Har du lest boken om Gladys Aylward? Hvis ikke, må du innhente det forsømte. Jeg har blitt så grepet av den boken.
Jeg fant den fram igjen her nå for noen dager siden og leste på nytt om den lille engelske damen som ble kalt til misjonsinnsats og som ingen kunne stoppe, enda misjonsselskapene ikke hadde bruk for henne. Det er et trekk fra den boken som jeg ikke har kunnet bli ferdig med.
Hun fikk omsider spart sammen så mange penger at hun kunne betale billetten og reise med den transsibirske jernbane, og skulle komme via Russland og Manchuria og så til Kina omsider. Hun hadde ingen ansettelse, men hun visste om en gammel dame som hadde et misjonsarbeid, og dit tenkte hun seg. Så gikk det ikke bedre enn at et sted langt inne i Sibir, der stoppet toget, for det var krig på grensen til Kina og de kunne ikke komme lenger.
– Ja, sa hun, jeg vet jo veien, jeg følger jernbanelinjen. Og med en koffert i hver hånd og en tekjele som var hengt i en snor på en koffert, går det lille mennesket etter den transsibirske jernbanen. Hun skal til Kina og forkynne evangeliet.
Mine kjære venner, misjonen er de brennende hjerters sak. Det er en sak for dem som må. Det er ikke noe som kan stoppe dem. «Jeg går en stor manns bud. Hva heter han? Han heter Gud.»
Slik har det vært fra begynnelsen av. Misjonen er ikke noe fra i går eller forrige århundre eller fra 1700-tallet. Den er så gammel som Apg 4:20, hvor noen sa: Vi kan ikke la være å tale om det vi har hørt og sett. Vi kan ikke la være å tale om Jesus.
Den er så gammel som de vi leser i Apg 11, hvor det står om de kristne at de ble jaget og spredt for alle vinder på grunn av forfølgelse. Så kom de til Antiokia, og der talte de til grekerne og forkynte dem evangeliet om den Herre Jesus.
Det var ikke et resultat av noen misjonsstrategi. Det var ikke apostlene som gjorde det. Det virker i teksten som om det nesten kom litt overraskende på dem, for de sender Barnabas ned for å se hva det er som foregår. Nei, det var noen som var tent og som måtte vitne.
Og det er ikke noe annerledes heller med Paulus selv der han sier i Apg 20:24:
Jeg akter ikke mitt liv et ord verd når jeg bare kan fullføre mitt løp og den tjeneste jeg fikk av vår Herre Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.
Misjonen er de brennende hjerters sak. (…) Og vi leser i den eldste tiden om vandrende profeter som kommer og vitner om Jesus, de besøker menighetene og så må de videre.
I Didache står det at dersom de stanser i mer enn tre dager, så er de falske profeter! I slutten av andre hundreår var det en gresk filosof som het Kelsos. Han angrep kristendommen, og det er interessant å se hvordan han gjorde det. Han er blant annet så irritert over disse menneskene som står på markedsplasser og vitner. Det er vaskeriarbeidere og gamle kjerringer, sier han, som står og snakker, og de snakker til barn og ungdom og til kvinnfolk og forteller om Jesus, og spør du dem, så sier de bare: Jeg tror! Ja, de gjør det, sier Origenes, som har skrevet en bok om Kelsos. De gjør det. De kan ikke la være. Og de reiser omkring og tar ikke engang imot økonomisk hjelp om vi byr dem det, sier han. De må vitne om Jesus. Det er kvinner, og det er menn. (…)
Egede, vår merkelige Grønlands-misjonær på1700-tallet, han skriver: «Akk, Kristus har arbeidet seg til døde i vår tjeneste, og hadde vi tusen liv, så skulle vi gjerne gi dem Gud til ære og tjeneste. For har Kristus satt sitt liv til for oss, da er vi skyldige å sette vårt liv til for brødrene. Det er umulig å være en kristen og ikke føre sjeler til Kristus.»
Det skriver en mann som var sokneprest i Norge og satt der i sitt gode embete, men som måtte legge det ned og reise til Grønland for å forkynne evangeliet for eskimoene. Misjonen er de brennende hjerters sak.
Det har også vi sett, vi som ikke selv ble misjonærer. Ikke glemmer jeg en ungdomsvenn. Han skulle bli misjonær blant muslimer. Det sto klart for ham. Og så sa doktoren:
«Nei, du får ikke attest til å reise ut til et slikt klima. Du er ikke sterk nok.» Jeg ser ham for meg når jeg vil. Han satt hjemme i min stue.
«Ja, Ja», sa han, «jeg kan ikke ta noe fast arbeid. Det er helt umulig, for jeg må være ferdig den dagen Gud åpner døren.»
Gud åpnet døren.
Og jeg tenker på en annen ungdomsvenn som ble syk og hadde svære operasjoner, og det så stengt ut. Han kunne ikke komme til India som han gjerne ville. Men jeg ser ham for meg på Østbanestasjonen den dagen han allikevel fikk reise. Ansiktet lyste som om du hadde tent en lykt inne i det. Brennende hjerter!
Misjonen opphører å være misjon i det øyeblikk den ikke lenger er de brennende hjerters sak. «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann.» I det øyeblikk misjonen ikke har det motiv og den ledestjerne som heter evangeliet, i samme øyeblikk skjer det en avsporing. (…)
Brennende hjerter blir ikke til på noen annen måte enn at Gud forbarmer seg og lar oss få lov til å beholde vekkelsens ånd og nåde. Derfor må vi ydmyke oss for Gud, be ham inderlig: «Kom Hellig Ånd med skapermakt. Opprett hva synd har ødelagt.»
Herre Jesus, send oss din Ånd. La oss alltid se klart at vi ikke kan leve uten deg. Jeg vil være din.
Amen.