«Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir.» Ef 6:15
Sko på føttene er også en del av rustningen, det hører med til det å bli sterk i Herren og i hans veldige kraft. Sko er noe som vi trenger for vandringen, for livet som kristne i denne verden – til et liv med Jesus, i etterfølgelse av ham og som hans sendebud med livets ord til våre brødre og søstre i verden. «Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap» (Rom 10:15).
Fredens evangelium
Men det er så mye og mange ting som vil hindre og stanse oss i dette livet med Jesus. Vi er svake og sårbare. «Her er så meget som gjør smerte, så titt i lønn min tåre fløt» (Sb 480). Skuffelser og urett fra andre gir sår, men enda mer det at vi selv svikter. Det er så alt for mye av synd og troløshet mot vår Herre som anklager og fordømmer og skaper fortvilelse og motløshet.
Vi kjenner oss igjen i det Sigvart Engeset skriver: «Ser du deg svart og urein, kjenner på syndig trå, dømd av ditt eige hjarta (…). Ber du så lite frukter, lite av gledesong, aldri du meir vil synda, snåvar då gong på gong (…). Ser du så mange farer, kjenner deg veik og arm, argaste fiend´ ber du, djupt i din egen barm» (Sb 465).
Men også dette er regnet med av ham som har gjort denne rustningen for oss. Det er noe han har gjort ferdig, som en beredskap. Sko på føttene, en beskyttelse og en styrke som gjør oss forberedt, satt i stand til og utrustet for livet og det som vil møte oss i denne verden. – Den beredskap som fredens evangelium gir. Fredens evangelium, inn i vårt mørke. Det som er Guds løsning for oss til forsoning og frigjøring, til et liv i frihet og frimodighet i Jesus.
Han er vår fred
Dette fredens evangelium skriver Paulus om i Efeserbrevets andre kapittel (v.14-18): «For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerde som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet. Og han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For gjennom ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd».
Her holder Paulus sterkt og klart frem for oss en eneste, han – Jesus Kristus – er vår fred. På gresk er dette forsterket ved at det står – han nemlig er freden vår! Det er ham og ingen annen, heller ikke noe annet. Og nå står fred som noe fritt og godt, det motsatte av det mørke og onde fiendskapet.
Nå fortsetter Paulus med å si noe om det som ikke er vår fred, og som aldri kan skape fred for oss. Det er den lov som kom med bud og forskrifter. Men er ikke bud og forskrifter noe godt? Vi leser hos profeten Jeremias (6:16): «Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør efter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for eders sjeler».
Det er en betingelse her – vandre på den, gjøre etter dem – så skal dere finne hvile. «Men de sa: Vi vil ikke vandre på den» (v.16b). Det er dette som er fiendskapet: – vi vil ikke – ulysten og uviljen som aldri kan snus. «Kjødets (det vi er tvers igjennom) attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det» (Rom 8:6). Så bidrar ikke loven til fred, den blir årsak til mer fiendskap. For lovbrudd skaper skyld, og skyld skaper fordømmelse, og skyld som ikke betales, skaper mer fiendskap.
Dette er våre vilkår under loven, vi lever med et fiendskap mellom oss og Gud som vi verken kan eller vil forsone. Men også mellom oss mennesker oppstår det samme, vi har bud og forskrifter til hverandre. Vi har så mange «du skal!» som møtes med: «vi vil ikke». Vi opplever urett og gjør urett, og det er årsak til så mange sår, sår som ikke kan gro, så mye vondt, så mye fiendskap. Og her er djevelen aktiv for å få oss bort fra livet med Jesus.
Men løsningen er ikke mer bud og forskrifter, det er han som er vår fred. Han avskaffet loven, og det gjorde han ved å sette seg selv inn i stedet for den. Da ble den som krever alt byttet ut med han som gir alt. Han avskaffet – i seg selv.
I seg selv
Vi møter to utrykk: For i seg selv å skape de to til ett nytt menneske – det er frigjøring gjennom nyskapelse eller gjenfødelse. – Og i ett legeme (seg selv) forlikte dem begge med Gud, ved korset, det er forsoningen. Og slik stiftet han fred og drepte fiendskapet. For oss – i ham. Han er vår fred, han skapte fred mellom oss og Gud på to plan kan vi si.
«Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset!» (Kol 2:14). Så sier fredens evangelium: «Din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet (Jes 6:7). Så er livet med Jesus dette: «Kjære på Jesus sjå! Nåde han deg forkynner, blodet hans rann for deg, då han for dine synder vandra den tunge veg» (Sb 465).
Videre ser vi i Efeserbrevets andre kapittel (v.10): «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem». Vi er hans verk – skapt i Kristus Jesus – en ny skapning – til gode gjerninger. Da er vi et nytt menneske, til et liv med Gud (fred), ikke mot Gud (fiendskap).
Det er dette fredens evangelium vi skal få gå, stå og leve i. Det gjelder også i forhold til vår neste, fredens evangelium frigjør til et liv i Jesus – for vår neste.