«Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst!» (Joh 4:35)
Omgivelsene minner oss om dette bibelverset. Endeløse grønne åkrer med solsikker, mais og vinranker, og innimellom utrolige vidder med gule kornaks, i ferd med å bli hvite til innhøsting.
Vi er på vei fra Kishinev, hovedstaden i Moldova, har passert grenseelven Dnestr og kjører landeveien opp til Camenca, helt nord i utbryter-republikken Transnistria.
Kontrollposter og veisperringer vitner om at det er tatt forholdsregler. Nabolandet er i krig og det er bare en drøy halvtime å kjøre til grensen i Ukraina. Plakater og oppslag langs veien taler også sitt klare språk om at republikken sympatiserer med Russland.
Selv om mye av bebyggelsen i tettstedene og på landsbygda er dårlig vedlikeholdt og forfallent, er det en utrolig rikdom på blomstrende busker, frodige og godt utnyttede kjøkkenhager, og portaler overgrodd av drueplanter. Etter hovedveiene er det mil etter mil med plantede valnøttrær på hver side av veien, som en avgrensning mot vidstrakte jordbruksarealer. Valnøttrærne ble plantet i tusentalls under sovjettiden og nøttene er en nødvendig kilde til jod for befolkningen.
Når jordene en gang imellom tar slutt og veien fører oss ned i en liten dal med en landsby, stråler det ofte frem forgyllede kupler av stedets ortodokse kirke. Ved offentlige brønner henger den lidende Kristus på store trekors, ett krusifiks for hver brønn.
Kjenner de ham? Kjennes han ved dem? Han led og døde for alle. De var i hans hjerte da han gikk til korset, han bar dem på sitt hjerte. Han bar tyngden av deres synd, arve synden og den opphopede selvgjorte synd.
Kjenner de ham?
I Transnistrias våpenskjold vises druer, aprikoser, mais og store kornaks. Skaperen har gitt dem rike jordbruksresurser. Men hammer og sigd er satt i sentrum over det hele. Kommunismen roser seg selv.
En dag går Skaperens sigd utover også dette landet. Fra en side sett høster han allerede inn; hver gang et menneske trekker sitt siste sukk og går ut av dette livet og inn i evigheten. De sankes til «treskeplassen». Er de klare for å møte Gud på treskeplassen, på dommens dag? Er du klar for å bli høstet inn og bli samlet med mennesker fra alle verdens kontinenter på Guds treskeplass?
Han har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes. (Matt 3:12)
Det er jo den evige lykke å bli samlet inn som «hvete» i Guds «låve». Men evig katastrofe å ende som agner i den uslukkelige ild, fortapelsen. Hvordan bli et hvetekorn? Hvordan unngå å være agner til ilden?
Under et kort besøk i en ortodoks kirke, kunne vi fra sidelinjen betrakte en mann og en kvinne i deres gudsdyrkelse. Deres vandring gikk fra det ene krusifiks til det andre, fra ett helgenikon til det neste. Ved hvert ikon korset de seg, tok ned på bakken med to fingre, for så til slutt å kysse ikonet.
Vi er med god grunn skeptiske med vår oppdragelse og barnelærdom, men det er ikke så stor forskjell når vi fristes til å sette vår lit til gode ting som bibellesning og bønn. Det er ikke så stor forskjell på å stole på ikoner- krusifikser og det å stole på min egen oppfatning av Gud, bibelen og evangeliet. Eller når en er trygg så lenge en i det ytre gjør noenlunde det sammen som andre kristne.
Kjenner vi Bibelens Jesus? Kjenner de Bibelens Jesus?
Han, det ene hvetekornet, som ble lagt i jorden for å bære rik frukt. For at han skulle bli mange nye hvetekorn som kunne høstes inn, treskes og samles i Guds låve. Å være en sann kristen er å ha sitt opphav i Kristus, i det ene kornet og motta alt liv og vekst fra han. Slik er det tenkt og planlagt fra Guds side. Du skal få eie hans liv for Gud. Du skal få ei hans fullkommenhet og velbehagelige vekst for Gud, alle hans gjerninger og hele hans lovoppfyllelse. Alt springer ut av den ene, det ene hvetekornet Jesus Kristus, men det ene hvetekornet måtte også i jorden.
