Speiderne hadde kommet tilbake fra Jeriko, og folket brøt opp fra Sjittim og kom frem til Jordan. Der blir de tre dager før de går over Jordan.
Vi møter for andre gang i Josvas bok noen tilsynsmenn. «Gå gjennom leiren og si til folket: Gjør i stand reisekost! For om tre dager skal dere gå over Jordan her, for å gå og innta det landet som Herren deres Gud har gitt dere til eiendom.» (Jos 1:11)
Når de så kommer frem til Jordan lyder det: «Da tre dager var gått, gikk tilsynsmennene gjennom leiren.» (Jos 3:2)
Deres budskap til folket er: Følg med på Herrens paktsark – når den løftes og prestene bærer den mot Jordan, da skal dere bryte opp. Følg etter arken, men det skal være en «hellig avstand», ca. en kilometer. Men følg med på Guds paktsark, da får dere vite når dere skal gå og hvor dere skal gå.
Hva med realiteten foran dem? Jordanelva går jo flomstor, og de vet at Gud vil at de skal krysse den?
Det er to sider ved denne flomstore elva. En «Guds folks side» og en «Jeriko-side». På Guds folks side er elva en uløst hindring. På Jeriko-siden tenker en at dommen ikke kan komme på en god stund enda, så lenge elva går flomstor. Det er stor sannsynlighet for at begge sider av elven ikke tar med Gud i beregningene sine.
«Hvor Gud meg fører går jeg glad,
han ikke jeg skal råde …» (SB nr 331 v1)«Hvor Gud meg fører, vil jeg meg
Ham ganske overgive,
og synes underlig min vei,
Han holder meg i live.
Han meg i Kristus frikjøp har,
fra moders liv han ømt meg bar,
jeg er ei mer min egen.» (SB nr 331 v3)
Å, hvor nødvendig det er for Guds folk med tilsynsmenn som retter folkets oppmerksomhet mot Guds paktsark – der lovens tavler var, og Arons stav og en krukke med manna. Paktsarken som ble oversmurt med offerblodet på den store forsoningsdagen hvert år. Så da Herren så fra kjerubene og ned på arken, da så han blodet og ikke loven som lå der lik et forferdelig anklagebrev, brutt på alle punkter! Nei, forsoningsdagen sørget for at Gud så blodet.
Hvor nødvendig det er for Guds folk med tilsynsmenn som retter oppmerksomheten på Ordet, på hele bibelen. Det er den som avgjør om en skal holde seg i ro eller om det er tid for å vandre. «… Slik kan dere vite hva vei dere skal gå, for dere har ikke gått denne veien før.» (Jos 3:4b)
Frelsens vei er ukjent for den som ikke har gått den før. Ingen har naturlige forutsetninger for å tenke annet enn at en må prøve å kave seg over Jordan på egenhånd. Mang en familiefar, og ganske sikkert mødre også, grublet og tenkte på hvordan de skulle kommer over selv, og hvordan de skulle få med seg sine.
Hva er den store hindringen? Dommens vann! Ikke bare arvesynden, for hvert menneske har selv økt synden og skylden med sitt liv. Ikke bare en liten økning, det har antatt enorme dimensjoner; «ti tusen talenter»!
Det har ikke gått under radaren hos Gud når et barn svarer sine foreldre surt eller er uvillig til å hjelpe til, når det trengs. Gud både ser og hører utålmodighet mellom søsken eller ektefeller. Han kan ikke unngå å legge merke til utakknemlighet, eller at du er storkrevende. Blikket som ser ned på andre eller ordene som forsurer atmosfæren i omgivelsene, registres akkurat slik de er.
Det må oppfattes hos den altseende og allvitende Gud, når et menneske ser smått på Guds ord og på Guds løfter, ja, tenker at søndagen hadde vært bedre om ikke det var for alle møtene og kravet om bibellesning.
Gud ser alt og må legge merke til alt. Synd medfører skyld. Og dersom noen bryter Norges lover er alle enige om at det må få en konsekvens, en straff, ellers er det noe feil med rettsstaten. Er det annerledes med Guds lov og hellige vilje?
«Jammen det finnes da tilgivelse for alt?! Ingen er vel feilfrie? Alle har jo synd. Om det er et og annet som jeg vet er feil, men som jeg ikke vil slippe, så går det da bra så lenge jeg tror på Jesus!?»
Dette er en falsk trøst. Og mange tror de går til himmelen på en slik falsk trøst, men de går fortapt!
Farao tenkte at han også kunne ta samme veien gjennom Rødehavet som Guds folk hadde tatt, men det gikk ikke! Egypterne trosset Guds vilje og hadde Gud i mot seg. De prøvde seg også på samme frelsesvei som Guds folk, men dommens vann klappet igjen over dem, og de gikk fortapt.
