De fire sangene
Hos profeten Jesaja har vi de fire sangene om Herrens tjener Messias. I profetisk fremtidsskue møter vi her den Herrens tjener som er gitt oss til frelse, Jesus Kristus.
Sangene er skrevet i et poetisk språk, uten at det betyr at det fremstår uklart og svevende, nei, det er i klare, konkrete bilder vi her får skue ham som er kommet til vår frelse. Disse fire sangene når sitt klimaks i den fjerde og siste sangen, der vi tas med inn i selve kjernen av tilværelsens store mysterium, nemlig Jesu Kristi lidelse og død til vår frelse.
Guds evige frelsesråd
Dette var Guds frelsesråd fra evighet av. Her på Golgata skulle hans kjærlighet åpenbares i sin største herlighet. Gud ble menneske, vår bror, for å ta på seg ansvaret for hele menneskeslektens synd og skyld, og som vår stedfortreder sone vår synd og fremstille for seg en ren og hellig brud. Ved dette er Guds kjærlighet blitt åpenbart, sier Skriften. Slik skulle han vinne seg en brud i kjærlighet, en høyt elsket brud, som selv elsker og gleder seg i sin brudgom. En brud som skal bli i hans nærhet og kjærlighet gjennom alle tider. Det er en fullkommen og evig forening mellom Gud og mennesker.
Det er underlig dette, at den evige, allmektige Gud skulle bli menneske, bli min bror! Og underlig at Jesus Kristus, Gud og menneske, skulle la seg ydmyke og stilles avmektig fram til spott, lidelse og død, for ved det å vinne meg til sin brud og lukke meg inn i sin kjærlighet. Gud elsker, slik er han, det er hans vesen, han er kjærlighet. At denne kjærlighet skulle nå sitt fulle mål i korsets mørke, lidelse og død, det taler sterkt om min synd, syndens alvor og prisen for å kjøpe meg fri. Her ser vi sann kjærlighet, Guds kjærlighet, agape.
Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. (Rom 5:8)
Lammets sang
Mennesket er gitt musikkens og sangens gave, for at vi ved den skulle få uttrykke vår takk og tilbedelse til ham som kjøpte oss fra synden og døden til Gud ved sitt blod. Dette er sangen som synges i himmelen, sangen om Lammet, og det er denne sang vi møter hos profeten Jesaja i den fjerde sangen om Herrens tjener Messias.
Det er et forhold ved disse fire sanger om Herrens tjener, som, da jeg først ble oppmerksom på det, har vært meg til stor glede og undring. Hva det gjelder, er ganske enkelt hvem «sangeren» er i den fjerde sangen om Herrens lidende tjener Messias.
Første sang
I den første av sangene i Jes 42:1-9, er det Faderen som fører ordet: «Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i!» Ja, vi kjenner tonen og røsten fra himmelen ved Jesu dåp (Mat 3:17), og siden ved forklarelsen på berget, Luk 9:35: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!»
Det er Faderen som løfter fram Sønnen for våre øyne.
– Se her!, sier han, her er Sønnen det er gitt løfter om fra begynnelsen av, her er han dere skal gi akt på til deres frelse. «Dette er Herren som vi ventet på. La oss fryde og glede oss i hans frelse.» ( Jes 25:9)
Andre og tredje sang
I den andre og tredje sangen i Jes 49:1-6 og 50:4-9, er det Sønnen selv, Herrens tjener Messias, som fører ordet: «Hør på meg ..! Herren har kalt meg… Han har gjort… Han sa til meg…» Det er Sønnen som forkynner oss hva Faderen har gitt ham å gjøre og tale til vår frelse.
Fjerde sang
Så kommer vi til den fjerde og siste sangen i Jes 52:13-53:12. Som i den første av sangene, fører også her først Faderen ordet, Jes 52:13-15. Han, den Høyeste, tar oss med frem til porten til frelsens mysterium, til ordet om korset, til den lidende Messias: «Se, min tjener… Likesom mange var forundret over deg – så ille tilredt var han.» Og før vi selv stiger inn porten for å ta dette skue nærmere i øyensyn, får vi høre at for denne lidende Messias skal konger lukke sin munn i tro og undring.
Så står vi her i porten og skal stige inn for å se vår frelses mysterium – og da skjer dette underlige. Nå er det hverken Faderen eller Sønnen som fører ordet, men Gud gir ordet til dem han kom for å frelse. Det er de frelste som får vitne om sin frelser i dette tilværelsens og frelsens store mysterium. Nå synges sangen av syndere, en gang fortapte og fiender av sinnelag, villfarne får, men som nå er omvendt til sine sjelers hyrde og tilsynsmann, Herren Jesus Kristus.
De har sett Kristus korsfestet i sitt sted, og nå synger de sangen om den Herrens tjener som sonet synden i deres sted.
Frelste syndere
Dette har blitt meg til glede og undring, at når det største skal forkynnes, så er det den frelste synder som får vitne om Herrens store gjerninger. Det sier noe om hvor høyt Herren akter sine barns vitnesbyrd og den kjærlighetens gjenklang som får springe ut fra hjertet ved troen på Kristus. Mennesket er en syngende skapning, skapt med stemmebånd som kan danne toner og klanger. Og han har gitt oss sangen for at vi skulle lære å synge den nye sangen, den som bare de frelste kjenner.
Det er alene de som har fått skue inn i frelsens store og herlige mysterium, som kan synge denne sangen. Når sangene om Herrens tjener Messias når sitt klimaks, da er det nettopp disse, det frelste Guds folk, som får frembringe sangen om hva de har sett og hørt hos Herren.
