Bibelen er Boken, «bøkenes bok», verdenslitteraturens «bestselger» – og dens funklende stjerne. Det er ikke så underlig. Den har jo ikke bare visse historiske mennesker til forfattere.
Den er Guds bok, har Guds Ånd til forfatter. Derfor adskiller den seg fra alle andre bøker. Andre bøker tåler å leses to eller tre ganger hvis de er riktig gode. Så kan en dem. Med Bibelen er det helt annerledes. Første gang en leser i den, forstår en lite eller ingenting. Men lar en seg ikke avskrekke og leser mer, så finner en mer.
Og jo mer du leser, desto mer finner du. Aldri blir den utlest. Aldri kan du den. Alltid gir den noe nytt,
noe du ikke så eller forsto før. Aldri blir den kjedelig for den som leser den. Det er bare de som ikke leser den som finner den kjedelig. Men de har i grunnen ingen rett til å ha noen mening om den.
Derfor er det knapt noen åndelig beskjeftigelse som lønner seg bedre enn å ofre litt tid og omtanke for
Bibelen. Det er aldeles utrolig hvor uhyre mye den gir til vederlag for ganske små anstrengelser. En
merkelig bok!
Når vi blir kjent i den, blir den levende. Når vi begynner å få litt oversikt over dens åndsverden,
fenger den i sinnet som aldri før. Når vi begynner å bli litt hjemmevant i dens ordforråd og tankeverden, da skinner dens lys inn i vårt hjerte og liv på en helt enestående måte. Da blir den vår beste og mest trofaste ledsager på livsvandringen. Da blir den lykten for vår fot og lyset på vår sti. Merkelige bok!
En skal vokte seg for å betrakte Bibelen som en samling trylleformularer eller kraftord. Fristelsen til en slik bibelbetraktning lurer i hver eneste «mannakornkopp», og i hvert eneste forsøk på gjennom «oppslag» å få passende kraftord i livets situasjoner. Jeg vil ikke nekte at en i særlig vanskelige stunder og tilfeller – ved Guds nåde og vise styre kan få godt og kraftig svar gjennom «mannakorn» eller «oppslag».
Men ve den bibelleser som gjør slikt til en «normal» måte å lese Bibelen på! Han bør dog huske på at satan like gjerne som Gud kan blande seg i fingergrepene i mannakoppen, og bokbinderen kan like gjerne som Guds Ånd ha bestemmende innflytelse på hvor «tilfeldige» oppslag faller opp.
Det normale må være at en bibelleser fra tid til annen opparbeider seg såpass kunnskap om Bibelen og om hvor det ene og annet i den finnes, at Guds Ånd i vanskelige tider kan bruke hans kunnskaper til å minne ham om hvor han skal lete for å finne svar på sine spørsmål.
Hva nå med kontakten med Gud gjennom Bibelen? Kontakten med Gud i Ordet kjenner vi bare da når det blir Guds personlige ord og tiltale til meg personlig. Det virker jo alene Guds Ånd. Men på grunnlag av de erfaringer vi gjør, kan vi godt selv på mange enkle måter åpne oss for Åndens virkninger gjennom Ordet, for eksempel ved å gi akt på den enkle ordlyd, på «hva som skrevet står»,
ved å legge merke til de mange små ord som Guds mening i Ordet ofte bryter seg vei til oss ved.
Guds Ånd har selv inspirert Skriften, og derfor er intet overflødig i den. Hvert ord, hvert lite komma har sin mening. Ofte kan nettopp det å merke seg et lite «vi», «du», «verden», «alle», eller et lite
«for», «i», «men» eller lignende gjøre utslaget til at et enkelt ord i Bibelen blir som et vindu som vi ser like inn i Guds himmel igjennom, inn i Guds evige hjertes råd og tanker om oss.
Guds Ånd sikter alltid på å gi oss sitt særlige vitnesbyrd når vi hører Ordet. For Åndens vitnesbyrd i og med Ordet består dels i å oppklare for hjertet den rette mening med Ordet, dels i å forklare Kristus for hjertet, dels i å veilede oss til hele sannheten så vi skal erkjenne den allsidig, dels i å forvisse oss i troen om vår egen nådestand og vitne sammen med vår ånd om vårt barnekår.
Uten dette Åndens vitnesbyrd under høring og lesing av Ordet kan vi aldri forstå eller tilegne oss Ordet rett. Men i kraft av det, blir Ordet levende, klart og gjennomsiktig – og blir tilegnet oss til
personlig eie og gir lys i Guds råd.
Jeg vil her få lov å fortelle noe «opplevd» under sjelesorg som prest, og som jeg tror kan belyse dette nokså godt.
