Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
I sitt første brev til korinterne skriver apostelen Paulus:
For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. (1 Kor 1:22-24)
Paulus snakker om sine jødiske og greske samtidige. Få ønsket å høre ordet om korset og om den korsfestede Jesus Kristus. Det jødiske folket ønsket å se manifestasjoner av makt og mirakuløse tegn fra Gud: «De sa da til ham: Hva tegn gjør du da, så vi kan se det og tro på deg? Hvilken gjerning gjør du?» ( Johannes 6:30)
Uten at de krevde det, hadde Jesus helbredet blinde, døve, stumme, lamme, drevet ut demoner, reist opp døde og vist sin makt over naturkreftene. Hvilke andre tegn ville de ha? Deres vantro lukket deres hjerter for ham. Det var ikke flere tegn de trengte, men det å høre Lovens ord, som kunne overbevise dem om vantroens synd og lede dem til omvendelse.
Jødene håpet at Messias skulle frigjøre landet fra de forhatte romerne, føre dem tilbake til en storhetstid som under kong David, og få oppleve Messias komme med manifestasjoner av styrke og storhet. En korsfestet, blødende og døende Messias var helt uforståelig for dem. Han var en snublestein for dem, en anstøtsklippe. Til og med Jesu disipler tenkte slik og avviste Jesu ord om lidelsen som lå foran ham: «De sa til ham: Gi oss at den ene av oss må sitte ved din høyre og den andre ved din venstre side i din herlighet!» (Mark 10:37)
De opplyste grekerne var mer interessert i menneskelig visdom, de var interessert i det «filosoferende menneske», ikke det korsfestede. De ønsket å høre nye filosofiske ideer om samfunnet, staten og hensikten med menneskets eksistens. De prøvde å forklare verden rundt seg gjennom myter om menneskelignende guder: «Alle atenerne og de fremmede som oppholdt seg der, ga seg ikke tid til annet enn å fortelle eller høre nytt.» (Apg 17:21)
Da Paulus forkynte om den sanne Gud som befalte alle å omvende seg, om død og oppstandelse og om den kommende dom, var deres reaksjon:
Da de hørte om dødes oppstandelse, spottet noen. Men andre sa: Vi vil høre deg tale om dette igjen! (Apg 17:32)
For grekerne virker ordet om korset dåraktig. Hvordan kan denne mannen som dør på korset, hjelpe oss med å oppnå større kunnskap og opplysning?
Men Paulus sier at til tross for menneskenes meninger, skal Kristus forkynnes: «Men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap». Og hovedgrunnen til å fortsette denne prekenen, er at ordet om korset er Guds kraft og Guds visdom til frelse for alle troende, inkludert jøder og grekere.
Er dette relevant for oss i dag? Absolutt! Apostelen Paulus sier at enda vanskeligere tider med vantro og frafall vil komme:
For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. (2 Tim 4:3)
Disse tidene har kommet i Moldova, i Norge og i andre land. I mange kirker er prekenen om korset og den korsfestede Guds sønn kommet i bakgrunnen. Korsbudskapet blir sekundært og ikke sentrum i kirkens liv. Du kan gå til søndagsgudstjeneste uten å få høre ordene:
Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!» ( Joh 1:29)
I stedet får folk råd om hvordan de kan forbedre sine liv, bli mer vellykkede og lykkelige. Folk tilbys en «light» versjon av kristendommen.
En synder som ikke angrer sin synd, avviser Kristus som utøste sitt blod for ham. Mennesker vil ikke ta imot ordet om Guds enbårne Sønn som døde til soning for deres synder. De tror ikke at de trenger å bli frelst fra Guds dom og død. På lignende vis som jødene og grekerne, fortsetter de å lete etter måter å unnslippe denne «dumme» og «svake» Jesus på korset. De fortsetter å lete etter lykke, mening og trygghet i livet i noe annet eller noen andre, og ikke i Guds Sønn som kom i kjød for å bli deres Frelser.
Jesus, Guds sønn som kom fra himmelen, ble korsfestet og døde på korset. Den hellige og rettferdige led og døde for oss syndere, oss skyldige og fordømte. Han utøste sitt hellige blod for oss. Gjennom det som tilsynelatende er dårskap og svakhet åpenbarte Gud sin styrke og visdom. Dette var Guds evige råd, ikke nederlag eller svakhet. Den store planen for den syndige menneskehetens forløsning er blitt oppfylt. Alt ble fullført og oppfylt i Kristus og på hans kors. Guds sønn tok straffen vi alle fortjener.
I sin teologi om korset lærte Martin Luther oss at den eneste måten vi kan kjenne Jesus som vår personlige Frelser er gjennom troen, som Den hellige ånd skaper i oss gjennom Evangeliet.
Evangeliets ord lyder til oss i dag fra apostelen Paulus’ lepper: «Men vi forkynner Kristus korsfestet.» Denne prekenen kan ikke endres, moderniseres eller erstattes av ord som er mer behagelige for øret. Vi snakker om vår evige og uforanderlige frelse:
For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst er det Guds kraft … fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.
Kristus døde for mer enn to tusen år siden i et fjernt land. Gjennom forkynnelsen om «Kristus korsfestet», skaper Den hellige ånd i oss tro på vår Frelser. Gud frelser oss ikke gjennom menneskelig fornuft, filosofi eller våre gode gjerninger. Han frelser oss ene og alene gjennom sin Sønns lidelse og død i vårt sted.
«Og vi forkynner Kristus korsfestet», dette er hva den kristne kirke og alle dens forkynnere må gjøre utrettelig.