«For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft! Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.» Ef 6:10-13
Alle som lever med Jesus befinner seg i en kampsone, ute på en slagmark, og Guds plan er seier. I denne kampen trenger vi styrke, ja en veldig kraft. Og det er dette som står igjen for Paulus å si. Ikke bare som en parentes til slutt, men det som det fremfor alt kommer an på: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft!
Styrke trenger vi hver dag, både fysisk og psykisk. Krefter til å stå opp om morgenen, til å klare dagens arbeid og påkjenninger. Vi synger i sangen av Lina Sandell: «Som din dag, så skal din kraft ock vara», og hver dag erfarer vi som en gave fra vår Far. Men livet leves også på en annen arena, og der er det ikke på samme måte. Det er dette Paulus skriver om her, når han taler om den kamp vi står i.
Her gjelder dette: bli sterk! Det skjer egentlig på to måter. Noe skjer umiddelbart i det vi blir Guds barn. Men noe skjer også underveis i kristenlivet, ved at vi lever der hvor dette skjer. Bli sterke i Herren, og i hans veldige kraft. Sterke på den måten at det er Herren og hans kraft, ja hans veldige
kraft, som er vår styrke.
Så ber vi om kraft og venter på styrke, men opplever at vi ikke får Herren med på det. Han gjør oss ikke sterke, men lar oss erfare svakhet og kraftløshet. Nederlagene blir vår eneste erfaring. Så er dette et ord til oss, for Herrens løsning er ikke å gjøre oss sterke, men at han er vår styrke. Gud har aldri tenkt at vi skal være nok for oss selv, men at han skal være nok – og alt for oss!
Vår motstander djevelen
Å bli sterke i Herren, hvorfor trenger vi det? Vi blir minnet om at vi har en motstander, en som arbeider i det skjulte, djevelen. Og han har en hel åndehær med seg, ondskapens åndehær. Sammen er de maktene og myndighetene, verdens herskere i dette mørke. Djevelen og hans hær er ondskapens realitet i vår verden. Hva er det som driver og motiverer ham? Han kan ikke tåle at det gode finnes her i verden – Guds rike! At det finnes mennesker som er Guds barn, som tror på Jesus, og som har et godt liv fordi de lever med ham og er hans.
Jesus sier om ham i Johannesevangeliet (8:44): Han er en drapsmann, fra begynnelsen, fra Edens hage. Han er ikke bare ute etter å ødelegge litt, men for å drepe, ta livet av alle som tror. Og han er en løgner, han står ikke i sannheten. Han kan ikke «utstå den», vil ikke vite av den. Men det betyr også at han hater den, står den imot.
Sannheten er ikke i ham, det eksisterer ikke oppriktighet i djevelen. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, av det han er fylt av. Løgnen er hans «sannhet», alltid. Derfor bruker han listige angrep – han kan ikke endre virkeligheten med sin løgn, han kan ikke fjerne realiteter, men han kan få oss til å tro løgnen. Hans list er å gjøre sin løgn til vår sannhet. Å få oss med på sine løgner, bort fra sannheten og bort fra Jesus.
Jesu kors er hans endelige nederlag som han nekter å godta. Men det står fast, Jesus seiret: «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset» (Kol 2:15). De ble avvæpnet for oss, slik at de er maktesløse overfor dem som har Jesu kors som sitt tilfluktsted. Hva innebærer det? Vi har et vers som sier noe om det i Kolosserbrevet (3:3): «Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud». Vi døde sammen med Jesus. Romerbrevet (6:5) sier det slik: «Vi er blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død». Jesu kors er vårt kors, hans død er vår død, vi døde med ham fra synden og djevelen. Døden skiller, og den som er død, er lovlig skilt og frigjort fra djevelens makt.
Så er vi også skjult med Kristus, det betyr innelukket i ham. Ingen djevel er i stand til å bryte seg inn her. Vi er med Kristus i Gud, oppreist med Jesus og satt med ham i himmelen. Slik Jesus er hos Gud og i Gud, er vi hos Gud og i Gud, i Jesus. Seieren er å holde stand, holde stillingen. Da blir vi der vi er, på vår plass i Jesus, i livet med ham. Vi blir det vi er satt til å være i Kristus, og da er vi sterke i Herren!
Paulus skriver om å bli stående etter å ha overvunnet alt. Hadde han virkelig så stor tro på de kristne i Efesus at han trodde de skulle makte det? Nei, det var ikke deres styrke han regnet med, men Herrens, hans veldige kraft. «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft!» (1Kor 1:18).
Guds fulle rustning
Å være sterk i Herren er det samme som å ha Guds fulle rustning på. Her bruker Paulus et bilde av noe som ikke brukes i vår tid, men som var godt kjent da Paulus levde, en rustning, en kledning
for soldater i strid. Den beskrives for oss: Den har belte og brynje, sko og skjold, hjelm og sverd. Det er en unik bekledning. Rustningen er det samme som det vi er og eier i Jesus Kristus, i Herren. De enkelte deler av denne utdyper hva det er å være sterk i Herren og i hans veldes kraft.
Ta på dere – ta derfor Guds fulle rustning på. Det betyr å bli kledd – her kan vi tenke på engelens ord til Josva (Sak 3:4): «Se, jeg kler deg». Det er det vår Herre gjør. Men det betyr også å ta på seg, noe
vi er med på.
Guds rustning – det er ham som har laget den. Han kjenner fienden og hans metoder fra urtiden av. Derfor har han gjort rustningen slik at den er fullstendig, laget for våre behov. Den er uttenkt og tilpasset av ham som kjenner til hvilke behov vi har, ikke bare for noe, men for alt.
En rustning verner og beskytter den vergeløse og svake. Den redder og seirer. Så kan vi være svake og skrøpelige, tapere – ja nettopp slike som vi er, men allikevel være sterke i ham. Å ha rustningen på, betyr å være i den. Ta derfor Guds fulle rustning på, gjør motstand, stå imot, hold stand, bli stående – i ham.
Etter å ha overvunnet alt – også våre mange nederlag. Og seirene i nederlagene er kanskje kristenlivets største seire. Ikke våre, men hans! Det at han tilgir og utsletter all synd og overtredelse. Han forkaster ikke, men reiser opp igjen, han oppretter og leger. Det er ikke de som er sterke som seirer, men de svake. De svake som er sterke i Jesus!
Mika 7:7–8: «Men jeg vil skue ut etter Herren, vente på min frelses Gud. Min Gud vil høre meg. Gled dere ikke over meg, mine fiender! Når jeg er falt, står jeg opp igjen. Om jeg sitter i mørket, er Herren lys for meg».