– Det vi trenger i dag er sann bibelsk vekkelse. Den hører sammen med forkynnelsen av Guds hellige lov, der menneskets stilling avsløres og samvittigheten rammes. Da stilles vi ansikt til ansikt med at bibelens Gud er en hellig Gud.
– Da blir spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? Det er den pensjonerte presten Jan Bygstad, som sier dette.
Han ble født i Oslo 24. juli 1952, men flyttet allerede som 4-åring til Bergen der faren ble sjef for hovedbiblioteket i byen. I ungdomsårene var han med i Ungdomsforbundet sitt arbeid i Bergen Ynglingeforening, og ble aktiv med i Bergen Ten-sing sammen med hundrevis av andre ungdommer. Høsten 1971 begynte han på Rønningen Folkehøyskole, og ble revet med i Jesusbevegelsen som da kom til Norge.
Året før hadde Full Gospel Fellowship blitt introdusert i Norge, og dermed også den karismatiske bevegelse. Bygstad fikk her et intenst engasjement og lot seg med stor iver rive med. Det var veldig sterkt fokus på å vinne sjeler for himmelen med «kraftige» gjerninger, og med tette fellesskap etter oppskrift fra Apostelgjerningene.
Møtte «veggen»
– Karismatikken fungerte som åndelig doping. Den hellige Ånd var oppfattet som noe som skulle gi Guds kraft til å holde det gående. En lever på sett og vis i en «boble», og forstår ikke at en i realiteten lever i åndelig trelldom: Det sentrale i kristentroen kom til å handle om hva vi skulle gjøre for Jesus, og ikke hva Jesus har gjort for oss. Når en blir mer opptatt av «Kristus i oss» enn av «Kristus for oss», leder dette uvegerlig til lovtrelldom. Før eller siden går en da på grunn, noe som også skjedde meg. Til slutt «møtte jeg veggen», sier han med et vemodig uttrykk.
– Grunnstøtingen skjedde det året jeg gikk på Rønningen Folkehøyskole, og det tok meg et helt år å komme til hektene igjen etter dette. Dette året var jeg mye ute i naturen. gikk i fjellet, og hadde bare litt jobb ved siden av for å holde meg i live.
– Det var i denne tiden jeg fikk se inn i evangeliet, og det var misjonæren og sjelesørgeren Nils Skjælåen som lukket opp evangeliet. Da jeg fikk se inn i evangeliet, ble hele kristendommen snudd på hodet for meg. Det lå en veldig frigjøring i at evangeliet betyr å hvile i hva Jesus har gjort, i stedet for å skulle piske omkring i forestillingen om at Jesus var avhengig av min innsats og oppofrelse, sier Bygstad.
Mange unge sliter
– I møte med mange unge fra karismatiske miljøer kan en se mye av det samme også i dag. Det er mange som strever og ikke har funnet friheten i evangeliet. Musikken blir også for mange en slags åndelig doping, en emosjonell innsprøyting som forveksles med Den hellige ånds gjerning. Det blir en hjelp til å holde det gående i en kristendom som blir stadig mer anstrengende. Mye av den nye lovsangsmusikken kombinerer virkemidler som gjør den sterkt suggererende, understreker han.
Han mener at når en får kombinert en del sterkt rytmiske element med sentimental uttrykksform, i en stadig gjentagelse, fungerer dette nettopp suggestivt. Han peker på at musikk i seg selv ofte kan gi sterke følelsesmessige opplevelser, og det ser ut til at mange forveksler musikalsk suggesjon med Den hellige ånds påvirkning.
– Ideologene kaller lovsangen for en «døråpner» til Gud. Gjennom lovsangen kan en «trenge inn til Guds hjerte» på en måte som en ellers ikke kan. Dermed står en overfor det svært problematiske at musikken får nådemiddelkarakter. Men Bibelen knytter Ånden og hans gjerning eksklusivt til nådens midler.
