Del ut og innta landet
Josva er ikke lenger noen ung mann. Tar vi utgangspunkt i at han var 45 år da folket ble utfridd fra Egypt, plusser på 2 år ved Sinai og 38 år med ørkenvandring, er han ca. 85 år ved starten av krigene i Kana’an.
Når vi i tillegg kobler på Kalebs tale i Jos 14:7-10 om at det er 45 år siden de første gang utspeidet det lovede land, finner vi at de har kjempet i 7 år for å innta Kana’an. Da er Josva omkring 92 år gammel.
Kapittel 12 regner opp seirene Moses og Josva har bak seg, med hele 31 beseirede konger og en kontroll over landet som nok avskrekker de gjenværende kana’aneerne fra å angripe. Som en kontrast til disse veldige erobringer, hører vi Herrens tale til Josva i Jos 13:1: «Da Josva var blitt gammel og langt opp i årene, sa Herren til ham: Du er nå blitt gammel og er kommet langt opp i årene. Men ennå står det en meget stor del av landet igjen som skal inntas.»
Han får også beskjed om å skifte landet ut til arv til de ni og en halv stammene som enda ikke hadde fått sine landområder. Med tanke på de gjenværende fiendene, gir Herren løftet:
Jeg vil selv drive dem bort for Israels barn. Men du skal dele ut landet ved loddkasting til arv for Israel, slik som jeg har befalt deg! ( Jos 13:6b)
Hvorfor så lang tid?
Vi ser i de følgende kapitlene at Josva, etter Herrens ord, deler ut særskilte landområder til hver stamme. Hvorfor drives ikke alle kana’aneerne ut i løpet av de neste syv årene, men først lang tid etter? Hvorfor må vi fire hundre år videre i historien, forbi dommertiden og like til kong David før vi kan si at seieren er vunnet i de siste landområdene? Selv der seieren enkelte ganger ble vunnet på Josvas tid, er fienden tilbake etter en stund og må fordrives på ny. Som et eksempel på dette, ser vi den kana’aneiske kongen i Jerusalem oppregnet blant de beseirede kongene i Jos 12:10, men sannelig måtte jebusittene drives ut igjen da David inntok byen gjennom vanntunellen. Var Herren sen med å oppfylle sitt løfte? Var det likevel ikke så farlig å ha disse hedningene boende inne i løfteslandet?
Vi skal være forsiktige med å bedømme Herrens disposisjoner, for Han har full oversikt og gjør alt til rett tid. Han skal også sørge for at løftet blir oppfylt. Men vi bør allikevel tenke over den åndelige lov at Guds løfter eies i tro og blir oss personlig til hjelp ved tro.
Gud skal nok vite å oppfylle sitt løfte, men det er ikke sikkert det blir til personlig frelse og helliggjørelse i mitt liv og i min tjeneste. Til det trengs Den hellige ånds åpenbaring og troens gave, åndelige øyne som både ser fienden og Guds løfter om utfrielse, et hjerte som er tent i brann for mitt eget evige ve og vel. Ja, det trengs et hjerte som ikke rolig kan se på at andre går fortapt.
Så kan det meget vel være vår egen situasjon vi får beskrevet, når den ene stammen etter den andre er fornøyd med å ha fått et landområde, men er uvillige til ytterligere strid og utrenskning av fienden.
Folket skulle ikke bare sette seg ned og vente.
For Herren ville ha dem med i sin strid, en strid under hans løfter!
For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden. (Rom 6:14)
Levittene fikk ikke land
Men det var en stamme som ikke fikk tildelt noe eget landområde. «Bare Levi stamme gav han ingen arv. Herrens, Israels Guds ildoffer er hans arv, slik han hadde sagt til ham.» ( Jos 13:14)
Det var ikke et gudgitt landområde som skulle forsørge levittene, men de skulle ha sitt underhold av de gaver som ble gitt til helligdommen, være avhengige av andres offer og gaver til Herren.
Arvedelen utdypes i Jos 18:7a: «Levittene skal ikke ha noen del sammen med dere, for Herrens prestedømme er deres arv.» Levi stamme ble ikke avspist med små gaver selv om de kun fikk noen avgrensede byer spredt rundt i de andre stammenes arveområde.
