Vi er nok en gang takknemlige for noen fine dager på Laberget. Fra 8. til 11. august var vi samla en fin flokk både små og store til sommerstevne for å lytte til det viktigste av alt, Guds ord.
Finn-Widar Knutzen, Lars Fredrik Ellingsen, Sigbjørn Agnalt og Aron Berre var med som talere dette året.
“Ditt rike er et rike for alle evigheter…” Salme 145:13
Reidar Heian innledet med noen vers fra denne salmen, som også var emnet for leiren. Det er så viktig at vi også når dette riket. Herren er god imot alle, sto det tidligere i samme kapittel. Og videre; Han støtter den som faller… og han er nær hos alle dem som kaller på ham. Gud vil virkelig at vi skal nå dette riket, og måtte det også bli en bønn for oss.
Lars Fredrik Ellingsen fortsatte kveldsmøtet og en av bibeltimene med samme emne; Guds rike. På det første møtet tok han fram Guds rike her nede på jorden. Vi har fått alt av Gud, og han er Herre over alle ting. Gud vil at vi skal bli frelst, for en dag skal vi stå til regnskap for Gud. Han tok fram teksten om de to bortkomne sønnene fra Lukas 15:11-32. Den yngste sønnen vendte bort, men faren sto og speidet etter ham. Det gjør også Gud med oss. I neste bibeltime la han fram om Guds rike i himmelen. Det er et annerledes rike, som varer i evighet.
“Mitt rike er ikke av denne verden.” Joh 18:36
Misjonsmøtet på lørdagen snakket Lars Fredrik om det å forkynne for barn. Det er så viktig å fortelle dem både om lov og evangelium. For loven viser oss synden vår. Den viser oss at vi trenger en frelser. Men uten evangeliet så kan vi ikke se oss fri. Det er jo evangeliet om Jesus, som døde for alle våre synder som gjør at vi likevel har et håp. Loven og evangeliet må virke sammen for at vi skal bli frelst.
Sigbjørn Agnalt tok utgangspunkt fra romerbrevet i begge møtene han hadde. Vi som er Guds barn, er arvinger til Guds rike. Den verden vi lever i nå er en forutsetning for den kommende verden. Det er i denne verden vi kan bli Guds barn. Her nede på jorda må vi regne med lidelse, men vi lider sammen med Jesus. Vi kan komme til ham midt i all lidelse. Et liv med Jesus her i verden, skal også bli et liv med Jesus i himmelen.
“Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.” Romerne 8:17
Han fortsatte i neste preke om at Kristus kommer snart. Vi må våke! Da er det så viktig at sinnet vårt blir fornyet i Jesus. Det daglige brød ved Ordet er så avgjørende for oss. Der kan vårt sinn bli fornyet, og da kan vi skille mellom mørkets gjerninger og det som er godt.
“Men ikle dere Herren Jesus Kristus.” Rom 13:14
Aron Berre talte over teksten fra Rom 9:30-10:4. Guds vrede og dom ligger under alle de som ikke er rettferdige. Hvordan skal vi da bli frelst, når det står at ikke en eneste er rettferdig? I Jesus har vi fått våre synder skjult og tilgitt, og det er vårt eneste håp. Det er vantro å prøve å legge til noe som helst. Vår frelse er kun i Jesus alene. Vi har behov for noe helt nytt, et helt nytt liv.
“Ett behøves, dette ene Lær meg, Gud, å kjenne rett! Verden kan meg intet tjene, Tynger kun og gjør meg trett! Og selv om de mange til verden seg vender, Jeg slipper dog ei dine signede hender. Du, Jesus har livets det salige ord, I deg hele himmeriks herlighet bor.” SB 496
På familiemøtet tok Finn-Widar Knutzen fram bønnen “Gi oss i dag vårt daglige brød”. Alt Gud gir oss er en gave fra Gud. Og det skulle vi takke for. Og om vi mennesker bare tar til oss av halm, får vi ikke nok næring. Det er så viktig at vi tar til oss av kornet, det som gir næring. Sånn er det med Guds Ord også. Vi trenger det hver dag, så vi ikke dør. På de tre neste møtene talte Finn-Widar over Rom 7:24-25.
“Jeg elendige menneske! Hvem kan fri meg fra dette dødens legeme? Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!” Rom 7:24-25
Elsker vi Gud av hele vårt hjerte? Når vi møter på vonde ting i livet, blir vi ofte overmodige mot Gud. Skulle vi ikke heller takke og prise Gud for at han legger på oss lidelser. Ja, i oss selv er vi elendige mennesker. Men Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Det er håp for oss likevel, selv om vi ikke makter i oss selv å ta bort våre synder. Vi har fått et helt nytt liv av Jesus. Derfor har vi to naturer som kjemper mot hverandre; det syndige kjødet og det nye livet.
“For kjødet begjærer mot Ånden, og Ånden imot kjødet.” Gal 5:17
Da kan vi si som vi hørte: “Jeg elendige menneske, jeg er det lykkeligste mennesket, for Jesus er min!” Vi kjenner på det onde, men Jesus har seiret! Og da kan vi synge den nye sangen, som han talte om på søndagsmøtet.
“Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud.” Salme 40:4
Mange har deltatt på forskjellige vis med vitnesbyrd, sang, praktisk tilrettelegging og flere andre ting, og det er vi takknemlige for. Det ble også lagt til rette for flere kor, blant annet barnekor og stevnekor. Det er godt å kunne synge sammen om det største av alt.
Det ble også tid til sosialt samvær. Både volleyballbanen og fotballbanen ble også i år fylt opp flere ganger. Selv om været ikke var det beste hele tiden, var ikke det et hinder. Leken gikk hos de yngre, og det var til og med noen som våget seg uti det kalde vannet! Også dette året var det flere campingvogner og telt å se i området, selv om været var en påkjenning for de som sov ute. Det var fint å se praten gå, og en fikk inntrykk av at folk hadde det kjekt.
Når jeg ser tilbake på dagene vi har vært samlet sammen om Guds ord, går takken helt og fullt til Gud. Vi er rikt velsignet som kan samles fra alle kanter for å ta til oss av livets brød! Gud har gitt oss det løfte at Guds Ord aldri skal rokkes. Det er tvert imot det eneste som holder i evighet. Vi kunne se regnbuen mange ganger under oppholdet, og det er paktstegnet som Gud satte på himmelen. Han husker på sine løfter, som vi hørte på bønnemøtet.
“Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.” Matt 24:35
“Løftene kan ikke svikte, Nei, de står evig fast!
Jesus hvert ord har beseglet Den gang hans hjerte brast.
Kor: Himmel og jord skal brenne, Høyder og berg forsvinne,
Men den som tror skal finne: Løftene rokkes ei!” SB: 364
Skrevet av Miriam Heian