Den som er en kristen, vil at Gud skal styre livet hans. Han vet at livet ikke er gitt ham for at han skal nyte det tankeløst og egoistisk. Nei, vi skal elske Gud og tjene ham, og vi skal elske vår neste som oss selv og tjene ham. Da blir det spørsmål om kallet. Vi ville gjerne ha et kall fra Gud som viser oss veien vi skal gå.
Men hva er et kall?
Den som ikke vet hva han skal ta fatt på, han tenker og strir med spørsmålet. Noen har misjonskall og vet bestemt at det er veien deres. De utdanner seg endog til en gjerning på misjonsmarken, men så stenges veien. De kom aldri ut, men fikk en tjeneste her hjemme. Hva skal en da tenke om kallet de mente å ha? Var det et kall fra Gud, eller var det bare en innbilning alt sammen? Å, her er så veldig mange spørsmål. Men hva sier så Guds ord? Ja, hva sier Guds ord oss om veiledning til kallet?
Det første jeg gjerne ville understreke, er dette: «Kall» er noe som ikke bare har med rent åndelige eller kristelige tjenester å gjøre i snevrere forstand. Nei, hvert ærlig arbeid og yrke er et kall. I den katolske middelalder hadde man glemt dette. Et kall er på latin: «vocatio». Det var noe meget høytidelig. Det var noe som munken hadde, eller nonnen eller presten. Slike mennesker ble kalt for religiøse, og de hadde et kall. Vanlige mennesker hadde bare et arbeid, de hadde ikke noe kall. Slik tenkte man mer eller mindre ubevisst. Men så kom Luther og de andre reformatorene. De så i Bibelens lys at dette var galt. Et kall, det er jo stedet hvor jeg tjener Gud, sa de.
Og å tjene Gud, det er gudstjeneste. Og det skjer i vanlig arbeid på åker og eng, i hus og hjem, ved snekkerbenken og i smia osv. Men å være munk eller nonne er ikke noe kall i det hele tatt, for Bibelen vet ikke om noe slikt. Å være tjener med Guds ord, det vi kaller en prest og en forkynner, er en tjeneste som Gud kaller til, men det ene er ikke mer hellig enn det andre. Alt skal skje for Guds ansikt. Tjenestepiken som feier golvet, tjener Gud. Hun har et kall. Skomakeren og bonden har et kall, for hvordan skulle menneskene kunne leve uten mat og sko.
Det var en kone som en gang sa til presten: «Jeg kan dessverre ikke få gjort noe for Gud, pastor, jeg har nemlig seks barn.» Å gjøre noe for Gud trodde hun bestemt var noe som en gjorde i forbindelse med møter og slike spesielle arrangementer. Og det kunne hun ikke stakker, for hun hadde seks barn. Det lyktes forhåpentligvis for presten å vise henne at hun hver dag hadde en ualminnelig stor anledning til å tjene Gud. For alt hun gjorde for barna sine, var jo en gudstjeneste. Og tenk på den anledning hun hadde der til å vise barna veien til livet.
For det andre: Et kall får man normalt ikke ved en merkelig, overnaturlig opplevelse. Det er det nok mange som tror. De tenker for eksempel på fortellingen om Hans Nielsen Hauge som hadde denne merkelige opplevelsen da han gikk og pløyde. Han hørte Guds stemme som bad ham gå og tale til menneskene. Og han merket en indre glede og oppløftelse. Det må være et kall, tenker vi, noe i den retning. En røst, et merkelig vink, en indre visshet som plutselig kommer med uimotståelig makt. Kort og godt – noe helt utenom det hverdagslige – det må være et kall! Ja, ja, sant nok, enkelte får oppleve sånt. Paulus fikk det, Hans Nielsen Hauge fikk det. Det har hendt, og det hender. Men det er ikke det vanlige. Og du skal ikke gå og vente på noe sånt. Her vil jeg gjerne peke på noen enkle tanker som har vært til stor hjelp for meg, og som jeg vet har vært til hjelp for mange andre.
Gud har skapt verden. Gud har skapt meg og deg. Han har gitt oss legeme og lemmer, fornuft og alle sanser. Han oppholder oss og gir oss alt vi trenger for å leve. Gud er verdens skaper, og han er dens frelser i Jesus, begge deler: Skaper og Frelser. Vi må ikke tenke oss at verden er skapt av en annen enn Gud, og så kommer Gud og frelser oss fra den skapte verden. Nei, Gud har selv skapt den. Menneskene har en forvridd vilje og et ondt hjerte. De må frelses og fødes på nytt.
Men det er Guds verden likevel. Vi er Guds skapninger. Og det vil igjen si at Gud styrer den verden han har skapt gjennom de livslover han selv har satt inn i verden. Han lar regnet falle og gresset og kornet gro. Han styrer slik at hans livslover viser seg å være sanne. Lenge kan det riktignok se annerledes ut, ja stundom står vi overfor gåter som vi aldri ser løsningen på mens vi er i verden.
Men vi er Guds skapninger. Guds normale – jeg kunne si hverdagslige – verdensstyre skjer derfor naturlig gjennom de lover som rår i verden. Gud er med i det alt sammen. Slik er det derfor også med det vi snakker om her, nemlig kallet, Guds styring av livet vårt. Her finner vi svaret på mange av de spørsmålene som ikke minst unge mennesker går med.
