Bekymringene tærer på legemet og svekker sjelens kraft. Bekymringene kommer igjen og igjen. De er som fluene. Tar jeg en vifte og jager dem bort, er de snart tilbake.
Det beste middel mot bekymringer har vi i Ordet, når Gud gjennom Den Hellige Ånd utøser sin kjærlighet i våre bedrøvede hjerter. Det går ofte så stille og lett for seg – som når en syk etter urolige timer ganske ubemerket faller i søvn, og det svake legeme blir styrket. Bekymringene er nettopp en slik åndelig uro i sjelen, som ikke lar meg få hvile i Gud. Men når Guds trøst og fred faller på et slikt hjerte, blir det som en himmelsk sovebalsam.
Bekymringene er unyttige og fruktesløse. Hittil har Herren sørget for meg – selv den tid jeg ikke kjente ham. Skulle han ikke sørge for meg i dagene som kommer? Herren har ført meg underlig, men alltid nå- dig. Skulle jeg ikke se hvor han har hatt omsorg for meg? Hvor unyttige mine sorger har vært! Jeg bekymret meg så ofte for den sten som allerede var veltet bort. Forgjeves plaget jeg meg. Tenk tilbake! Hvor er nå den bekymring som den gang voldte meg slik uro? Hittil har Herren hjulpet. Jeg vil gjerne si med salmisten: «I din hånd overgir jeg min ånd. Du forløser meg, Herre, du trofaste Gud» (Sal 31:6).
Utdrag fra boken «Sjeleskatt», Lunde forlag, 1988