«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Mat 27:46b
Her blir gåten med Kristi lidelse helt uløselig. På en måte er det enkelt: Straffen for synden var i siste konsekvens gudsforlatthet.
For synd er brudd med Gud. Og blir kløften mellom Gud og oss stadig større, så er og må resultatet være: evig gudsforlatthet. Det står uttrykkelig skrevet: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild!» (Mat 25:41). Derfor måtte han, som gikk i de fortaptes sted, med indre nødvendighet også føle gudsforlatthetens redsel.
På en måte – sier jeg – er dette så enkelt! Og likevel er det mysterienes mysterium! Det er nytteløst å ville gruble og granske. Men tre ting skal og kan vi, når vi står overfor dette høydepunktet i langfredagens lidelser:
Vi skal bli redde ved tanken på syndens alvor og dens evige følger. Kristus på korset viser oss et glimt av gudsforlatthetens redsel, og vi får en anelse: slik er helvete.
Dernest skal vi bli grepet av den kjærligheten som vi leser om: «Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» (Jes 53:5b). Her har vi bare å la oss overvelde og varme av Guds uutgrunnelige frelsesråd og av makten i Guds uuttømmelige kjærlighet.
Og endelig, for det tredje: Når de øyeblikk kommer da også vi føler oss forlatt av Gud, da skal vi fatte mot i Jesu navn. For Jesus ble forlatt av Gud, fordi Gud aldri vil forlate den som søker ham i Jesu navn.
– Derfor ble jo også den fryktelige gudsforlattheten i langfredagskampen fulgt av det seirende: «Det er fullbrakt!»
Fra andaktsboken «Livet under nåden»,
Ansgar Forlag, Oslo 1987