Jordan går flomstor foran deg! Herren kan aldri godta synd eller bortforklaringer av synd, uansett. Det er det som ligger i uttrykket ubotferdighet, eller som salme 32 uttrykker det: Svik i ånden.
«Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner misgjerning, og som er uten svik i sin ånd.» (Sal 32:2)
Det er nettopp svik i ånden når en både vil ha frelsen og samtidig spare synden. «Da sa Josva til folket: Hellige dere! For i morgen vil Herren gjøre underfulle ting blant dere.» (Jos 3:5)
Hellige deg, skill deg av med synd som du har sluttet fred med, omvend deg. Enten det er for første gang, eller det er Guds barns daglige omvendelse.
Vend deg til Jesus med dine synder, med synden som henger så fast. Det er eneste sanne måten å vende seg bort fra sine synder. Vend deg til Jesus med din lyst til synden og din ulyst til det gode. «Hellige dere! For i morgen vil Herren gjøre underfulle ting blant dere.»
Selv om omvendelsesbudskapet stadig skal lyde slik Guds ord taler, så er omvendelsen forgjeves om du ikke blir vendt mot Jesus. På samme måte er Guds folks «helligelse» forgjeves, hvis de ikke blir mer opptatt og avhengig av Jesus, dag for dag.
Så er det ikke din omvendelse eller din helligelse du videre skal ha fokus på: «For i morgen vil Herren gjøre underfulle ting blant dere.»
Ja, hvordan skal en komme inn i det lovende landet, inn i Guds rike? Skylden er så stor, dommens vann renner i strie strømmer og hindrer, det er umulig.
«Og til prestene sa Josva: Ta paktens ark og gå fram foran folket! Da tok de opp paktens ark og gikk fram foran folket. Se, han som er all jordens Herre, hans paktsark går foran dere ut i Jordan. Da de som bar arken, kom ned til Jordan, og så snart prestene som bar arken, satte sine føtter i vannet ved elvebredden – Jordan gikk over alle sine bredder gjennom hele skurdtiden – da stanset det vannet som kom ovenfra.
Det sto som en vegg langt borte, oppe ved byen Adam, som ligger tett ved Sartan. Og det vannet som rant ned til Ødemarkshavet, det er Salthavet, rant bort, og folket gikk over rett imot Jeriko. Prestene som bar Herrens paktsark, ble stående på tørr grunn midt ute i Jordan mens hele Israel gikk tørrskodd over, inntil hele folket var kommet vel over Jordan.» (Jos 3:6, 11, 15-17)
Sånn er det når Gud griper inn til frelse. Jordan er flomstor, paktsarken går foran ut i Jordan og folket får gå tørrskodd over. Prestene som bar arken står på tørr grunn med sine føtter. Det var ikke en vanndam igjen. Tørr grunn – tørrskodd over.
Dommens vann måtte stoppe for arken. Vannet stanset helt oppe ved byen Adam.
Husker du da Jesus ble døpt i Jordan? Det var en dåp med syndsbekjennelse. Jesus hadde ingen egen synd å bekjenne, men han bekjenner alle synder fra det første mennesket Adam og like til det siste som blir født på denne jord.
«Se der Guds Lam som bærer bort verdens synd!»
Dermed må han også møte hele dommen og straffen. Det er han alene om.
Her er det Herren som gjør underfulle ting, men det har enorm virkning. Når han går ut i dommen først, «ut i Jordan», da stopper dommens vann for hele slekten – fra Adam og til det siste mennesket. Da stoppes Guds hellige vredesreaksjon over alle som tar sin tilflukt til ham og krysser Jordan sammen med ham.
Det er ikke så mye som en vanndam igjen, helt tørt. Du får gå tørrskodd inn i det lovede landet.
«Han tok på seg alt!
Og hele vår skyld er tilfulle betalt!
Forsømt og forbrutt, både ugjort og gjort,
ble lagt på Guds lam og av ham båret bort.
Til frihet og frelse du derfor er kalt,
han tok på seg alt.Han tok det på seg
og Faderen sparte sin enbårne ei,
som synd ble han aktet i synderes sted,
vår straff lå på ham for at vi skal ha fred.
Ja, døden han smakte for deg og for meg.
Han tok den på seg.»
«Se, han som er all jordens Herre, hans paktsark går foran dere ut i Jordan.» (Jos 3:11)
Så ser vi på «paktsarken» og følger den. Ja, ber Gud om å drive ut arbeidere og «tilsynsmenn» som retter oppmerksomheten vår mot «paktsarken», hele Skriften – Bibelens Jesus!