Da David andre gang skulle føre arken opp til Jerusalem, spurte han Gud nøye om hvordan han skulle gjøre det. Og Gud ga en forskrift for musikken gjennom David, profeten Natan og seeren Gad (2 Krøn 29:25). Dette ble starten på en egen musikkskole i Jerusalem, hvor kyndige menn lærte opp og ledet sangen i gudstjenesten (2 Krøn 5:1ff).
Det har vært en gåte hvordan denne sangen og musikken har lydt i tempelet og gudstjenesten der. De jødiske masoretene, skriftlærde jøder som utarbeidet et system for å nedtegne hvordan den hebraiske konsonanttekst skulle uttales, satte til en del tegn som i tillegg til å angi pauser, betoning mv, også angir hvordan teksten ble «sunget». Det er rimelig å anta at synagogens sang er en videreføring av tempelmusikken, selv om vi vet svært lite om dette.
En fransk-jødisk musikkteoretiker og organist, Suzanne Haïk-Vantoura, har forsket på disse melodiske aksentene i den hebraiske tekst og søkt å dekode dem. I 1976 publiserte hun resultatet av sitt arbeid: La Musique de la Bible revélée. Arbeidet er omstridt. Noen mener at Haïk-Vantouras arbeid er for mye preget av spekulasjon og fantasi, men det er likevel enighet om at de melodiske aksentene (te’amim) angir hvordan tekstene skal synges.
Link: Suzanne Haik Vantoura – NPR Morning Edition 1986
Link: Music of the Bible Revealed | Suzanne Haik Vantoura | la musique de la bible révélée | 1975
De første kristnes gudstjeneste var en videreføring av synagogegudstjenesten, og vi antar at tekstene ble lest/sunget på lignende måte som i synagogene. Musikkhistoriker William Smoldon skriver at selv om instrumental musikk ikke ble brukt i synagogen etter det andre tempelets fall, «fortsatte sangen, og de siste års forskning har gjort det mer og mer tydelig at mange av formene og melodiene i den bysantiske og vestlige kristenhets sanger er en videreføring av synagogens musikk». I den vestlige kristenhet gjelder det i første rekke de gregorianske melodier, i øst den sang vi møter i den ortodokse kirke.
Veni, Creator Spiritus – gregorian chant
Greek Byzantine orthodox chant: Agni Parthene/ Αγνή Παρθένε (Lyric Video)
Den europeiske klassiske musikktradisjon er en videreutvikling av den judeo-kristne musikk-tradisjon og går altså helt tilbake til tempelet og kong David. Det er det melodiske element som er bærende, og musikken henvender seg til mennesket som åndsvesen.
Med reformasjonen og Martin Luther fikk vi den lutherske koral som skulle bli retningsgivende for sangen i de kristne forsamlinger til langt ut på 1900-tallet. Det er utpreget melodisk musikk, hvor harmoni og rytme pent må tilpasse seg melodien. Det er årsaken til at mange som ikke kan spille etter noter, ikke makter å spille koraler. For det må stort sett skiftes akkord for hver tone, og det blir for krevende for den som ikke er opplært.
Vår gud han er så fast en borg
På 1800-tallet kommer det derimot inn en mer harmonisk preget musikk fra reformerte samfunn i engelskspråklige områder. Det er enkle og til dels banale melodier som er enkle å spille. Musikken er i utgangspunktet ment å henvende seg til det menneskelige følelsesliv, og da er den i sin basis harmonisk og rytmisk, ikke melodisk orientert. Det er ingen tvil om at denne musikken fører til «rørelse» og «vekkelsesluft», men det er ikke nødvendigvis menneskets hjerte og åndsliv som berøres, men følelsene og kroppen, slik en predikants rørende historie berører tilhørerne rent følelsesmessig. Man forveksler lett den rent følelsesmessige berøring med Guds Ånds vekkende og trøstende gjerning. Med Frelsesarmeen og musikklagene ble denne mer harmoniske og til dels rytmisk orienterte musikken ført inn i kristenflokkene.
Det er ikke slik at disse melodiene ikke kan brukes i kristen sammenheng, så lenge en lar det melodiske være bærende og ikke lar harmonikk og rytmikk stå i forgrunnen, noe som dessverre ofte skjer. Og fordi det er gamle og kjente sanger tror de fleste at dette er gode greier uansett hvordan de framføres.
Ut over på 1900-tallet kommer så den rytmisk pregede musikken på banen. Den er fra første stund av ment til dans og henvender seg primært til kroppen. Denne musikken står i diametral motsetning til den melodiske musikken, det kristne menneskesyn og det bibelske budskap. Det er musikk nedenfra, ikke ovenfra.
Denne rytmiske musikken har fullstendig tatt over de fleste steder, og det er knapt noen sang som framføres i kristen sammenheng uten å være preget av swing og rytmiske krumspring eller komp, og med harmoniske moduleringer og spenningsfylte akkorder for å ta tak i tilhørerne og bevege dem, både fysisk og følelsesmessig. Slik blir det når man ikke regner med Guds Ånd, men holder kjød for sin arm. Da skriker og roper man som Ba’alsprofetene på Karmel. Profeten Elia helte vann på alteret, for han ville ikke ha ild uten at det er fra Gud. La oss gjøre det samme, dvs vende oss fra alle stemningsskapende og opphissende elementer som ikke fremmer, men hindrer Gud i å få oss i tale.
O vad är väl all fröjd på jorden