– Konsekvensen som jeg har sett av dette er at det blir mindre vekt på forkynnelsen av Ordet, og at det sjelden lyder frigjørende evangelisk forkynnelse. Dette gir seg også regelmessig uttrykk i at sangtekstene fokuserer på vår kjærlighet til Gud snarere enn Guds kjærlighet til oss i Kristus, påpeker bibellæreren.
Den Hellige Gud er blitt borte
– Det vi trenger i dag er sann bibelsk vekkelse. Den hører sammen med forkynnelsen av Guds hellige lov, der menneskets stilling avsløres og samvittigheten rammes. Da stilles vi ansikt til ansikt med bibelens Gud som den Hellige. Da blir spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?
– Den kanskje største nøden innenfor den vestlige kristenhet i dag, er at bevisstheten om at Gud er hellig, er blitt borte. Kulturen preges på mange måter av «lovløshetens hemmelighet». Det er ingen absolutte normer for hva som er rett og galt lenger, og alt er like godt. Motviljen mot Bibelens bud og klare forkynnelse av rett og galt har trengt inn i Vestens kirker. Dette har sammenheng med at «saltet» har mistet sin kraft. Men så sant Gud er en hellig Gud, skal også hans folk være et hellig folk, et annerledes folk, sier han.
– I dag er store deler av kristenheten opptatt av å etterape den verdslige kulturen, og lar seg dermed prege av den. En forsøker å være «relevant» for det moderne mennesket. Eksempel på dette opplever vi når møteformene har utseende av å være preget av amerikansk underholdnings- og populær- kultur. Spørsmålet i dag er ikke om Gud kan sende vekkelse, men om Gud vil sende vekkelse. Det er grunn til å frykte at det er gått så langt at nådetiden er ved å ta slutt og lysestaken flyttes fra Norge. Herren alene vet svaret på dette.
Hva er «lysestaken»?
– «Lysestaken» er det at Guds ord lyder klart og rent iblant oss. Når Ordet ikke lenger lyder klart, da er nådetiden slutt. Det er grunn til å frykte at nådetiden nærmer seg slutten for vårt land, om det ikke skjer en omvendelse. Ikke minst må det skje en omvendelse blant dem som har fått ansvar for forkynnelsen av Guds ord. Det ser i Bibelen ut til at når det svikter blant Guds folk, er dette regelmessig resultat av at hyrdene svikter.
– Derfor trenger vi sannelig å rope til ham som er Herre: Forbarm deg over oss! Hold ikke din nåde tilbake! Reis opp vitner som taler klart, og med kraft og tydelighet fra Guds egen Ånd! Slike som kan holde frem for land og for folk, for kirke og for kristenfolk, hva den levende Gud har å si og hvem han er, sier Jan Bygstad.
Dømmekraft
Bygstad understreker at i Oldkirken var det en dyd eller nådegave som ble satt høyere enn noen annen:
– Det var åndelig dømmekraft. Det er det å ha så klart åndelig syn at en kan se forskjell på lys og mørke, løgn og sannhet, sammen med vilje til å dra grensen mellom disse tydelig opp. Denne åndelige gave trenger vi i dag, mer enn noen gang.
– I begynnelsen, da Gud skapte universet, sa han: «Bli lys», og det ble lys. Deretter fulgte umiddelbart en annen av Guds skapergjerninger: «Gud skilte lyset fra mørket, og kalte lyset dag, og mørket kalte han natt.»
– Dette er alltid Guds gjerning gjennom frelseshistorien: Han setter skille mellom lys og mørke. Da ser en forskjell på sant og usant, godt og ondt, hellig og vanhellig, gjenfødt og ugjenfødt. Vi skal vite og være klar over at alle fornyelsestider i Guds folks liv har hatt dette som noe av sitt grunnleggende kjennetegn: det ble forskjell på lys og mørke.
