Guds rettferdighet
Selv om Luther lenge hadde vært lærer for andre, hadde han ikke selv funnet fram til klarhet og indre fred. Det skjedde ved et åndelig gjennombrudd i tiden 1512-13, og midlet til det ble ordet fra Romerbrevets første kapittel (v. 17): «For i det (evangeliet) åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve».
I sin tid hadde Luther forstått «Guds rettferdighet» slik at mennesket selv skal skaffe seg rettferdighet som kan stå seg for Gud, på den måten at han tror på Gud. Men plutselig gikk det opp for ham hva Skriften mener: «Guds rettferdighet» er den rettferdighet som Gud gir mennesket gjennom troen. Senere fortalte Luther om hva som skjedde da dette ordet ble levende for ham. Han var i «svartetårnet» i Augustinerklosteret, og da med ett «så jeg Skriften i et helt nytt lys og følte meg i det samme øyeblikk som gjenfødt. Det var som om jeg så paradisets dør stå på vidt gap». Når han kunne komme til den riktige erkjennelse av dette enkelte skriftsted, var det selvsagt fordi hele evangeliets mening var blitt klar, enten i hans bevisste sinn eller i det vi kaller hans underbevissthet. Og både den tidligere forklaring, og det store forklarelsens øyeblikk var ikke Luthers egen gjerning, men Guds verk.
Ved troen alene
Det var langt fra at Luther i sitt senere liv ble fri for tvil og anfektelse, men han fikk alltid kjempet seg igjennom og ble alltid stående på den trygge grunn, som var rettferdiggjørelsen ved troen alene. Det ble margen og livsåren i hele hans verk. Den ble også summen av alle evangeliske troendes bekjennelse. Rettferdiggjørelsen ved troen alene kalles derfor i kirkehistorien for «reformasjonens materialprinsipp».
Etter Erik Pontoppidans ypperlige utleggelse «består rettferdiggjørelsen i at den treenige Gud av bare nåde for sin dom frikjenner en sann botferdig og troende synder, både fra hans synd og den fortjente straff, og derimot tilregner ham Kristi rettferdighet, ja, anser ham i Kristus likesom han aldri har syndet».
Fullkommen syndsforlatelse
At denne lære om rettferdiggjørelsen er kjernen og stjernen i Paulus’ forkynnelse, står nå klart for hver bibelleser som vil se. Likeså klart er det at rettferdiggjørelsen ikke er noe annet enn den fullkomne syndsforlatelse i Jesu navn, og at den derfor ikke er forskjellig fra selve evangeliet. Men før Luthers tid var dette ikke klart, tvert imot. Neppe var apostlene gått i graven før Paulus’ klare lære ble tilslørt. Selv Augustin mente at rettferdiggjørelsen var noe som virket etter hvert, altså omtrent det samme som helliggjørelsen.
Oppgjør med gjerningsvesenet
Idet Luther gjorde rettferdiggjørelsen til midtpunktet for hele kristenlivet, omstyrtet han hele middelalderens kirkelære og kirkeliv. Katolisismen bygde på menneskets egne gjerninger. Av sin egen evne skulle mennesket frykte Gud, og så vidt mulig elske Gud. Men for alminnelige folk måtte frykten og kjærligheten komme i annen rekke, de måtte nøye seg med å gjøre gode gjerninger enkeltvis, og legge gjerning til gjerning for å nå så langt fram som mulig. Selv om man slapp ut av de verdslige menneskers rekker og ble prest eller gikk i kloster, krevde kirken at man skulle holde på med disse gjerningene. Det gjaldt å leve så strengt som mulig, be så mye som mulig, gjøre barmhjertighetsgjerninger og valfarter m.m. På denne måte kunne den troende aldri bli fri, og jo frommere han ble, desto mer ble han trellbundet i lydighet mot kirken, som alene hadde makt til å hjelpe ham i livet og til å frelse hans sjel fra helvete.
