I forrige reisebrev fikk dere høre om en regnfull og kald værtype her i Sucre. Nå ser det endelig ut til at regntiden er på hell og at nyinnkjøpt gass-ovn kan stå ubrukt en stund.
Forsamlingssenteret
Som forberedelse til neste regntid vil senteret for Såmannen her i Pampa Aceituno få noen utbedringer. Foreløpig er det bare én av fasadene som er fullført med sementpuss utenpå den røde mursteinen. For å unngå at det trekker inn fukt når det regner og blåser kraftig, slik det har gjort dette året, vil de mest utsatte veggene bli pusset.
Det er blitt laget sementganger rundt bygget for å lette renholdet. Et sementdekke på baksiden ble ferdig i tide til at regnet fikk «herde» det. Utelys ble montert rett før vi kom. Mørket kommer plutselig i sekstiden på kvelden her ute, så det var godt å få dette på plass. Nå er det blomsterbed og beplantning på framsiden som står for tur.
Ny arbeidsfordeling
Det har vært en økning av barn og unge som kommer til familiemøtene her i Pampa Aceituno. Juan Pablo og Carina har hatt ansvaret for arbeidet det siste året, og det meste har foregått på spansk.
René har hatt ansvaret for menigheten på sentrum. Han er den eneste av medarbeiderne som har quechua som morsmål, selv om han til vanlig benytter spansk.
Gonzalo har hovedansvar for litteraturarbeidet, og er med og hjelper de andre to etter behov.
Noen av de eldre i Pampa Aceituno forstår best quechua, et fåtall kan nesten ikke kommunisere på spansk. For å imøtekomme deres behov for å høre evangeliet forkynt på sitt morsmål, ble det sist uke, etter samtale med medarbeiderne, bestemt at René fra nå av tar hovedansvaret for Pampa Aceituno. Juan Pablo og Carina vil ha ansvaret for barna og ungdommene som før. Gonzalo blir ny leder for menigheten på sentrum, i tillegg til litteraturen. Carmen er god medhjelp med regnskap og administrasjon.
Oppgavene er mange og det er få å fordele dem på. De setter pris på å få litt avlastning med møtene når vi er her ute.
Det er et bønneemne at flere frivillige medarbeidere må få kall til å være med i arbeidet.
Hilsen Marit og Ingar Gangås