I mange tilfeller er glemselen en god venn. Det er befriende når oppgjort synd og nederlag går over i glemselen og ikke lenger tynger. Veien dit er ofte lang og besværlig, og David roper i en slik situasjon: «Kom ikke i hu min ungdoms synder og mine overtredelser! Kom meg i hu etter din miskunnhet, Herre, for din godhets skyld!» (Sal 25:7)
Bibelen taler da også om en fullkommen glemsel hos Gud: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.» (Jes 43:25)
Når oppgjort synd allikevel plager og kommer frem i tanken, er det godt å ha troens anker festet i Guds fullkomne glemsel. Han regner ikke lenger med dèt som fortsatt kan plage deg. «… For du kastet alle mine synder bak din rygg.» (Jes.38:17b)
På motsatt side er det saker i troens verden som lett går i «glemmeboka», men som ikke skulle glemmes. Slik var det også for Guds folk på Josvas tid. Når en er «vel over Jordan» glemmes det så fort hvordan en kom over. Det sløves i erkjennelseslivet og den en gang så merkelige vandringen over aldeles tørr elvebunn, i flomtiden, slår ikke lenger tanken med forundring, ærefrykt og glede. Men dette skulle ikke glemmes, nei det skulle huskes, forkynnes videre og stå levende i Guds folks erkjennelse til evig tid.
Synden fikk sin tidsbegrensning og prinsipielle ende på Golgata. Men Jesu rop «Det er fullbrakt», får ingen ende. Det skal lovprises og lovsynges i evighet. Her skal vi besinne oss på hva som skal huskes og hva som ikke skal huskes i evighet!
Tolv steiner fra Jordans bunn
En utvalgt mann fra hver stamme hentet hver sin stein opp fra bunnen av Jordan. Herren ville det skulle reises et synlig minnesmerke på tørt land. Det blir gjentatt gang på gang, 12 menn, tolv steiner, tolv stammer. Deres plass er nå på tørt land. (v.1-8)
Det var noe som før hadde hatt sin plass på elvebunnen hvor vannmassene stadig skylte over, men som for evig hadde fått sin plass på det tørre land. En stein for hver stamme i Guds folk.
Josva reiste opp tolv steiner
Så er det én mann som reiser opp 12 steiner ute i Jordan (v. 9). Et minnesmerke om at det var én som gikk inn under dommens vann for alle i folket. Josva reiser tolv steiner i Jordan. Josvas navn betyr «JHVH er frelse» og den greske formen av «Josva» er nettopp «Jesus». Her er et evig plassbytte som aldri skal glemmes.
«Gå hen, min kjære Sønn, og lid for dem som inntil evig tid i vreden skulle være…..»
«Ja, kjære Far, av hjertens grunn, la skje som du vil skikke …»
SB. Nr. 662 v.2 og v.3
Han tok også din plass i «Jordan», i Guds vrede over dine synder:
«Frels meg, Gud! For vannene er kommet inn til sjelen. Jeg er sunket ned i bunnløs gjørme, hvor det ikke er fotfeste. Jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over meg.» (Sal 69:2-3)
Derfor kan det gis et løfte til Jakob, til Israel, til Guds barn: «Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg.» (Jes 43:2)
Men er ikke dette et ord om Guds nærvær i farefulle situasjoner? Jo det kan meget vel anvendes slik – «ingen er så trygg i fare.» Men det største problem og den største fare for et menneske er allikevel å ha Gud imot seg på grunn av synd og vantro. Den største fare er å overskylles av Guds vrede og dom. Det ender i en evig katastrofe, ikke bare en midlertidig pine og fordervelse som vi kan være så redde for her i tiden. Guds hellige reaksjon mot synd er mye, mye verre.
«Mange vann kan ikke slokke kjærligheten, og strømmer kan ikke overskylle den.» (Høys.8:7a) Selv om din synd og skyld var så stor at det medførte store vannmasser, sterke strømmer, stor vrede og straff, så kunne det ikke slukke Jesu kjærlighet. Han gikk i ditt sted av et fritt ønske og av et kjærlig hjerte. Og denne frelse skal være et evig minne, og en evig lovprisnings kilde.
Tolv menn, tolv steiner, tolv stammer på tørre land. Én mann, reiser tolv steiner i Jordan.
Den tiende dagen
Vi skal også merke oss kalenderdagen det skjer; tiende dagen i den første måneden (v.19). Det er den dagen da et lyteløst lam skulle velges ut av flokken og stilles for seg selv frem til den fjortende dagen i måneden hvor det skulle slaktes.
På den dagen da folket kom vel over, da velges påskelammet ut. Det tas ut av flokken og stilles for seg selv, til et helt spesielt formål. Det at folket kommer vel over har sin spesielle pris. «Han som ble gitt for våre overtredelser » (Rom 4:25a) – derfor setter Josva 12 steiner i Jordan. Alle er knyttet til den ene, til Kristus i hans død. «Reist opp til vår rettferdiggjørelse » (Rom 4:25b) – derfor settes det også 12 steiner på land.
«Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.» (Rom 6:3-5)
Så skal vi hver gang vi er vitne til at et menneske blir døpt, selv minnes at vi er døpt til hans død og at alt vårt stadig tilhører «det oversvømte». Det er samlet og lagt inn under Kristi død under Guds dom og vrede. Der har det fått sin plass og der skal det være. Det har ikke lenger livets rett!
Ett nytt liv
Samtidig skal vi minnes at vi også er døpt til hans oppstandelse, døpt til et nytt liv «på land». Et nytt liv i Kristi rettferdighet der han er vårt liv med Gud. Et nytt liv i vandring inn i Kanaan, der Kristus lever i oss. Han styrer og nærer vandringen gjennom sitt ord.
«Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. For vi vet at etter at Kristus er reist opp fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham. For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.» (Rom 6:8-11)
«For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet dette er avgjort: Én er død for alle, og derved har de alle dødd. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og ble reist opp for dem.» (2Kor 5:14)
Så skal Guds ord stadig være minnesteiner som vitner om Jesu død og oppstandelse, i synderens sted og til nytt liv for Gud.