I Salmenes bok får vi se inn i Guds hjerte. Den treenige Gud løfter her våre blikk fra hverdagens bekymringer og opp til seg – til den herlighet som venter oss når vi er hjemme i himmelen.
Her kjenner vi igjen pulsslaget i enhver sann kristen, ropet om frelse og syndenes forlatelse, og vi får høre røsten av Den gode hyrde, han som måtte ned til dødsriket i vårt sted, men som har stått opp derfra og som sitter med Faderen på sin kongsstol i dag.
Hans store ønske er å føre oss slik igjennom denne verden at det blir en god utgang og en lykkelig inngang til det evige liv.
Salme 1 er en visdomssalme og viser oss:
– hvor godt det er å være plantet ved rennende bekker, høre Herren til og vandre på Guds vei.
– hvor farlig og besnærende synden er, med dens konsekvenser, og hvor forferdelig dommen skal bli for den ubotferdige. Salmen beskriver med andre ord forskjellen på «den rettferdige» og «den ugudelige».
Salig
Den begynner med å beskrive den som er «salig». Hva vil det si å være salig i følge Bibelen?
Det er å være frelst, lykkelig og velsignet, fordi en står i nådestand og barnekår hos Gud. Det er å eie syndenes forlatelse ved troen på Jesus. Verden har mistet sin glans, synden er blitt en «plage» og en har fått en ny lyst og glede i å lese og følge Guds ord.
Saligprisningene i starten av Bergprekenen beskriver nærmere hvem dette er. Det er de oppriktige, de rene av hjertet, de som er renset i Jesu Kristi blod. De kalles også de «fattige i ånden» fordi de står som nådetiggere for Gud. Men samtidig er de rike i Gud og har grunn til å juble og glede seg over å høre Jesus til.
De ugudeliges vei
Videre forklarer denne salmen hvor farlig det er å: Vandre i ugudelige folks råd, stå på synderes vei og sitte i spotteres sete. Var det slik Lot var i ferd med å bli – han som hadde slått seg ned i Sodoma fordi det var så godt et beite for buskapen på denne fruktbare sletten? Bibelen forteller: «Da løftet Lot sine øyne, og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var vannrik, som Herrens hage, som landet Egypt. Dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra» (1Mos 13:10).
Det hadde oppstått en trette mellom Abrahams og Lots gjetere om beiteområdene, og de var kommet til det punktet at de måtte skilles og gå hver sin vei. «Og landet kunne ikke romme dem, så de kunne bo sammen, for deres eiendom var for stor til at de kunne bo sammen» (13:6).
I denne situasjonen valgte Lot for seg selv hele Jordan-sletten» (13:11). Abraham handlet annerledes, han ventet på Guds råd og veiledning. Han var vant til å «vandre for Herrens åsyn» og leve under hans velsignelse. Det betydde mer enn noe annet. Så opplevde han å få land, i stedet for selv å ta seg
til rette som brorsønnen, Lot.
«Og Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: Løft dine øyne og se ut fra det stedet der du står – mot nord, mot syd, mot øst og mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og din ætt skal bli som støvet på jorden» (…) «Stå opp og dra gjennom landet så langt og så
bredt som det er! Jeg vil gi deg det. Og Abram flyttet sine telt. Han kom til Mamres terebintelund i Hebron, og der bosatte han seg. Der bygde han et alter for Herren» (13:14-18).
Den sodomittiske synd
Fortellingen om Abraham og Lot (1Mos 18:20-23; 19:1-30), og det som hendte med Sodoma, er høyaktuelt for oss i dag.
Etter hvert som Sodoma vokste og utbredte seg, gikk det ikke så lenge før Lot befant seg innenfor
byens grenser. Abraham ba inderlig til Gud om at Lot måtte bli spart (18:22ff). Da englene kom for å
advare Lot, satt han ved byporten sammen med byens menn (19:1). Vi husker hvordan det gikk. Med nød og neppe ble han berget. Englene tok ham og hans to døtre ved hånden og førte dem ut. Men hans hustru og de to svigersønnene omkom da byen ble ødelagt.
