Det står i Bibelen at Gud er kjærlighet: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet» (1Joh 4:8).
Kjærlighet er Guds vesen, han er kjærlighet! Og likevel vil mennesket så gjerne være mer kjærlighetsfull enn Gud. Eller er det ikke slik? Ikke bare «døpte hedninger» vil det, men også kristne bekjennere. Hva er det jeg tenker på? Jeg tenker på det med himmel og helvete. Vi vet at sekter som Jehovas vitner lærer at det blir en utslettelse, det blir ingen evig gråt og pine for dem som forkaster Gud her i livet. Men dette har nå også blitt en akseptabel holdning ikke bare i liberalteologiske kretser, men også i såkalte evangeliske kretser.
Alle frelst til sist?
Eller så mener man at alle blir frelst til sist. Vi har jo hørt det i statskirkene mange ganger «at Gud tar imot oss alle når vi dør». Alle får komme til himmelen. Og da mener man ikke å fornekte noe av Guds ord, men man bare tolker det! Men da har man blitt mer kjærlighetsfull enn Gud.
Hvorfor blir man det? For det er uutholdelig å tenke på en evig ild og pine for mennesker. Derfor er det så forlokkende å tolke det til noe annet. For eksempel sies det at det bare er bilder når Bibelen beskriver fortapelsen. Ja, men bildene beskriver jo i så fall en virkelighet, og det blir ikke et fnugg bedre av at det er bilder!
Påstanden om at alle blir frelst til sist og får leve med Gud i himmelen, er en åpen protest mot den bibelske åpenbaring.
Eller en utslettelse?
Påstanden om en utslettelse, at livet bare opphører, er jo så kjærlighetsfull! Tanken på en evig pine er så fryktelig at hverken tanke eller følelse kan holde ut med det. Ingen som har noe av Jesu sinnelag kan tale med begeistring om den evige pine. Men hvorfor vil vi ikke vite av den? Jo, vi vil bli spart for det som Paulus skriver i Romerbrevet (9:2): «at jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte». Vil vi bære den nøden når vi tenker på uomvendte slektninger, naboer, arbeidskolleger og venner?
Starter med taushet
Nå starter jo det hele med at man vil være mer kjærlig enn Gud ved at man bare tier, man sier ingen ting om fortapelsen. Det er jo slik at falsk lære ofte kjennes best på det som ikke sies, enn på det som sies! I alle fall er det slik til å begynne med. Så taler vi ikke om fortapelsens mulighet til tross for at de fleste mennesker kommer dit. For vi synes jo ikke at fortapelsen stemmer med at Gud er kjærlighet, og tenker at her er det en brist hos Gud. Tilsynelatende virker det for oss mennesker som at det umulig kan være kjærlig å dømme et menneske til en evig pine. Er det ikke slik?
Hva sa Jesus?
Men så kan jo tanken komme: Hvem er dommeren? Det er Jesus. Det er han som sier i Matteusevangeliet (25:41): «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler». Kan du tvile på Jesu kjærlighet? Han som gråt over dem som ikke tok imot hans frelse? Han led og bad og forsonte all synd. Kan du anklage ham for å være kjærlighetsløs og hård?
Leif Andersen skriver: «Tenk om vi kunne fatte dette: Hvert forsøk på å ville være mer kjærlighetsfull enn Gud er til syvende og sist ubarmhjertighet og ondskap mot menneskene».
Den rike mann og Lasarus
Til alle tider har nok mennesket blitt rystet ved å lese om fortapelsen slik som Jesus beskriver den. Men de satte ikke noe spørsmålstegn ved det. Vi kan tenke på den beskrivelsen som jeg for min del synes er den mest rystende av det å gå fortapt, når Jesus forteller om den rike mann og Lasarus. Den rike hadde fått «sitt gode» her i livet. Det er mange som har det. Og som er fornøyde med det.
Som en svensk utenriksminister sa: «Jeg har levd så rikt et liv!». Han hadde håndhilst på Yassir Arafat og mange store verdensledere. Mange er fornøyd med livet selv om det er tragisk når det tar slutt. Men så kom sjokket for den rike mannen som Jesus forteller om. Han våkner opp i helvetet, i pinen. Og så roper han: «Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden» (Luk 16:24).
Dette er virkelig rystende lesning. Om du er tørst og ber meg om vann, og jeg dypper fingeren min i vann og tilbyr deg en liten dråpe, så svarer du nok at får jeg ikke mer, så får det bare være. Hvorfor? Jo, du er da ikke så tørst! Men for den rike mann i pine skulle det vært fantastisk med bare en dråpe. Fatter du hvilken pine?
Jeg har en kjenning som har operert hjertet. Han våknet opp med en sykepleier ved sin side, med munnen full av slanger. Hun undret på om han ønsket noe. Jo, han var så fryktelig tørst. Det var vanskelig å gjøre seg forstått. Hun forsto hva han mente, men han kunne jo ikke drikke med alt det han hadde i munnen. Da fuktet hun en serviett og tørket leppene hans med den. «Det er det beste jeg har opplevd», fortalte han.
Er vi mer kjærlige enn dem før oss?
Hvorfor stilte man ikke spørsmål tidligere ved læren om den evige fortapelse? Var det fordi de ikke var så kjærlighetsfulle som det vi nåtidens så empatiske kristne bekjennere er? Nei, vi er ikke mer kjærlige, men vi vil ikke lenger kjenne på den store sorg og bære på den stadige nød som den Paulus hadde i sitt hjerte for de ufrelste!
Evig pine – evig liv
Men er det så sikkert at Bibelen taler om en evig pine? Noen innvender at «evig», på det greske språk, ikke alltid betyr ubegrenset tid, men en tidsperiode. Men hva da med himmelen?
Når vi leser de bibelske tekstene om himmelen, om det evige liv, står det om evig straff parallelt, ved siden av. Dersom ikke straffen er evig, for alltid, er heller ikke himmelen det.
Og i Johannes åpenbaring 14:9-11 leser vi om den tredje engel som fulgte etter to andre som først hadde båret fram sine budskap. Han sa med sterk røst: «Dersom noen tilber dyret og dets bilde, og tar merket på sin panne eller sin hånd, da skal han også drikke av Guds vredesvin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger. Og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øyne. Røken av deres pine stiger opp i all evighet. De har ikke hvile dag eller natt, de som tilber dyret og dets bilde, og hver den som tar imot merket med dets navn».
Det er så fryktelig å utholde tanken, men det står så soleklart. Og hvorfor tror du at Jesus taler dobbelt så ofte om helvetet som om himmelen? Er det ikke fordi vi har så vanskelig for å akseptere det? Tenk å dysse mennesker i søvn med at de får en evig hvile når det står at de ikke får ro hverken dag eller natt? Er det kjærlighetsfullt? Er det å vise empati?
Mulig å angre seg etter døden?
Men så ligger kanskje den tanken hos oss at det er mulig for ulykkelige mennesker i helvetet, som gjerne ville til Guds nærhet i himmelen, å angre seg. Nei, jeg tror ikke det er mulig, for det finnes ingen anger i helvetet. Vi ser det så klart når Jesus taler om dem som blir stående utenfor, da hører vi ikke om noen anger, vi hører bare om protester, stolthet og egenrettferdighet, og henvisning til sine gjerninger.
«I dag, når du hører hans røst»
Angerens og frelsens tid er nå. Jesus sier: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3:16). Bibelen taler virkelig om helvetet, men det er ikke hovedbudskapet. Men det er en mørk bakgrunn. Hovedbudskapet er evangeliet, hvordan vi blir frelst fra helvetet og får himmelen til arv gjennom Jesus Kristus.