For eksempel dette viktige spørsmålet: Hvem skal jeg gifte meg med? En kristen vet at denne viktige saken må avgjøres i ansvar overfor Gud. Hvordan får jeg da vite hvem som er den rette for meg? Skal en kanskje gå og vente et glimt fra himmelen, eller en opplevelse som fjerner all tvil, en røst i nattens stillhet som gir beskjed i saken? Nei, det skjer mye enklere. En blir glad i et menneske, det er det første. Nå er ikke en forelskelse nok i seg selv, nå skal den prøves for Guds ansikt. Alt skal prøves for Guds ansikt. Og så har vi det samme igjen. Ikke ved at en hører røster og ser syner, eller opplever alle slags merkelige ting. Nei, vi har jo Guds vilje i Skriften.
Den sier for eksempel en del ting om den en kristen jente eller gutt skal gifte seg med. Du skal for eksempel ikke binde deg til en som ikke er en kristen osv. Vi kan her ikke gå mer inn på det, men poenget som jeg vil peke på, er bare dette ene: Gud leder og styrer oss på en naturlig måte. Og han ber oss om at vi under våken bønn til ham skal prøve alle ting på hans ord og vilje.
Og det er altså ikke annerledes med kallet – livskallet – en det som jeg har sagt her. Jeg kunne bruke det som jeg nettopp har sagt, som en slags modell. Det er svært få som opplever sånt som Paulus ved Damaskus og Hans Nielsen Hauge ved plogen. De fleste av oss fikk det ganske annerledes hverdagslig, på en ganske jevn og naturlig måte. Men en kristen vet at Gud var med i det som skjedde. En ville jo hele tiden gjøre hans vilje og ba om at han skulle lede, og så får vi tro han gjorde det.
Gutten gikk hjemme hos far og hjalp ham med gården. Han følte gleden ved arbeidet. Han så at far ble eldre etter hvert. Han tenkte på ætten som hadde hatt gården så lenge. Her lå alt til rette for ham. Han ble klar over kallet. Kallet ble gården, som far og farfar og farfars far hadde hatt. Vissheten modnet seg litt etter hvert. Han ble klar over: Dette er Guds kall for meg! Eller andre ble ledet på en ganske annen måte.
En klarte seg godt på skole og fikk lyst til å gå skoleveien. Han fikk gode resultater. Og så ville han gjerne gå den veien. Interessen var der. Så var det spørsmål om han foruten interessen også kunne få en anledning til å gå skoleveien. Så åpnet anledningen seg. Vel, så får en lov til å se Guds kall i det! Så sant det da ikke er noe som taler direkte imot. (…)
Det har modnet seg stille og rolig kanskje. Lenge var han i tvil, men det var ikke noe som pekte noen annen vei. Han fikk anledningen. Muligheten åpnet seg, lysten var der. Han sa til Gud: «Nå får du stenge veien for meg hvis dette ikke er din vilje» Men Gud åpnet veien. Altså – først var det en interesse, så var det en anledning han fikk, så var det muligheten som var til stede, så fikk han lov til å se det som et kall fra Gud, og så ble det livskallet!
Slik er det, mener jeg, i de mest forskjellige sammenhenger. Ei ung jente undret seg på hva som var hennes livsvei og hennes kall. Så ble hun forlovet, hun ble gift og fikk barn. Det var hennes kall. Det kom heller ikke ved noen rent merkelig opplevelse. Det kom stille og rolig. Gud pekte og sa: «Dette er livets kall for deg. Dette er hverdagens og søndagens tjeneste. Her skal du stå. Det er ditt kall.» Dette gjør en frimodig og glad.
Andre kjempet. De visste seg dradd en bestemt vei, men hadde faktisk ikke lyst til å gå den. Til slutt kunne de likevel ikke stå imot. En indre visshet modnet seg, de så at dersom de ikke gikk den veien kallet pekte, ville det være ulydighet. Omsider sa de til Gud: «Du skal få viljen din, Gud. Jeg vil gjøre som du viser meg.» Det var ikke få som fikk misjonskall på den måten.
Men det mest alminnelige er vel at en får lyst til en bestemt gjerning. Jeg har lagt merke til at unge gutter som skal studere teologi ofte nesten ubevisst følger et bestemt skjema. Det skal liksom være slik at en egentlig ikke har lyst til det. Det bør liksom være slik at en egentlig ikke hadde lyst på teologien, men så lot en seg motstrebende overtale. Vel, ofte er det slik. Gud måtte nå og da ta hardt i for å få sin vilje frem med den som han hadde valgt til å gå hans ærend.
Men behøver det alltid å være på den måten? Slett ikke. Det står ikke noe sted skrevet at plikten nødvendigvis skal være ulystbetont. Har du selv fått din sak med Gud i orden, og vet du at du er hans for Jesu skyld – og har han gitt deg trang til å vitne med evangeliet for å vinne mennesker for Gud, da har du i sannhet lyst til en god gjerning. Og om så Gud ikke stenger veien, men åpner den for deg, så gå den trøstig i Jesu navn.
På tilsvarende måte er det med andre veier Gud kan føre oss på. Og husk at en Guds tjener og et Jesu Kristi vitne kan og skal du være, hva livsyrke du enn ble kalt til.
Men han da, som hadde misjonskallet og aldri kom til misjonsmarken? Han trodde han hadde et misjonskall, men kom aldri ut. Hva skal vi tenke om ham? Var det kanskje en innbilning? Jeg vet ikke hva man skal si i et slikt tilfelle. Men noe kan man i hvert fall si med bestemthet: Gud skal alltid råde. Kanskje var det en lydighetsprøve. Kanskje løsningen på ditt problem om du har hatt det på den måten, er dette: Det var en lydighetsprøve. Men husk i alle fall at det ikke er bare i ungdomsårene, men gjennom hele livet at en kristen skal si: «Hvor Gud meg fører, går jeg glad. Han, ikke jeg skal råde.»
Legg din hånd tillitsfullt i Guds hånd. Han skal lede deg.
Illustrasjonsbilde: wirestock|freepik