Ved rettferdiggjørelsen av troen ble det kristne menneske fritt for pavedømmets lenker, det sto som et barn for sin Far i himmelen. Paven og alle hans biskoper og prester kan ikke gi den kristne noe som han ikke allerede har, «hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet». Hele kirkevesenet har ingen rett til å befale, det skal bare være til hjelp og veiledning for de troende kristne. Men hvis kirken vil oppkaste seg til tyrann, og når den viser en falsk vei, slik som paven og hans prester gjorde, da bort med paven og alt hans vesen! Hvis pavens vesen vil snike seg inn under nye former, da gjelder det igjen å kaste det ut.
Alminnelig prestedømme
Alle kristne er rettferdiggjort av troen, derfor er de alle like innfor Gud. Det er ikke forskjell på en alminnelig troende mann eller kvinne og på paver og prester, så sant de er troende. Det er dette som Luther kaller «det alminnelige prestedømme» etter ordet fra Peters brev: «Kom til ham (Kristus), den levende stein, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus» (1Pet 2:4-5).
Denne sannhet fikk verdensomfattende følger. Før hadde sann tankefrihet, talefrihet, religiøs toleranse, frihet i samfunnet, og all annen frihet vært umulig så langt kirkens myndighet strakte seg. Nå ble det annerledes. Visstnok kom Luther selv ikke synderlig lenger enn til å kreve og leve i den religiøse frihet, men ettersom den fikk virke, fulgte all slags annen frihet etter.
Friheten medfører ansvar. Den enkelte kristne kunne ikke lenger overlate sin Herres gjerning til kirken. Den som er prest for Gud, må være prest for sitt eget hus, sin menighet og sitt folk.
Ordet alene
Selvsagt medførte rettferdiggjørelsen fra Gud at den troende kristne er ubetinget bundet til Gud i tro, kjærlighet og lydighet. Og Gud som åpenbarer seg og skjenker menneskene troen gjennom Skriftens ord, er stadig å finne i Bibelen. Den hellige bok fikk ny verdi for Luther. Skriften var blitt en del av ham selv, og det ble en livssak av evighetsbetydning å fremme Ordet. Luther skulle komme til å erfare at kirkens øverste menn ikke bare fór vill fra sannheten, men at de tjente løgnen og forfulgte det gode. Guds ord alene sto urokkelig fast. Det ville Luther tro og kjempe for, adlyde og bekjenne. Følgelig ble Bibelen utgangspunktet og rettesnoren for Luthers verk, slik som den ble det for de andre reformatorer. Derfor sier man at Skriften alene, som rettesnor for tro og lære, er «reformasjonens formalprinsipp».
Luther som lærer og stridsmann
En lykkelig tid opprant nå for Luther. Han hadde fred med Gud og det nye livs brennende kjærlighet. En stor gjerning ventet på ham ved universitetet. Han næret ikke tvil om i hvilken retning den skulle gå, han ville forkynne Guds ord rent og rett i lyset av sin erkjennelse om rettferdiggjørelsen. Ut fra det ville han, sammen med andre opplyste menn, bekjempe alle synder i kirken, og selvfølgelig måtte det lykkes, han hadde jo Ordet og sannheten på sin side. Luther mente at han fremdeles var en god katolikk, som munk levde han et liv i fattigdom og lydighet, og som prest feiret han messen og nøt nattverden for seg selv hver dag.
Oppslutningen om hans forelesninger ble umåtelig stor. Gjennom en tettpakket skare av tilhørere gikk den unge professor til sitt kateter. Det var pålagt munkene å gå med bøyd rygg med hodet på skakke, men det lyktes aldri for Luther. Han gikk så rank at han nesten bøyde seg bakover. Under den blanke tonsur med den stive, sorte hårkrans lyste hans ansikt gulhvitt. De dyptliggende, gulbrune øynene flammet. Hans stemme var god av naturen og øvet ved sang i kirke og friluft, den fylte rommet, klar og gjennomtrengende. Hans framstilling som engang skulle bli kjent av all verden, var enestående i originalitet, rikdom, klarhet og varme, både når han holdt sine latinske forelesninger og når han prekte på tysk.