Vi befinner oss i samme fare som Lot. Mye har skjedd de siste årene. Likekjønnet ekteskap er tillatt
i Norge siden 1. januar 2009. Under tittelen «Felles ekteskapslov» fremmet regjeringen den gang en
rekke endringer i ekteskapsloven, barneloven, adopsjonsloven og bioteknologiloven med siktemål å gi likekjønnede par rett etter loven til å få sine samliv regnet som ekteskap.
Et stort flertall i Kirkemøtet vedtok 30. januar 2017 en ny vigselsliturgi som ønsker likekjønnede
par velkommen til å gifte seg i Den norske kirke. 83 av Kirkemøtets 112 tilstedeværende representanter stemte for det historiske vedtaket. Den nye liturgien kunne benyttes allerede fra 1. februar 2017 og kommer i tillegg til vigselsliturgien som var blitt vedtatt i 2003.
I siste halvdel av juni hvert år arrangeres «Oslo Pride». Festivalen er for alle mennesker som støtter eller føler tilknytning til LHBTI-bevegelsen, det vil si: lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og intersex-personer. Nå holdes slike markeringer med parader og bruk av «regnbueflagg» til ulike tider
på flere steder i landet vårt.
Regnbueflagget, med seks vannrette fargestriper, er siden 1978 mest kjent som et internasjonalt «symbol for LHBTI- bevegelsen. Flagget blir særlig brukt i prideparader og arrangement som feirer skeiv kjærlighet og kjønnsog seksualitetsmangfold. Flere ønsker at flagget skal heises på offentlige bygg.
Opprinnelig hadde flagget flere enn seks farger (med betydningen i parentes):
Rosa (seksualitet)
Rødt (liv)
Oransje (sunnhet)
Gul (sollys)
Grønt (natur)
Turkis (kunst/magi)
Blått (harmoni)
Fiolett (sjel/ånd)
«Pride-flagget» som nå benyttes har seks farger: rødt, orange, gult, grønt, blått og lilla. Tallet «seks» står i Bibelen for noe som er ufullstendig. Det er menneskets tall. Gud skapte mennesket på den sjette dag. Sekstallet representerer «denne verdens gud» og står i Skriften ofte for opprør mot Bibelens Gud.
På et tidspunkt forsvant den lyseblå fargen «indigo». Den er opprinnelig med i Bibelens regnbue, som består av sju farger. Indigo er himmelens farge, Kristi og Guds farge. Tallet «sju» er Guds tall og
står for det som er fullstendig og komplett og det som gir hvile. Gud hvilte på den sjuende dag. Da var skaperverket fullført. Symbolikken og antallet farger i pride-flagget taler sitt tydelige språk.
Men vi merker oss at Salme 1 fremstiller de ugudelige som agner som vinden blåser bort (v.4). Og de skal ikke bli stående i dommen – og syndere ikke i de rettferdiges menighet (v.5). «For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei fører til undergang » (v.6). (Sml. Rom 1:18-32!)
De rettferdiges vei
De rettferdige beskrives i salmen slik: «Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid og dets blad visner ikke. Alt det han gjør skal han ha lykke til» (v.3). Å høre Jesus til
er å ha sitt «feste» i Guds ord. Det er slik Jesus beskriver det: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5:24). Guds barn har fått et nytt liv, en ny lyst, en ny smak, et nytt syn og en ny hørsel.
– Det gamle er forbi, ja, alt er blitt nytt! Hjertet er blitt rettet på Jesus, det er hemmeligheten!
Den høyeste visdom består i å kjenne Gud og hans Sønn, Jesus Kristus. Guds barn holder seg til hans Ord og vandrer på hans vei.
Da kan han ikke lenger:
– vandre i ugudelige folks råd
– ikke stå på synderes vei
– ikke sitte i spotteres sete.
Han hører ikke hjemme der, for han hører Jesus til. «Han har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt» (v.2).