«Det var en mann som gjorde et gjestebud og innbød mange. Da tiden for gjestebudet var inne, sendte han sin tjener for å si til de innbudne: Kom, for nå er det ferdig. Men alle som en begynte de å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en åker og må gå og se på den. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt! En annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser, og går for å prøve dem. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt! Og en tredje sa: Jeg har tatt meg en hustru, og derfor kan jeg ikke komme.» Luk 14:16-20
Det synges ofte i en kjent musikklagsang: «Du er innbudt til bryllup i himlen. Det er du som skal være hans brud».
Innbydelsen
Du blir møtt med denne innbydelsen når Guds ord lyder. Får Guds Ånd virke gjennom forkynnelsen, får du høre et «kom!» Et kom til synderen. Et kom til den som ikke får det til. Og Jesus sier: «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Mat 11:28). – Ånden og bruden sier kom, heter det i Åpenbaringsboken. Uten et «kom» fra Ånden kan ingen komme. – Kom, for alt er ferdig! Slik lyder innbydelsen. Og slik har den lydt i generasjoner.
Grunnlaget
Vi får komme på Jesu fullbrakte frelsesverk, hans død og oppstandelse. Han tok på seg vår skyld og
skam. Han bar bort vår synd. Døperen Johannes vitnet slik: «Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!» (Joh 1:29). Du skal slippe å bære den. Det er denne innbydelsen vi kristne skal være med på å bringe videre. Vårt kall som kristne er å innby til det himmelske bryllup. Vi har et budskap å gå med til dem vi møter.
Det store gjestebud
I teksten ovenfor er det en mann som innbyr til et gjestebud. Han sender sin tjener ut for å innby. Men de innbudte begynte å unnskylde seg. Er det ikke typisk? Vi er så opptatt med det som hører denne verden til, det jordiske og det synlige. Men Bibelen oppfordrer oss til å ha det usynlige for
øyet. Det aller viktigste, vårt forhold til Jesus og vårt evige ve og vel blir nedprioritert.
Unnskyldninger
Det kan være mange unnskyldninger. Her pekes det på tre av dem, og det er ikke tilfeldig at de nevnes. For ser vi nærmere etter, skjønner vi hvor farlig synden er, og hvor lett vi lar oss bedra. Den første har kjøpt seg en åker og skal av sted og se på den. Og det er der det begynner. Han skulle bare «se» på synden. Det er liksom ikke så farlig. Bare se litt, se litt på det som mammon frister med.
Eva falt på samme måte i Edens hage. Hun så at det var et prektig tre og at frukten var en lyst for øyet. Det er her det begynner. «Vær forsiktig lille øye hva du ser», heter det i en barnesang. Og Jesus sier at om ditt øye frister deg, da riv det ut og kast det fra deg! Asaf så på de ugudelige, og så at det gikk dem bra fordi de var fri for lidelser inntil sin død, og kroppen deres var velnært. Han vitnet: – nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trinn glidd ut.
I det andre eksemplet ser vi hvordan synden utvikler seg. Det står om han som hadde skaffet seg de fem oksene at han måtte ut å prøve dem. Det er ikke nok å se på synden, men man må prøve den, prøve syndelivet. Det er vel ikke så farlig å smake litt på det som verden har å by på, ta seg en tur på kino, kanskje danse litt, flørte litt med damene og smake litt på alkoholen. Vi kan vel ikke være så
pietistiske, eller så svartsynte, som mange sier. Samtidig kan vi selvsagt fortsette å gå på møter som før.
Profeten Elias sto foran folket og spurte dem: – Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Det står så alvorlig: – De svarte ham ikke et eneste ord. Og Jesus sier at ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre. Å, hvor synden dårer et menneske! Vi elsker våre lyster fremfor Guds ord.
For det ender slik som i det tredje eksemplet. Han kunne ikke komme for han hadde giftet seg. Han hadde inngått ekteskap med synden. Han hadde blitt ett med den. Synden hadde blitt «herre» i livet hans. Syndelivet var blitt en naturlig del av hans liv. Og det verste med det er at han ikke ser det selv at han nå tjener synden med sitt liv. I førstningen virker det så ufarlig, men til slutt er han fanget av
synden.
Bibelen sier at den som synder skal dø. – Syndens lønn er døden. Når den er unnfanget, føder den synd. Og når synden er fullmoden, føder den død.
Ransak meg Gud!
Vi trenger å ransake oss selv. Hvor ofte er det ikke at synden får min lillefinger. Hvor ofte lar jeg ikke egoismen råde. Er det noe hos meg som er blitt ett med synden? Menneskelig sett er jeg fortapt. For det er like vanskelig for et menneske å bli frelst som det er for en kamel å gå igjennom et nåløye!
Men redningen ligger i at det som er umulig for mennesker, det gjorde Gud.
Alt er mulig for ham. Tenk at Gud har gjort det mulig for oss å nå himmel og salighet! Ikke på den måten at han ser mellom fingrene med synd. Nei, synden som skiller oss fra Gud er tatt bort.
Din synd er sonet!
Jesaja opplevde det slik som det står i Jesaja 6:5-7: «Da sa jeg: Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud. Da fløy en av serafene bort til meg. Han hadde en gloende stein i hånden. Med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet».
Går det an? Virker det ikke litt lettvint? Vi må vel gjøre noe selv? Det ligger mennesket nært å ville bidra med noe. Tenk at jeg kan forkynne det på nytt, og du skal få høre det: – Dine misgjerninger er tatt bort! Din synd er sonet! Fatter vi dybden av det? Betyr dette alt for meg?
Nød dem til å komme!
Da de innbudte ikke kom, ble det sendt ut nye innbydelser: «Gå i hast ut i byens gater og streder, og før hit inn de fattige og vanføre og blinde og lamme. Og tjeneren sa: Herre, det er gjort som du bød, og det er ennå rom. Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt» (Luk 14:21-23).
Alle disse var i en slik forfatning at de ikke kunne hjelpe seg selv. De hadde ikke noe å bidra med. De kunne ikke betale noe for å bli med i gjestebudet. De var avhengige av at andre hadde betalt. Jesus sier det slik: «Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!» (Jes 55:1). Tenk, det er gratis! Innbydelsen gjelder oss alle. Spørsmålet er bare om han får føre oss slik at ikke vårt hovmot blir stående i veien. Har vi bruk for hans nåde?
Menigheten i Laodikea var rik i seg selv. De hadde ikke sett og erkjent at de var usle, fattige, blinde og nakne i åndelig betydning. De trodde at de var rike og hadde overflod. De led ingen nød. Men det er ikke slike innbydelsen gjelder. De egenrettferdige har ingen plass i gjestebudet. Du får det for intet,
og du skal gi det videre for intet, sier Guds ord.
Forstår du hvor privilegert du er som får høre innbydelsen? Uten innbydelse er du redningsløst fortapt. Da er det ingen mulighet. Ingen kan
komme uten at Gud først har kommet med sin innbydelse. Derfor er det dyrebare minutter når Herren kaller på et menneske, når han kaller bort fra syndens og dødens veg.
Om du hører Guds kall, så ta ikke sjansen på at du får en ny mulighet! La Gud få rett! Han vil så gjerne være din Herre og Frelser. Lukk ham inn i ditt hjerte og sinn!