– Alle forfallstider i Guds folks historie har hatt det motsatte som kjennetegn – lys og mørke blandes sammen. Så blir det tåke. En ser ikke lenger klart, og ingen er i stand til å finne veien – en famler. Guds gjerning er nettopp å skille lyset fra mørket. Framfor noe annet trenger vi hjelp til dette i våre dager, for å se forskjellen.
Surdeigens gift
– Guds ord lærer oss at når vi står overfor vranglære, da har vi med djevelen å gjøre. Derfor er det også slik at det er en åndsmakt i vranglæren som er av en slik art at der hvor den ikke avvises og settes bom for, der vil den gradvis krype inn under huden på oss. Den vil få makt over oss.
– Derfor kalles det med et bestemt navn i Skriften: det kalles for en surdeig. Surdeigen er slik at dersom den får lov å ligge i fred, da vil den gradvis gjennomsyre hele deigen. Det er dette som gjør vranglæren farlig. Det vi møter innen mye av dagens kristenhet, er at en tolererer vranglære. En kan kanskje si at en er dypt uenig med den, men den får lov til å inneha embetene. Den får lov til å lyde og forkynne. Den får lov til å bre seg i strid med Guds ord, selv om Ordet sier at slike skal avsettes.
– Derfor er det også slik, at der hvor vrang lære ikke gripes inn imot, der vil surdeigseffekten gradvis gjøre seg gjeldende. Til slutt får en løgnkirken. Surdeigen er en åndskraft. Den har en åndsmakt som kommer nedenfra, og vi må vite hva vi har med å gjøre. Det er av denne grunn apostelen Paulus også skriver i innledningen til Romerbrevet, at vrang lære er meget farligere enn vrangt liv.
Løgn blir sannhet
– Vi leser i slutten av Romerbrevets første kapittel at «likesom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, så overgav Gud dem til et sinn som intet duger, så de gjorde det usømmelige.» Så listes der opp en rekke ulike slags synder, og i det siste verset: «Slike som godt kjenner Guds dom; at de som gjør slikt, fortjener døden, og dog ikke bare gjør det, men endog holder med dem som gjør det.»
– Slik apostelen her uttrykker seg, forstår vi at det er langt alvorligere å holde med dem som lever åpenbart i strid med Guds ord, enn selv å leve i synd. Dette fordi et menneske som lever i synd, vil alltid på en eller annen måte ha noe som ligger dypt der inne i samvittigheten og prikker i en. Det er en uro. Er jeg på rett vei? Den som derimot holder med de som gjør slikt, han rettferdiggjør synden.
– Da sier en: – Det gale er rett! Det onde er godt! Løgnen er sannhet! Der er ikke fare! Så søker en med det å ta vekk den brodd som tross alt ligger i dypet i enhver synders hjerte. Han hindrer omvendelse, og ved det fører han mennesker i fortapelsen. Det er det dype alvor!
– Den levende Gud skiller ikke bare mørket fra lyset, og løgnen fra sannheten, men han er også dommens Gud. Der vranglæren får lov til å bre seg, og løgnkirken vinner skikkelse, der skal en også etter hvert få erfare at den står under Guds dom.
Vend om!
– Alle mennesker kan klappe i hendene og være begeistret for den kirke som lar en leve som en vil, og som ikke uroer samvittigheten med tale om at det kommer en dom. Men om alle mennesker jubler, så har Gud besluttet sin dom, og Guds vrede hviler over dette.
– Dette er kanskje det mest alvorlige vi i dag står overfor, og vi burde beve. Gjennom det som skjer fra kirkens talerstoler, i lærehus og læreembeter, er vi på vei inn under Guds dom. Derfor er det også slik at i dette ligger det et rop fra ham som er Herre, den Levende og Hellige, til omvendelse – til bot. «Land! Land! Land! Hør Herrens ord!» ( Jer 22:29)
– Måtte det få skape gjenklang i våre hjerter. Måtte det bli et rop til Den Levende Gud, at Han ikke må flytte lysestaken fra oss, men enda la det være en nådens tid, avslutter bibellæreren Jan Bygstad.
Intervjuet av Dag Rune Lid