I Lukasevangeliets andre kapittel forkynner engelen for hyrdene på marken: «For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad. (…)
Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag» (v10-14). Gud, Herren, var blitt mennesket Jesus Kristus.
Julehøytiden minner oss om denne store og evige sannhet. Den evige og sanne Gud, himmelens og jordens skaper, kom ned til jord i syndig kjøds lignelse.
Sann Gud og sant menneske
Da Jesus fra Nasaret gikk omkring i Israel, var det Gud som i et menneskes lignelse gikk omkring. Da han kalte Matteus, var det også Gud som kalte ham. Da Jairus gikk til mennesket Jesus fra Nasaret for å få hjelp for den syke datteren sin, var det også Gud han møtte – uten å vite det. Og hjelpen han fikk av Jesus var også Guds hjelp. Når Marta, Maria og Lasarus fikk besøk av mennesket Jesus, var det også Gud som besøkte dem. Jesus var en åpenbaring av Gud (Joh 17:4). Jesus sa til Filip og disiplene at den som har sett ham, har sett Faderen. Jesus var sant menneske og sann Gud samtidig.
Gud ble mennesket Jesus Kristus for å gjenopprette syndefallet. Syndefallet skjedde ved et menneske, og derfor måtte også frelsen komme ved et menneske. Han kom for å knuse slangens hode og gjenopprette fred med Gud slik at menneskene igjen kunne få del i det evige liv.
Djevelen satte alle krefter inn på å seire over Jesus. Allerede fra hans fødsel angrep djevelen ham. Herodes ville drepe ham da han ble født, og foreldrene måtte flykte med barnet til Egypt. I Nasaret prøvde folket å dytte Jesus utfor en fjellskrent, en annen gang prøvde de å steine ham. Når djevelen ikke fikk drept ham, prøvde han på alle mulige måter å friste Jesus til fall. Men Jesus seiret over ham ved å si: «Det står skrevet!». Han brukte aldri sin allmakt til egen vinning, men ga frivillig avkall på å være Gud lik. Han tok på seg en tjeners skikkelse for å ordne en frelse for oss.
Som sant menneske oppfylte Jesus alle Guds bud. Han elsket Gud av hele sitt hjerte, av all sin sjel og av all sin makt. Han elsket sine medmennesker som seg selv. Slik han ville andre skulle være mot ham, slik var han imot alle andre – også de som var hans fiender. Han er Guds rettferdighet i et sant menneske. Og denne rettferdigheten er for alle mennesker og over alle som tror (Rom 3:22). Videre står det at alle som har syndet blir rettferdiggjort uforskyldt av Guds nåde ved forløsningen i Kristus Jesus (Rom 3:23-24). Gud kler den som tror på Jesus i Jesu rettferdighet.
Måtte til Golgata
Etter å ha blitt prøvd i alt i likhet med oss mennesker uten å synde, gikk hans vei mot Golgata. Mennesket Jesus var lydig mot Guds vilje like til det å gi sitt liv på korset for all verdens synd. Hans død brakte soning for alle menneskers synder mot Gud. Uten at blod blir utgytt får vi ikke forlatelse for våre synder hos Gud. Jesu blod på korset virket så kraftig hos Gud at han lot seg evig forsone. Det er fordi Jesu blod også var Guds Sønns blod (1Joh 1:7). Det er derfor Jesu blod har så stor en kraft og virkning. Om våre synder er røde som purpur og skarlagen – det er ekte farger som ikke går bort og som ikke kan blekes – skal de bli hvite som snø og ull (Jes 1:18). Det er menneskelig sett helt umulig, men i møte med Guds Sønns blod blir fortapte syndere, som tror på Jesus, vasket hvite som snø og ull for Gud.
«Fór opp til himmelen»
Etter at han hadde fullført sitt livs verk, dro han opp til himmelen igjen. Korahs barn profeterte om dette i Salmenes bok (47:6) og skrev: «Gud fór opp under jubelrop». Jesus klargjør dette for oss i Johannesevangeliet (3:13): «Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen». Paulus skriver i Efeserbrevet (4:8-10): «Han som steg ned, er den samme som fór opp over alle himler for å fylle alt». Mennesket Jesus er Gud. Det samme ser vi i Salme 45. Her kalles han for konge, «den fagreste blant menneskenes barn» – og Gud.
