Den er større og i bedre stand. Lenge hadde de tenkt å selge den, men nå tenker de i stedet å la forsamlingen bruke den og heller selge den lille leiligheten. I Chisinau har de også lagt bort tankene om å kjøpe seg et nytt sted, og vil i stedet bruke de to leilighetene de nå disponerer til både eget bosted og til møtested for forsamlingen der.
Så kreves det en del papirarbeid for å få alt dette på plass. Dette er noe som vi vil forsøke å få til ved neste besøk. Alt av eiendom står nå i undertegnedes navn, så jeg må ned for å skrive under papirer og få alt det formelle på plass.
Vær fortsatt med i bønn for misjonsarbeidet i Moldova, at det må åpnes en dør for Ordet inn i hjertene.