Hva vil du i Guds hus?
Er det fattigdom eller sykdom eller annen motgang, kort sagt hvilken som helst nød og elendighet, om det tales det ikke i Guds hus, i det minste ikke først. Det tales først om synden, om at du er en synder, om at du for Gud er en synder, om at du i frykt og beven for denne tanke skal glemme din jordiske nød.
I stedet for deltakende å spørre etter hvordan du har det, i stedet for å gi deg råd og vink, hvis du gikk dit av den grunn, så har du tatt feil. Du kommer til noe som er enda mer forferdelig. I stedet for å ta del med deg i din jordiske elendighet og være travel med å avhjelpe den legges det en enda større byrde på deg: Du gjøres til en synder. Om det tales det så, og i sannhet til oppbyggelse om at det er frelse for syndere, trøst for angrende. Men kanskje angår det ikke deg, du som flyktet inn dit kun opptatt av din jordiske lidelse. Og likevel, det angår deg. Forgjeves vil du si at det ikke angår deg. Forgjeves om du går igjen. Det er sagt deg, og Gud vet sammen med deg at det ble sagt og at du hørte det.
(Som et apropos til alt mennesker forventer at misjonen skal ta ansvar for. Misjon er i første rekke å kalle mennesker til frelse: La dere forlike med Gud. (2 Kor 5:20)
Misjonens kall er ikke å bedre menneskers liv i denne verden, men å berge for evigheten. Misjon hører til det åndelige regimente med ansvar for sjelene, ikke til det verdslige regimente med ansvar for legemet. Det betyr ikke at misjonen og misjonærer skal gå forbi sultne og syke mv som ligger i deres vei. (Luk 10:30-37) Og det har misjonen og misjonærer alltid lagt vekt på, men det er likevel ikke deres egentlige kall og tjeneste. Misjon er ikke uhjelp.)