«Gud fór opp under jubelrop.» Faderen, Ånden og englene i himmelen jublet. Nå var slangens hode knust, syndefallet var gjenopprettet. Syndere kan nå rettferdiggjøres ved troen på Jesus og bli aldeles hvite som snø. Gud kan igjen bo i de troendes hjerter og være deres Gud. Det er blitt fred mellom Gud og den troende, og Gud har velbehag i de troende. Dette er gaven Gud gir oss (Ef 4:8).
Frelse for deg
Når Jesus kommer til deg gjennom sitt Ord, er det Gud selv som kommer til deg. Når Jesus blir stor for deg, er det Gud som blir stor for deg. Når du går til Jesus med din synd og nød, er det også til Gud du går til. Ærer du Jesus, ærer du også Gud. Ærer du ikke Jesus, ærer du heller ikke Gud (Joh 5:23).
På dommedag, skal vi møte Jesus igjen som sann Gud og sant menneske. «Og han [Faderen] har gitt ham [Sønnen] makt til å holde dom, fordi han er en menneskesønn» (Joh 5:27).
Den store, evige og allmektige Gud ble sant menneske for å gjenopprette syndefallet. Det kostet Gud dyrt å gjenopprette syndefallet. Han ofret sin enbårne sønn, og for Sønnen medførte det å gi avkall på å være Gud lik og bli et sant menneske med alt det som det innebar av lidelse og smerte. Han ble foraktet, forkastet og måtte smake helvetes pine. Du ble kjøpt fri fra dine synder og syndens makt over deg for at du skulle bli et Guds barn.
Du som har tatt imot denne frelse, er salig. Gud kommer ikke lenger dine synder i hu. Blir du værende i denne frelse skal du en dag gå inn gjennom portene til den nye stad, Jerusalem, som er steget ned fra himmelen til den nye jord. Du skal få leve evig i Guds herlighet fordi fallet er fullkomment gjenopprettet. Da skal Gud tørke bort hver tåre fra dine øyne, døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, skrik og pine skal være mer, for de første ting er veket bort.
Har du ikke tatt imot denne frelse, så ta imot den nå. Du får del i den uforskyldt. Gud har gjort alt som måtte gjøres for at du skulle bli frelst fra dine synder og ikke gå evig fortapt. Kan du la denne frelse går fra deg?
Allmektig og allvitende
Han er hellig, han er sannheten, han er rettferdig og kjærlig, han er allvit-ende. Han er en fullkommen Gud. Han er sitt eget råd og trenger ingen hjelp av andre. Han er allmektig. Han skaper av intet, ved å byde, står det der. Han har makt over alle og alt. Han er den som en gang skal dømme alle mennesker etter deres gjerninger og skape en ny himmel og en ny jord – uten synd.
Gud skapte universet, et enormt skaperverk. Hvordan kan solen, som er så stor og veier så mye, stå stille i himmelrommet mens planetene går rundt i sine baner? Hvordan kan den lyse og varme nå i 6 000 år uten at den har minket i omfang og kraft? Så finnes det i himmelrommet milliarder av slike solsystemer som den vi tilhører og som er mange ganger større enn vårt, Melkeveien. Det vitner om Guds storhet, hans evige kraft og guddommelighet.
I Jesajaboken (45:18) står det at Gud skapte ikke jorden til å være øde, men dannet den (i motsetning til alle de andre planetene) til bolig for folk. Han hadde en plan med universet og jorden. Jorden var et paradis, alt var overmåte godt. Gud og menneskene vandret sammen, det var fred, rettferdighet, kjærlighet, glede og liv. Ondskap, urettferdighet, lidelse, nød og død var helt ukjent.
Barn – ikke roboter
En dag kom den falne engelen inn i Edens hage. Hans plan var å stjele Adam og Eva og dermed hele menneskeslekten fra Gud, myrde dem – ta fra dem det evige livet og ødelegge alt Gud hadde skapt. «Har Gud virkelig sagt?» – slik begynte han. Gud tillot dette, for menneskene var ikke ferdigprogrammerte roboter til å tro og følge Gud. Nei, de var skapt i hans bilde og skulle som selvstendige individer velge hvem de ville tilhøre, tro og følge, Gud eller satan.
