Påskelammet skulle spises. Det samme sies i Det nye testamentet om Kristus – både i åndelig og sakramental betydning.
Det å spise (eller ete) har i denne forbindelse i Skriften en særlig dyp og rik og klargjørende betydning. Ikke noe i verden blir i den grad til ett med oss selv, som det vi spiser. Gullet vi måtte eie, kan være kjært for oss, vi kan oppbevare det på en trygg plass eller bære det på oss som en pryd. Men den maten vi spiser, blir bokstavelig talt forvandlet til vårt eget kjøtt og blod. Ved hjelp av maten oppholdes og styrkes vårt legemlige liv.
Dette lar oss ane betydningen av Jesu ord i Joh 6 når han sier:
Jeg er livets brød. … Mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. … Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere! … Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham.
Å spise påskelammet var et forbilde på å spise i åndelig mening. Dermed er det sagt at vi bør stå i en dyp og inderlig forening med Kristus. Sann kristendom er noe annet og mer enn en rent forstandsmessig antakelse av Skriftens lære om Kristus – noe annet og mer enn innsikt i evangeliet og et fromt, kristelig liv. Så verdifullt som dette enn er, å spise er det likevel ikke. Det er ikke det samme som daglig å leve i den dypeste avhengighet av Kristus og å få all den kraft og næring en trenger for sitt åndelige liv fra ham.
«Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere!» Disse ordene gjelder ikke det i ytre forstand å spise og drikke sakramentalt – ved det får ikke noe menneske evig liv, men bare hvis det samtidig er forbundet med den åndelige spising og drikking.
Sanne kristne – mennesker som er født av Gud – er ikke bare naturvesener, men de er blitt nye, åndelige skapninger. De har fått del i guddommelig natur (2 Pet 1:4) og kan ikke leve uten brødet fra himmelen, Kristi legeme og blod, som gjennom evangeliet nærer, oppholder og styrker deres hjerter.
Kjenner vi ikke nettopp dette fra oss selv? Når sjelen er ved å gi opp av hunger og tørst, og kulde og avmakt er de sørgelige følger, og vi så blir benket ved evangeliets fete og margfulle retter, da strømmer kraft og glede på ny gjennom vår sjel. Våre ansikter lysner, og vår glade bekjennelse av Kristus og hva han har utrettet for oss, lyder som før.
Samlede skrifter (DK), bind XIV.
Til norsk ved red.