«Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vingårdene!» Salomos Høysang 2:15
Hvilke «rever» er det du og jeg har i våre liv som har fått sneket seg inn og truer med å ødelegge hele vingården? Det er Jesus som er det sanne vintre, og Faderen er vingårdsmannen (Joh 15:1). Våre vingårder står i blomst (Høys 2:15), og det er gjennom å bli i Guds ord og i vintreet vi bærer frukt og blomstrer (Joh 15:5+7).
Lett er det likevel at Guds Ord ikke får bære noen frukt i våre liv, slik vi bl.a. ser med lignelsen om såmannen. Det er så mye i denne verden som vil komme og snike seg inn i våre liv som hindrer at Ordet får gjøre sin virkning.
Skal den enkelte få fanget disse revene, så må også forkynnelsen ramme nettopp meg og deg. Forkynnelsen må være konkret og direkte, slik at vi blir fanget i vår samvittighet. Dette ser vi tydelig av Jesu måte å tale på ved flere anledninger. Den rike unge mannen ble konfrontert med sin rikdom, her var det mammon som var «reven» som hadde fått sneket seg inn (Mat 19:21-22). Med den samaritanske kvinnen var det hennes seksuelle synd som ble direkte påpekt (Joh 4:16-18). Fariseerne på sin side fikk i klare ordelag sin dom over sin hyklerske livsførsel (f.eks. i Matteusevangeliets 23. kapittel).
Baktalelse
Hvilke rever er det så som kan tenke seg å prege våre forsamlinger, som kan bli som en surdeig som vil kunne syre hele deigen? Hva er det vi trenger å få renset ut? (1Kor 5:6-7). Hvordan er det med baktalelse? Baktalere skal som kjent heller ikke arve Guds rike (1Kor 6:10). Lever vi i baktalelse, ja, den som lever etter sine lyster er levende død står det (1 Tim 5:6). Det syndige mennesket har lyst til å baktale, det er som lekre retter å ta for seg av (Ordspr 26:22).
Er dette noe vi deltar i – hver eneste dag, ved middagsbordet, i lunsjen på jobben, blant kolleger, venner og familie? Er så tilfelle, er dette på alle måter svært alvorlig. Åpner vi bare vår munn på vidt gap eller er vi vise og skjuler saken? (Ordspr 11:13). Ja, den som vokter sin munn bevarer sitt liv sier Ordspråkene, for død og liv er i tungens vold (13:3; 18.21). Jakob sier det så sterkt at den som ikke holder sin egen tunge i tømme, hans gudsdyrkelse er forgjeves (1:26).
Misjonsbefalingen
Hvordan er det med misjonsbefalingen, lever vi etter den? Jesu siste befaling var å gå ut (Mat 28:19), ikke bare å holde oss blant andre troende. Vi skal ikke være som av denne verden, men vi skal heller ikke gå ut av verden vi lever i. Jesus var tolleres og synderes venn, han oppholdt seg også sammen med samfunnets «utskudd», dem som ble foraktet og sett ned på, disse trengte åpenbart å få høre evangeliet.
Gjør vi dette, eller har vi på mange måter stengt oss ute fra den verden vi faktisk lever i, og i den grad vi omgås andre ikke-troende, er menneskefrykten blitt mye større enn gudsfrykten? Vi tier om det vi burde tale om, men dersom mennesket ikke får høre Ordet forkynt kan de heller ikke ta i mot (Rom
10:14). Lever vi i en slags «andedam» eller «klostertilværelse», der vi gransker og grunner på Ordet, men vi deler det ikke med dem som trenger å få høre Guds ord forkynt? Fariseerne var også opplært og kunne Skriftene svært godt, de gransket og grunnet, men Ordet fikk likevel ikke gjøre sin gjerning i deres liv. For disse var himmelriket stengt (Mat 23:14).
Vi må få fram i lyset det urene i våre liv og i våre forsamlinger, bare slik kan vi få fanget revene. For dersom vi vandrer i lyset så vil Jesu blod rense oss fra all vår synd (1Joh 1:7), og: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1Joh 1:9).