«Men det avsnitt i Skriften som han leste, var dette: Som et får ble han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, slik åpnet han ikke sin munn. I hans fornedrelse ble dommen over ham borttatt. Hvem kan fortelle om hans ætt? For hans liv ble tatt bort fra jorden. Hoffmannen sa da til Filip: Jeg ber deg si meg: Hvem er det profeten sier dette om? Er det seg selv eller om en annen? Da tok Filip til orde, og idet han gikk ut fra dette skriftsted, forkynte han evangeliet om Jesus for ham.» (Apg 8:32-35)
En etiopisk hoffmann har vært i Jerusalem for å tilbe. På tilbakeveien sitter han i vognen sin og leser fra profeten Jesaja – det kan være han hadde fått tak i skriften under oppholdet i Jerusalem. Han kan ikke vente til han kommer hjem – han begynner å lese med stor forventning. Men til sin store sorg oppdager han at han ikke forstår det han leser.
Men det er en som ser denne ensomme mannen og det er Herren. Slik er Han!
«Han ser hver en lengsel i sjelens grunn,
som etter det evige higer.
Han hører hvert sukk som i nattens stund,
fra dypet til himmelen stiger.»
(SB 221)
Så sender Herren Filip, en av de første evangelister. Han hører at hoffmannen leser fra profeten Jesaja og spør:
«Forstår du det du leser?»
«Hvem er det profeten sier dette om, er det om seg selv eller om en annen», spør hoffmannen.
Det er et stort og helt avgjørende spørsmål.
Det er en utbredt oppfatning i vår tid at profeten Jesaja ikke kunne skrive om noe annet enn det som var mulig ut fra hans egne forutsetninger. Så må det være noe om seg selv, hans samtid eller historie han har skrevet. Men er det om seg selv profeten skriver, da har det jo bare relevans for ham selv. Er det en annen, hvem er det da? Og hva betyr dette han sier om ham?
«Da tok Filip til orde, og ut fra dette skriftsted, forkynte han evangeliet om Jesus for ham.» (Apg 8:35)
Jesus er det får som ble ført bort for å slaktes – så er det hans lidelse og død det handler om. Han ble ført bort – det var en sterk hånd som førte ham. «For så har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn …»
Den sterkeste makt i verden er Guds kjærlighet. Og Jesus protesterte ikke, han forsvarte seg ikke, han forsøkte ikke å slippe. Som et får – lik et lam. Han åpnet ikke sin munn, for også i hans hjerte var det kjærlighetens makt som rådde.
«Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.» (Joh 10:11)
Han satte sitt liv til, han døde, men det er ikke alt, han satte sitt liv til for fårene.
«Jeg setter mitt liv til […] jeg seg setter det til av meg selv.» (Joh 10:17-18) Dette kan også oversettes – jeg setter mitt liv inn for fårene.
«Ingen har større kjærlighet en denne at han setter sitt liv til for sine venner.» (Joh 15:13) Jesu liv i vårt sted. «Han som gav seg selv for våre synder.» (Gal 1:4)
Våre synder er vårt problem og de er vårt ansvar. Enhver må sone for sin egen skyld, og syndens lønn er den evige død. Men dommeren ville noe annet, han sendte sin Sønn og la våre synder, ja, oss alle på Ham. Han ble den ene for alle, som ble gjort til synd for oss.
«Se der Guds lam som bærer bort verdens synd.» (Joh 1:29)
I hans fornedrelse, hans lidelse og død, ble dommen over ham borttatt! Jesu fornedrelse: Han ble mishandlet med slag og spott, pisket og korsfestet, og til sist bøyde han sitt hode og døde. Men i det som så ut som det totale nederlag, skjedde det største – dommen over ham ble tatt bort! Den ble tatt bort fordi den ble sonet fullt ut, skylden ble betalt ved soning. Jesu lidelse og død var full soning for den skyld som var lagt på ham.
Derfor var det dommen over oss, og over meg, som ble tatt bort:
– Dommen over våre liv, alt vi har av skyld på grunn av den synd vi har gjort.
– Dommen over mitt liv som jeg bærer i mitt indre som en stadig anklage, fordi det er så mye av skyld – skyld på grunn av alt jeg har forsømt, alt jeg har gjort galt, alt jeg har forbrutt, alt jeg har gjort ondt mot andre. Og fremfor alt annet all synd og ondskap mot Ham: Fordi jeg ikke har elsket Ham av hele mitt hjerte, all min sjel, all min forstand og all min kraft, og at jeg ikke har tilbedt og æret Ham fremfor alt annet.
«Ved trengsel og ved dom blev han rykket bort; men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham? Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:8,5)
Straffen – så hard var den – at det behaget Herren å knuse ham!
Hvem kan fortelle om hans ætt? Har han noen etterkommere, han hvis liv ble tatt bort fra jorden? Det verden kan se er at han ble utryddet. Så var vel det slutten – det var jo det de ville, de som korsfestet Jesus. Hans navn skulle utryddes, og det skulle ikke bli noe etter ham.
«Men det behaget Herren å knuse ham, han slo ham med sykdom; når hans sjel bar frem skyldofferet, skulle han se avkom og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd.» (Jes 53:10)
Hans sjel bar frem skyldofferet – til andres liv! Hans avkom – hans ætt. Hans ætt er alle de som ved tro på hans navn er blitt født på ny til Guds barn, og har fått liv i hans navn. Jesus var hvetekornet, det ene (Joh 12:24). Guds Sønn, den eneste.
Da Gud sendte sin Sønn den enbårne, var det for å få mange barn, for at den ene skulle bli til mange. Ja, til en skare så stor at ingen kan telle den – mye frukt!