En hellig tjeneste for Gud ble betrodd dem, en tjeneste i tabernakelet eller tempelet, en tjeneste i Guds umiddelbare nærhet. Og alle grenser sprenges når det lyder:
Men til Levi stamme gav Moses ingen arv. Herren, Israels Gud, er deres arv, slik han hadde sagt til dem. ( Jos 13:33)
Kunne det være riktig? Kunne dette ordet stemme med virkeligheten? Ja, det er Guds ord som definerer virkeligheten. «Herren, Israels Gud, er deres arv, slik han hadde sagt til dem.» Heltidsansatte i menigheter og organisasjoner, prester, misjonærer og predikanter har nok lagt merke til dette ordet og frydet seg over å ha Herren til arv. Misjonsarbeidere som mottok underhold fra menigheten uten annen økonomisk sikkerhet, har grepet fatt i dette løftet med tanke på fremtiden for seg og sine.
Et allment prestedømme
Men det blir en for snever utleggelse av dette ordet! Alle Guds barn er «heltidsarbeidere» i Jesus Kristi nåderike. De har fått en hellig tjeneste ved helligdommen, Jesus Kristus. Et nådesamfunn med Jesus og en nådetjeneste som går foran alle andre viktige saker her på jord, og som alle andre viktige forhold i livet må føye seg inn under. Dermed lever de i et annet avhengighetsforhold til Herren enn andre mennesker. For «Herrens prestedømme er deres arv», «Herren, Israels Gud, er deres arv.»
Er dette en overdrivelse eller en overåndelig måte å se det på? Hva sier Skriften? «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys. (1 Pet 2:9) Og i Åp 1:6 «og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham være æren og makten i all evighet. Amen.»
Det er heller ikke «småtterier» alle Guds barn har fått som pant på arven, som forsmak på arven: Den hellige ånd i hjertet. Den tredje person i Gud i sitt hjerte! Pantet står virkelig til arven: «Herren, Israels Gud, er deres arv.»
Herren er min del
I Matt 10:37-39 leser vi:
Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.
Slik må det være når arven er så stor, verdifull og sikker. Tenk å ha «Herren, Israels Gud, til sin arv». Det synes umulig å forklare. Alt for stort for kloke hoder. Men Asaf så det klart da han var blitt fornyet i sitt gudsforhold:
«Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig.» (Sal 73:26)
Jeremia roser seg av det samme i Klag 3:24:
«Herren er min del, sier min sjel. Derfor håper jeg på ham.» Det samme understrekes i Sal 119:57: «Herren er min del, jeg har sagt at jeg vil holde dine ord.»
Også vår stedfortreder og bror, Messias, lovpriser Faderen på samme måte: «Herren er min tilfalne del og mitt beger. Du bevarer min arvedel. En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv!» (Sal 16:5-6)
En dobbel rikdom skjuler seg i Messias’ arv. For det første er hvert Guds barn hans medarving som skal arve på grunn av ham og arve sammen med ham. For hans skyld er Herren deres evige del og arv. For det andre blir Guds folk flere steder omtalt som hans arv! Den arv Faderen gir Sønnen.
Hvordan kan han da si: «Ja, jeg har en herlig arv»? Svaret finner vi i Jesus yppersteprestelige bønn:
Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett. ( Joh 17:22)
Derfor er de en herlig arv for Kristus, de har del i Guds herlighet, fått den i Ham. Så er de Jesu Kristi herlige arv samtidig som Herren er deres arv.
I dette perspektivet er det stort å være en «levitt» som ikke har sin arv i landområder her på jord, men har den evige Gud til sin arv!
Den daglige indre fornyelse
I kap 14 møter vi enda en aldrende mann, den 85-årige Kaleb. I Gilgal møtes disse to som antagelig er de to eldste og eneste gjenlevende av mennene som gikk ut fra Egypt. Her er 603 000 som ligger begravet i ørkenen, men denne mannen er fortsatt like sprek som da han som førtiåring ble sendt på speidertokt inn i Kana’an.
Denne ytre velsignelse er nok et tegn på en åndelig indre sannhet i Guds rike, der de som benytter seg av Guds løfter, stadig fornyes under vandringen mot himmelen.
Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag. (2 Kor 4:16)
Så fikk Kaleb oppfylt det løftet Moses hadde gitt ham: «Den dagen sverget Moses og sa: Sannelig, det land som din fot trådte på, skal være din og dine barns arv til evig tid, fordi du trofast holdt deg til Herren, min Gud.» ( Jos 14:9)
Det er tankevekkende at Kalebs troskap og bruk av Guds løfter også fikk positive konsekvenser for hans etterkommere. Han vant i sine yngre dager noe som kom hans etterkommere til gode. Og for sin egen del ble han stadig fornyet. «Han som metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen.» (Sal 103:5)