«Han skal vende seg til de hjelpeløses bønn, han vil ikke forakte deres bønn.» Sal 102:18
Denne salmen er en «bønn av en elendig, når han tæres av lengsel og utøser sin sorg for Herrens åsyn» (vers 1). Han er i stor nød.
Derfor ber han til ham som ikke forakter de hjelpeløses bønn (vers 18), men som løser dødens barn (vers 21). En slik frelser er det du og jeg trenger, og en slik frelser er det vi har i Jesus.
Men hva vil det egentlig si å være hjelpeløs? Hva betyr det at en er fanget og er et dødens barn? Og hvordan er den hjelpeløses bønn?
Apostlenes gjerninger (kapittel 16) gir oss svaret på disse spørsmålene. I versene 9-10 står det: «Om natten hadde Paulus et syn: Han så en makedonier som stod der og bønnfalt ham og sa: Kom over til Makedonia og hjelp oss! Da han hadde sett synet, prøvde vi straks å komme over til Makedonia. For vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem».
Makedonerne var så hjelpeløse at Herren selv måtte drive arbeiderne ut til dem uten at de ba ham om det. Asbjørn Aavik skriver så betegnende i boka «De venter»: «Hedningenes nød er dette at han ingen nød kjenner. At han ikke roper, er nettopp ropet».
Akkurat dette er også vår nød. Vi ber ikke av oss selv. Jesus sier i Johannesevangeliet (6:44): «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham». Derfor står det også i Romerbrevet (3:11): «Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud».
Et slikt syndeforderv har du og jeg. Kanskje du har lagt merke til det? Hva er det du helst vil starte dagen med? Er det Guds ord eller er det avisa? Hva er det som er viktigst for oss, er det vår frelsers uforgjengelige ord eller er det siste nytt om denne verdens ting? Og hvordan er det når vi er på møte? Er vi der for å høre Guds ord, eller venter vi på at taleren skal bli ferdig? Og det vi hører; Er det til oss eller til sidemannen?
Kanskje er det sånn med deg også, at du ikke er så from som fasaden skulle tilsi? Du er preget av denne verdens ånd, og må be med salmisten: «Vend mine øyne bort fra å se etter tomhet! Hold meg i live på din vei!» (Sal 119:37). For vi har lyst til tomhet. Vi dras mot det som tilhører denne verden, og som snart skal forgå. Og får vi vårt liv der, skjer det som det står i det femte verset: «Mitt hjerte er som solsvidd og visnet gress, for jeg har glemt å ete mitt brød».
Dersom vi ikke tar til oss av Jesus – Guds ord – ebber livet ut. Vel kan vi snakke om Jesus og synge om ham, men det er ikke der vi har vårt liv. Vi lever i søvnens og likegyldighetens tid. Det sås tvil om Bibelen virkelig er Guds ord, og om han virkelig mener det han har sagt. Dette er dødens vei.
Denne verden og denne tiden er det vi lever i. Og i tillegg kjenner vi på hvordan det stormer inni oss, og hvordan vi rives og slites i alle mulige retninger. Vi har et kjød som både er egenrettferdig og ugudelig på en gang. Det er, som Per Nordsletten beskriver det: «Ifra hode til fot, hjertets innerste rot, kun en eneste masse av synd».
Da er det godt å lese i Sal 102:18: «Han skal vende seg til de hjelpeløses bønn, han vil ikke forakte deres bønn». Hvordan vender han seg til de hjelpeløses bønn? David vitner om dette i Sal 40:2-4: «Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop. Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen». Jesus bøyde seg ned til David i hans hjelpeløshet. Det gjorde Jesus ved å bli «født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår» (Gal 4:4-5).
Hvem er det som må kjøpes fri? Jo, det må den som har satt seg i gjeld og ikke kan betale selv. Derfor ble Jesus født under loven, for å oppfylle den i ditt og mitt sted. Men han måtte også ta den straff for synden som loven krevde. Og det gjorde han uten å protestere. Tenk det: Han som fra evighet er fullkommen ren, hellig og god, dør den ugudeliges og egenrettferdiges død.
På korset døde Jesus for alt som stenger deg ute fra himmelen. Derfor kan han også ta seg av den hjelpeløse.
Når du må bekjenne hvor dårlig det går for deg å være en kristen, er det ingen overraskelse for din frelser. Det beskrives i Johannesevangeliet (2:23- 25): «Mens han nå var i Jerusalem i påsken, på høytiden, trodde mange på hans navn da de så de tegn han gjorde. Men Jesus selv betrodde seg ikke til dem, fordi han kjente alle, og fordi han ikke trengte til at noen skulle vitne om et menneske. For selv visste han hva som bodde i mennesket».
Da Jesus gikk opp til Golgata, var han klar over hva han gikk til. Han kjente til hvilken avgrunn av synd han skulle sone – og han visste hva som var straffen for den. Men det kunne ikke stoppe ham. For det er sant som Hans Adolph Brorson sier: «Din kjærlighet har bundet deg å få meg løst igjen».
«For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv» (Sal 103:14). Jesus vet hvem vi er og hva vi er, at vi er hjelpeløst avhengig av ham på alle måter.
Hvorfor var Jesus villig til å gå i døden for slike som oss? Fordi han elsker oss, og det gjør han på grunn av hans vesen. Han elsker fordi han er god.
Det er ham vi skal komme til i vår nød og med vår nød, «han som elsker oss og løste oss fra syndene med sitt blod» (Åp 1:5). Han er vår stedfortreder og bærer merkene i sine hender og i sin side.
I en andakt for den 21. januar, henviser Hans Erik Nissen til hva Ordet sier om å være løst fra sine synder, og han skriver: «Du er løst fra de syndene som du ikke selv kan frigjøre deg fra. Du har seiret over de syndene du lider under. Du er nemlig løst fra dem ved Jesu blod. Dette evangelium kan din synd eller dine erfaringer ikke rokke ved. Du er ikke løst fra synden i samme grad som du erfarer den. Du er løst så langt Jesu blod rekker. Og Lammets blod når hver eneste synd i ditt liv. Du kunne ikke løse deg selv ved noen viljebeslutning. Men Jesu blod løste deg».
Vår fornuft taler annerledes, for vi er loviske av natur. Vi har lett for å gjøre evangeliet avhengig av hvordan vi føler at det går med oss, i stedet for å hvile i at Jesus har løst oss på grunn av hans fullbrakte verk i vårt sted.
Det er én ting til som lett volder oss bry, og det er innvendingen: – Men jeg har så liten og svak tro, ja tror jeg i det hele tatt? Jeg ser så lite av min synd. Jeg vet at jeg er en synder, men når jeg skal be kveldsbønn, er alt det jeg skal bekjenne som blåst bort.
Da er det godt å minnes at Jesus ikke forakter den hjelpeløses bønn. Han kom for å søke og frelse det som var fortapt. Han kom for dem som trengte ham. Og slik er han også i dag.