Brunsvidde jorder
Varme og tørke har blitt et samtaleemne her i Sucre. Folk frykter det kan bli mangel på mat om det fortsetter slik. Såtiden er over for lengst, men ennå er det ingen tilsådde åkrer å se, bare solsvidde og støvete sletter. Noen frykter at en må vente til neste såtid med korn, mais og grønnsaker.
Poteten har heller ikke kommet i jorda. Det tegner til å bli en katastrofe. Prisene på varer har steget mye siden sist vi var ute. Noen produkter ligger på norsk prisnivå. Import av varer vil drive prisene enda høyere.
Hverdag
Her på Såmannens senter har temperaturen ligget på 30 grader i gjennomsnitt siste uka. Heldigvis blåser det en fønvind over området. Det hjelper på for oss nordboere.
Victoria og Primo sine sauer, samt deres ene geit, tusler rundt i håp om å finne noen gresstuster, og en gjeterhund prøver å finne litt skygge og ligger for det meste i nærheten og passer på. Hanen spankulerer rundt sammen med høneflokken.
Den ene hanekyllingen havnet på vårt middagsbord i dag. Victoria kom med den i går. Hun kommer stadig innom leiligheten med noe: ris, egg, tomater, salatblad, selleri og krydderurter. Den gode maisen hun dyrker er det ikke tid for ennå. Det spørs om det blir noe av den i år.
I går passerte tre lamaer forbi der vi bor. To esler har vært på besøk, kyr og okser likeså. Og det er et utrolig rikt fugleliv. Et duepar har slått seg til ved vanntanken på taket, rett over soverommet vårt. Det høres godt, ettersom takplatene er tynne og av pvc. Rett utenfor vinduet, i en strømstolpe, har trosten begynt å bygge reir, og det er også aktivitet i takrenna. Ingen tvil om at det er vår her, motsatt av i Norge, der vinteren er i anmarsj.
Vannforsyningen
Rett før vi kom ut var de to vanntankene på plass, én i bakgården, på 3 500 liter, og en mindre på taket på 650 liter. Landsbyen kjøper vann fra tankbil. Den fyller opp det store vanntårnet som er for alle her i nærheten. Hver enhet, som har koblet seg til med egne vanntanker, får kjøpe kvoter. Tidligere sørget et borehull på 80 meters dybde for nok grunnvann til alle sammen. Men tørken førte til at det måtte borres dypere, men da den store amerikanskproduserte pumpen ble senket ned igjen, var den ikke innstilt på videre samarbeid. Foreløpig har de ikke funnet noen til å se på den, om den lar seg reparere.
Det siste er at myndighetene varsler vannrasjonering i hele byen dersom det ikke kommer mer regn snart.
Farlig travelhet
Ved å bo her over lengre tid, slik som denne gangen, får vi mer innblikk i dagliglivet her ute. Og det har vært skremmende å se hvor lange arbeidsdager enkelte har. Det er ikke som før på landsbygda, at folk arbeider på jordene sine på dagtid. Nå arbeider de fleste inne i byen, og kjører hjemmefra før klokka seks om morgenen, i grålysningen, og er ikke tilbake før lenge etter mørkets frembrudd. De som har jordstykker og buskap må gjerne overlate mye av arbeidet til den eldre generasjon. Victoria og Primo arbeider begge i byen. «Gamlemor», Catalina, tar hånd om det hjemme mens de er borte.
Utfordrende familieliv
Familien Paulina (datter til Victoria og Primo) og Alberth, med barna Kiara, Aylin og Belén (som er kjent for noen av dere gjennom tidligere artikler i Nøkkelen og Lov og Evangelium), er vanligvis ikke tilbake før rundt klokka 20. Barna går på skole nede på sentrum, far er bibliotekar på universitetet og begynner tidlig på arbeid. Mor selger kylling og varm mat på markedet. Når barna er ferdige på skolen, spiser de sammen der mor har sin arbeidsplass. Hun må sørge for å få solgt all kyllingen før de vender hjem igjen. Far er med og hjelper barna med leksene mens de venter på at mor skal bli ferdig. På lørdagene er de hjemme sent på ettermiddagen. Så må det vaskes klær og stelles i huset, og når søndagen kommer er de svært trøtte. Det hender at mor må benytte søndagen til klesvask eller andre ting, og at far må gjøre unna annet forefallende arbeid. Skikken her ute er at søndagen vanligvis brukes til klesvask. Det tar tid å få til en endring på dette.