Men han var svær til å skjelle ut sine motstandere. Det var det mange som klaget over. Og det hang sammen med Luthers kjempemessige sikkerhet. Selvsikkerheten må til dels ha ligget i Luthers egen natur, men den var grunnet på Guds ord og fastbundet i det. Men vel var han også urokkelig sikker på sin egen forståelse av Ordet. Han sa en gang: «For min egen skyld skriver jeg ingen bok og preker jeg ikke, jeg har alt skrevet i hjertet. Det jeg vet, det vet jeg. Det man har å si imot meg er bare løse argumenter som jeg selv kunne ført bedre. Jeg skriver for andre, for at de skal gjendrives, og for at de enfoldige skal voktes for ulven».
Fra først av hadde Luther ikke vært så sikker, enda i sin første professortid var han redd for å tale offentlig. Men da han fikk sluppet seg løs og kjente at han kunne rive andre med og overbevise dem, var frykten forbi. Og ettersom han fikk oppleve at han selv så det rette, mens andre tok feil, ble han stadig sikrere i sin sak. Uten denne sikkerhet kunne han visstnok aldri ha utført sin store gjerning, og det må ikke glemmes at han i sine svake stunder alltid fikk ny sikkerhet ved inderlig og timelang bønn til Gud.
I sammenheng med dette står Luthers kjempemessige humor. Den var også en vuggegave, og han mistet den aldri, under sukk og klage kunne han plutselig rive av seg en saftig vittighet, og stunder av det svarteste tungsinn kunne han bryte med en rungende latter. Luthers humor står ikke i strid med hans grenseløse alvor, tvert imot, de er to sider av samme sak, den nemlig at Luther var oppslukt av gudstanken og så alt fra Guds side. Derfor så Luther på menneskene med hellig harme og med dyp kjærlighet. Men stundom når han tenkte på hvordan skapningen tar seg ut ovenfra, måtte han le. Det står jo også skrevet: «Han som troner i himmelen, ler» (Sal 2:4). Som Luther selv sa: «Gud er den eneste som alle ler av og som ler av alle igjen». Slik lo Luther også av paven, som innbilte seg å være Gud lik, av keiser og fyrster som trodde at de hadde all makt og som la verdensomfattende planer, men som glemte den største faktor, nemlig Gud selv. Ikke minst lo han av djevelen, men aller mest lo han av seg selv. Ved dette vant Luther mange venner, men han støtte den store del av menneskene som ikke hadde sans for humor.
Luthers allsidighet og kapasitet
Foruten professoratet hadde Luther mange oppgaver som sjelesørger. Og han fikk en så høy stilling i sin munkeorden at han måtte reise omkring, visitere og organisere i klostrene. Hans arbeidsevne var og ble gjennom hele livet overmenneskelig. I 1516 sier han i et brev: «Jeg kunne nesten trenge to skrivere bare for å greie med alle mine brev. Jeg preker i klosteret og ved bordet. Man vil jeg skal preke hver dag i bykirken, jeg er studieleder ved universitetet, jeg er vikar for ordenen, det vil si: jeg skal være prior for 11 kloster. I et skal jeg passe på at de spiser fisk i fasten, i et annet skal jeg være dommer. Jeg studerer Paulus og gjør notater til Davids salmer. Sjelden har jeg tid til å lese alle kirkebønnene riktig eller føre min egen strid mot djevelen, verden og kjødet».
Men kort tid etter, kom det på nytt et tordenvær og et lyn som slo ned ved siden av Luther, og denne gang tente det varme i hele verden. Det kom med striden om avlaten.
Av Ivar Welle
Fra «Luthers liv og Luthers tro», Lunde forlag, Bergen 1946
Forts. i neste nr. med en artikkel om avlatsstriden