Her tror jeg det er rett å si at Jesus led den død agnene skulle dø, led den ild agnene skal brennes i. Ser du han som på forhånd har lidt din død? Ser du han som møtte Guds vredes ild for deg? Ja, tro på Han slik bibelen beskriver han! Han er det sanne bilde av Gud! Krusifikser, egne tanker og andres meninger kan så fort bedra, men bibelordet er den sanne åpenbaringen av han. Der får du den sanne Kristus, malt som korsfestet for dine synder, og den oppstandne Kristus tegnet som ditt nye liv for Gud. Det nye hvetekornets liv.
Bibelordet som avslører de døde skallene, agnene i eget liv, kan heller ikke unnværes. Vi ser det ikke av oss selv, skriften må vise oss også det.
Vel fremme i Camenca er det stolte sanatoriet (kurbadet) fullt og vi blir i stedet innlosjert på et hotell i nærheten. En i reisefølget, som har lang erfaring, er særdeles fornøyd med å slippe sanatoriets sunne diettmat og heller få hotellkost. (Den var faktisk også ganske sunn med rikelig av stekte grønnsaker.) Temperaturen på rommene er heldigvis grei, men utenfor slår varmen imot oss med 30-35 grader i skyggen.
Den lutherske forsamlingen i byen samles i et gammelt bolighus, som er renovert og tilpasset formålet. Forsamlingen har eksistert fra etter Sovjetunionens fall og borgerkrigen på 1990-tallet, hvor Transnistria løsrev seg. Før det var det ikke forsamlingsfrihet og offentlig virksomhet.
Selv om forsamlingen er selvstendig, har Vladimir Moser jevnlig besøkt dem og forkynt Guds ord for dem. Enkelte bilder rundt om i lokalet vitnet om tidligere dåps- og konfirmasjons-seremonier. Men etter at han, sammen med Natalia, måtte flykte ut fra Transnistria og over grenseelven til Moldova, er det nå tretten år siden han har kunnet møte dem fysisk. Tale og undervisning foregår på Skype og det er montert en skjerm i forsamlingsrommet.
Bibelseminaret vi fikk være med på var fra fredag til søndag. Noen få tilreisende kom også fra Tiraspol lenger syd i republikken. Diakonen Sergej ledet samlingene og hjalp til med å lese opp prekener og bibeltimer som Natalia på forhånd hadde oversatt fra norsk til russisk. Vladimir kommenterte og forklarte tilhørerne litt underveis og det var tid til spørsmål og svar etter timene.
Kjekt å legge merke til kjente salmemelodier på tre fjerdedeler av forsamlingssangen. Under samlingene ble vi bedt om å synge noen sanger på norsk, men det var gledelig å oppleve et tysk ektepar som også deltok med sang. Først en kjent sang på tysk: På en høy langt herfra, sto det værbitte kors. Og deretter en russisk salme om å leve nær Jesus Kristus. Ekteparet flyttet fra Tyskland for 15 år siden, slo seg ned i dette området og ønsker å misjonere. I samtaler forklarer de at de opplever en vanskelig og hard misjonsmark i området. Det er mye religiøsitet av forskjellig slag, men lite av sann syndserkjennelse og evangelisk utfrielse. Deres nød og deres bønn var at det måtte bryte ut samvittighetsvekkelse og levende tro på Jesus hos langt flere.
La oss slutte oss til deres bønn, å stadig minne Høstens Herre også om denne forsamlingen i Camenca og vennene som samles i Tiraspol! Tenk om Herren kunne få samle inn mange fold med «hvete» fra Transnistria!
Tilbake i Kishinev (Moldova), er det kjekt å møte Natalia og Vladimir. De har fulgt oss på avstand og stadig ringt for å forsikre seg om at det går bra med oss. I samtalene før og etter andaktssamling, i leiligheten, forstår vi at også for Herrens tjenere gjelder «hvetekornets lov». Som kristne må vi stadig legges i jord og dø fra oss selv og vårt selvliv om livet skal bli til velsignelse for andre. Men dèt er ikke en meningsløs død, for selvlivet er kortvarig og ender med forferdelse. På motsatt side har livet i tjenesten for Jesus de største løfter og evighetsbetydning over seg!
Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv. Den som vil tjene meg, han må følge meg. Der jeg er, der skal også min tjener være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære. (Joh 12:24-26)
På vegne av reisefølget,
Martin Fjære