Nå venter Paulina sitt fjerde barn i slutten av november, og det er ingen lønnet mors- og farspermisjon å se fram til.
Victoria og Primo kommer vanligvis noe tidligere hjem, men må i tillegg benytte både kvelder og fridager for å rekke over alt arbeidet på åkrene.
Ingen kom
Etter en lang dag er det ikke lett å holde seg våken når det er møte. Og jeg skjønner nå godt evangelisten som har fortalt at det kommer så få til kveldsmøtet på torsdagene. De lange arbeidsdagene gjør det vanskelig, ja, nesten umulig for enkelte.
Sist torsdag skulle møtet begynne kl. 19. Jeg var bedt om å ha ansvaret denne kvelden. Da klokka var passert 20, og ingen var kommet, var det ingen annen råd enn å slukke lyset i møtesalen og gå opp til leiligheten vår i andre etasje. Alberth og familien var ikke hjemme før enda en halvtime var gått. I etterkant har vi forstått at det var flere uforutsette ting som førte til at det ble slik.
Et nødrop
Det som ovenfor er skrevet, sendes til Norge som et nødrop. Jeg nevnte i forrige rapport at vi trenger vekkelse her ute i Pampa Aceituno. Undertegnede har ikke før vært klar over de lange arbeidsdagene deres. Og det er lett å bli «blendet» når en kommer ut til store festforsamlinger. Men åndskampen er hard og sjelefienden er aktiv på så mange måter. Det er klart at den travle hverdagen virker lammende på kristenlivet. Ikke alle har en så krevende rytme som Paulina og Alberth, heldigvis. Kanskje noen i Norge kunne huske spesielt på denne familien?
Søndagsmøtene
En trofast kjerne møter opp på søndagsmøtene. Det er også mye å glede seg over. Nye kommer for å høre. Men vi opplever også at noen blir borte. Etter at pinsevennene startet opp arbeid i nærheten, «forsvant» en tredjedel av forsamlingen dit. Der er det mer «liv» og «lovsang». En del kom tilbake til «Såmannen». Den rikdommen de ble lovt, uteble, og de ble heller ikke noe friskere av sine sykdommer. Én døde i kreft, og nå har enka og barna funnet sin plass her igjen.
Søndagsskolen
Marcela, datter til evangelist René, leder søndagsskolearbeidet. Hun forteller at det samles 18-20 barn regelmessig. Hun er svært glad for flanellografen vi hadde med ut forrige gang, og sier at barna følger godt med når den benyttes.
I et nybrottsarbeid vil det alltid være slik at vi må begynne med barna. De vil også vitne i heimen for mor og far om det de har hørt. Det kan få ringvirkninger.
Støtte fra sentrumsmenigheten
Nå har forsamlingen i sentrum bestemt seg for å legge et søndagsmøte i måneden hit til Pampa Aceituno, for å være til støtte for dem.
På nyåret vil det bli bibelhelger og seminar her ute. Lokalitetene egner seg godt til det. Januar og februar har barna «sommerferie». Noen fedre tar seg også fri da noen dager. Rafael Veizaga har tilbudt seg å komme fra Cochabamba og hjelpe til med undervisning sammen med Gonzalo, Juan Pablo og René.
Måtte det føre til at flere blir grunnfestet i Ordet, at nye får se inn i evangeliet og bli gjenfødt, med trang til å søke Guds rike først og leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus.
Deres utsendinger,
Marit og Ingar Gangås