En troende kvinne som var dødssyk, sendte en gang bud på meg. Hun hadde en temmelig ugudelig,
men høyst egenrettferdig mann. Da hun gjerne ville han skulle få høre Ordet, ba hun ham sitte inne under vår samtale. Etter en velsignet åndelig samtale med hustruen, tenkte jeg at jeg også måtte prøve å gi mannen et ord fra Gud. Både hustruen og jeg tenkte at situasjonen kanskje skulle gjøre det naturlig å få komme på talefot med ham om hans sjel.
Han var kjent som en hard mann. «Hvordan har De det, da?» spurte jeg ganske forsiktig. «Takk, bare bra», svarte han nesten avvisende, og lot som han forsto at spørsmålet var myntet på den legemlige velferd. Det ble en del snakk, men jeg syntes ikke jeg kunne oppgi mitt ønske. «Jeg har sett et bilde av Dem, jeg!» prøvde jeg å si på en litt gemyttlig, ertende måte.
Han så komplett uforstående på meg. «Jeg mener det bildet Guds ord tegner av Dem», sa jeg, for å sette ham på sporet. «Har De lyst å se det?» – Jo, han hadde da det. Og så leste jeg for ham fra Rom 3:10-12: «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste».
Da jeg hadde lest disse ordene, så jeg på ham og sa: «Dette er Dem, det». Da skal jeg si han ble sint! Det formelig smalt av ham. «Nei, det er det ikke», sa han. Som prest er jeg jo vant til at folk snakker meg etter munnen i åndelige spørsmål. Desto mer overraskende kom denne spontane protesten. Jeg summet meg, og tenkte at jeg fikk ikke være for grov: «Jaså – det er ikke Dem, dette? Men det er iallfall bilde av meg slik jeg er i meg selv», sa jeg. «Nei, det er det ikke», fortsatte han like arg og
opprørt. Jeg ble enda mer forbauset.
«Men hvem er det da bilde av?» spurte jeg. «Det der er sagt om tjuver, kjeltringer, gatepiker, horkarer, mordere og annet slags pakk», sa han, «men verken om presten eller meg eller andre skikkelige folk». Da forsto jeg mannen åndelig, og fant tidspunktet inne til å sette saken på plass.
«Å – jeg tenker det er sagt om hyklere og fariseere også, jeg», sa jeg, og det var ment som en brodd.
Den traff. Han reiste seg, og strøk på dør uten et ord.
Episoden belyser en meget alvorlig sannhet. Får ikke Guds Ånd opplyse hjertet når en hører Ordet, slik at en umiddelbart hører seg innbefattet og omtalt i Ordet, så fungerer våre hjerter som et slags postbud. En sender Ordet fluksens videre til andre som en kan tenke seg det passer bedre på. Selv blir
en utenfor Ordets lyskrets – og i det naturlige menneskes dype, åndelige mørke.
Et annet trekk. Jeg hadde i lengre tid besøkt en mann som strevde noe forferdelig og ikke kunne få det til å tro. Det vil si han trodde nok på en måte, rent kunnskapsmessig. Men han følte selv at denne troen hans ikke var noen hjertets enhet med Herrens Ånd i Ordet.
En dag jeg kom til ham, strålte hele mannen. «Nå ser jeg det», sa han straks jeg var kommet inn.
«Tenk det var så enkelt – og jeg som hadde strevd så skrekkelig». Da jeg ba om en nærmere forklaring, fortalte han: «Jo, i går, da jeg satt og leste om Jesu samtale med Nikodemus, så kom jeg til ordene «for så har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne». Jeg kom ikke lenger. For med en gang jeg leste «verden» var det som det falt skjell fra øynene mine, og det sto ganske klart for meg at det er meg Gud elsker og har gitt sin Sønn». Slik var han blitt viss om sin egen frelse, og om at han var gjenstand for Guds evige kjærlighet.
Også dette kaster lys over noe vesentlig: Åndens vitnesbyrd består i at vi får høre oss inn i Ordet så det treffer oss umiddelbart. Da avstreifes det kunnskapsmessige, og det får fullverdig betydning som Guds tale til oss, som hilsen fra Gud personlig. Da får det liv. Da blir det kontakt. Da er det salig å være bibelleser eller tilhører til forkynnelsen.
Gud gi oss sann åndelig kontakt med ham i bønnen, og sin Hellige Ånds vitnesbyrd i Ordet! Det er
gudslivets lykkelige hemmelighet.
Fra boken «Ordet og troen»,
Lunde Forlag, Oslo 1979