Dessuten hadde Gud en hovedplan med hele skaperverket, det var å vise sin herlighet. I Efeserbrevet (1:4-6) leser vi at han utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, «for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin viljes frie råd, til pris for sin nådes herlighet (storhet), som han gav oss i Den elskede». Han ville ha mange barn som fylte himmelen. Til å fullføre denne sin plan skulle han bruke djevelen og syndefallet.
I fristelsens øyeblikk så Eva at treet var godt å spise av, det var en lyst for øynene og et prektig tre. Det skulle gi henne forstand, hun skulle få sine øyne åpnet og kjenne godt og ondt slik Gud gjorde det. De skulle bli lik Gud! Eva valgte så å ta av treet og spise, og hun ga også til Adam. Han valgte også å spise av det, enda Gud hadde sagt til ham: «Den dag du spiser av det [treet], skal du visselig dø» (1Mos 2:17). Syndefallet var et faktum. Tyven, djevelen, hadde stjålet, myrdet og ødelagt alt det Gud hadde skapt. Adam og Eva ble forvandlet til onde mennesker, til syndere. Jorden ble forbannet og hele skaperverket sukker fremdeles og er i smerte inntil nå.
Gud ble borte for Adam og Eva. Også freden, rettferdigheten, gleden og livet i Eden ble borte. Djevelen var blitt deres fyrste. Med sin ånd, vantroens ånd, styrte han deres hjerter. Ettersom slekten ble større, så Gud at menneskenes ondskap var stor på jorden. Deres hjertes tanker og påfunn var onde den hele dag. Menneskeslekten var fordervet for Guds åsyn, den var full av urett. Guds skaperverk var rasert. Hva gjør så Gud? Samler han alt sammen og forkaster det for å begynne på nytt? Nei, han fullfører planen han hadde fra før verdens grunnvoll ble lagt, at han skulle gjenopprette det synden hadde ødelagt.
Løftet om frelseren
På syndefallets dag ga Gud Adam og Eva et løfte om kvinnens ætt som skulle komme og knuse slangens hode. Det innebar at Gud skulle bli menneske. Da Eva fikk Kain, trodde hun at dette barnet var frelseren. Men hun fant fort ut at han også var en synder.
I første Mosebok (49) profeterer Jakob om hva som skal skje med sine sønner i de siste dager. Om Juda sier han at fredsfyrsten skal komme fra hans ætt. Han skal herske over fiendene og alle skal bli ham lydige. Dette hand-ler om kvinnens ætt, om frelseren.
Det som sies i Jesaja (9:1) må vel kunne stå som en situasjonsbeskrivelse for tilstanden på jorden etter syndefallet, selv om vi også kan oppleve bra tider innimellom. Mørke, trengsel og vanære råder over folkene, det er syndens følger. Men i det samme kapitlet lover Gud at det ikke skal være slik alltid. Nei, Gud vil føre ære over jorden. Et stort lys skal skinne for dem som vandrer i mørket og sitter i dødsskyggens dal. Det skal igjen bli glede, som når hærfang skiftes, som når far, var tatt til fange, settes fri og kommer hjem igjen. Fiendens makt skal være brutt slik som Gideon med sine 300 mann seiret over midianittene – en Gudgitt seier. Profetien fra Jesaja oppfylles når Jesus tar bolig i Kapernaum, han som er barnet som er oss født og sønnen som er oss gitt til frelse. Det var dette Gud lovet Adam og Eva ved kvinnens ætt.
Da Guds veldige sønn trådte inn i verden som menneske, sa han: «Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg (foreskrevet meg) – for å gjøre din vilje, Gud» (Heb 10:7). «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte» (Sal 40:9). Dette er «kvinnens ætt», den nye Adam, han som skulle knuse slangens hode.
I skapelsesberetningen omtaler Gud seg i flertall. Han sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde og etter vår lignelse. Han kaller seg selv for «oss» og «vår». Også hos Jesaja (6:8) ser vi dette: «Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Gud er én Gud og samtidig har han åpenbart seg for oss som tre: Gud Fader, Guds Sønn og Gud Den Hellige Ånd. Den andre personen i guddommen, som er Gud, er nå blitt et sant menneske. Frivillig, av kjærlighet til Faderen og menneskene, ga han for en tid – 33 år – avkall på å være Gud lik. Han måtte spise, han ble trett, han var syk, han måtte sove. Han hadde klær på seg og bodde i hus. Han ble funnet i sin ferd å være et menneske. Det er under over alle under: Gud ble menneske, mennesket Jesus Kristus!