Vantro, dom og straff
Deres sang er først tilbakeskuende, fra en tid som en gang var, en tid med vantro, da de var blinde for Kristi herlighet, ute av stand til å tro hans ord: «Hvem trodde det budskap vi hørte? … Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham… vi aktet ham for intet.»
Å, hvor elendig det falne mennesket er! Hvor synden har boret seg inn i det innerste av vårt vesen, til roten av vårt liv. Så er vi ikke i stand til å gi akt på Guds store kjærlighet og hans store gjerninger til vår frelse. Nei, heller møter vi vår skaper og frelser med vantro selvsikkerhet, med uvilje og motstand, ja, med åpent hat og forakt! Israel, du folk som Herren har reist opp til å være hans eiendomsfolk og hans tjener, hvor du har trosset Herren og stått ham imot, til din egen ødeleggelse og undergang.
«Du mitt knuste, mitt gjennomtreskede folk!» ( Jes 21:10) Ja, slik er det, dette trassige folk har stadig måttet føres inn i dommen, under Guds vrede, treskes som kornet på åkeren. De var aktet så stort et kall og så stor en tjeneste, og fikk åpenbart Herrens herlighet i sin midte: «Jakobs hus! Kom, la oss vandre i Herrens lys!» ( Jes 2:5) Dette folk ville aldri vende om, aldri ta imot Herrens frelse, og fortsatt står de ham imot.
Så får da heller ikke deres domstid noen ende, aldri tar det slutt, men de kan heller aldri endelig gå under, de er jo hans utvalgte tjenerfolk.
Så reises de opp igjen, for bare på ny å komme inn under dommen. En evig pine og plage, og slik er Israel et forbilde på hele menneskeslekten.
Israel må vel bære tyngre, men vi er alle evighetsvandrere og kan aldri bli kvitt syndens rot og plage ved dommen over oss selv. På den veien tar det aldri slutt, der venter en evig pine og dom i fortapelsens gru, Jes 66:24: «for deres orm skal ikke dø, og deres ild skal ikke slokkes.» Trassige og vantro, det er hva vi er, like inn til evig død og pine, om ikke Herrens Ånd får opplyse oss ved evangeliet. Bare ved evangeliet kan «de blindes øyne åpnes, og de døves ører lukkes opp.» ( Jes 35:5)
Øynene ble åpnet
Nettopp det er det som har hendt med sangerne i den fjerde sangen om Herrens tjener Messias.
De var engang blinde og villfarne, men så ble deres øyne åpnet. Etter det tilbakeskuende avsnittet i Jes 53:1-3, bryter skiftet fram i v 4, med et «Sannelig».
Alt ble snudd om da de fikk se at han var deres stedfortreder.
Korset var reist for dem, men det var Herrens tjener Messias som hang der i deres sted. Det var våre sykdommer han bar, syndens og dødens sykdom til evig død og pine. Han bar våre piner, ble plaget, slått av Gud og gjort elendig – i vårt sted. Korset var reist for meg, det var mitt, men Herrens tjener tok det i mitt sted!
Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. (v 5)
Å, du underlige Gud, som lider i dine fienders sted, i synderens sted, i mitt sted. Bare slik kunne du sone vår synd, kjøpe oss fri fra slavekåret under synden og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger (Tit 2:14).
For at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.» (1 Pet 2:9)
Har du fått åpnet dine øyne? Tar du del i sangen? Tenk på disse som på pinsedag fikk åpnet sine øyne. Det stakk dem i hjertet da de så sannheten om seg selv og om Kristus. Disse som ikke lenge før hadde stått ved Jesu kors og tatt del i ydmykelsen og forakten mot Jesus, og nå med ett fikk se og forstå at skammen og korset var deres. Han hang der i deres sted. Da dette demret for dem, der under Peters forkynnelse, så ble det ikke til dom, men til frelse.
Hva skal vi gjøre, brødre? Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den hellige ånds gave. (Apg 2:37f )
Å underfulle, nåderike Gud.
Det skal komme en dag da Israel som folk igjen skal få en slik frelsens dag, de skal vende om. Ordet vitner om at da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal klage og gråte sårt når disse sannheter demrer for dem, men så skal de påkalle mitt navn, og jeg vil bønnhøre dem. Jeg vil si: De er mitt folk! – og de skal si: Herren er min Gud! (Sak 12-13)
Synger du med i den fjerde sangen om Herrens tjener Messias? Har du din plass i dette eiendomsfolk, som med jubel og glede forkynner hans storhet? Har du lært den nye sangen, som skal synges i evigheten til Lammets pris? Guds kjærlighet er åpenbart ved Jesu kors, og selv gleder han seg ved å ta imot kjærlighetens gjenklang fra det folk han har fått kjøpe til seg ved sitt blod.
Kan du synge den nye sangen, synder som ferdes på sorgens jord?
Å, den synges alt hist av mang en som seg nå fryder ved himlens bord.
Men de lærte den først her nede, den gang til Golgata de kom.
Under korset fant fuglen rede. Men du spør meg: Hva synges om?
Hjertetrangen anfører sangen, emnet er Jesu Kristi blod.
Jeg av slangen var grusomt fangen, men har av nåde et freidig mot.
For Immanuel gikk i striden, løven av Juda seier vant,
slangens motstand ble altfor liten, jeg en evig forløsning fant.
SB 195, v 1-2