3Mos 16 – Den store forsoningsdagen
Vi så ved påskelammet hvilken veldig betydning blodet hadde. Det var det viktigste av alt, å være bak blodets vern og beskyttelse.
Mens påskelammet fokuserer på hvor viktig blodet er for den troende, så fokuserer ofringen på den store forsoningsdagen hva blodet virker hos Gud.
Gud er en hellig og nidkjær Gud. Han kan ikke tilgi synden uten at den først har fått sin straff. Synden kan ikke være ustraffet. Og syndens straff eller lønn er døden (Rom 6:23).
Derfor er det slik i den verden vi lever i, at der hvor det er synd, der er det blod, der er det dom og død. Det fikk også Israel på en særlig måte erfare, som det demonstrasjonsfolk og åpenbaringsfolk det er. Når det skjedde synd i Israels leir, så slo Gud straks ned med sin dom, det kom blod og død midt inn i leiren, gang på gang. Og det drev folket til å rope til Gud.
Vi opplever noe av det samme i dag når katastrofer rammer. Det er Gud som lar vår synd falle tilbake over vårt eget hode. Og det er som mennesker aner det. De samler seg i kirker og gudshus og klager sin nød til Gud. De klager derimot ikke over sin synd, som i tidligere tider, men de klager til Gud over at han lar slikt skje. Det er som om Gud sitter på anklagebenken og gjør mennesket urett.
Før var det ikke slik. Da samlet menneskene seg til bot og bønn, til bønn om syndenes forlatelse og nåde for synd. Det sømmer seg ikke for oss mennesker å anklage Gud. Han har alltid rett. Profeten Amos kaster lys over det vi opplever (Amos 3:1-6). Det er Herren som står bak alt som skjer med et folk, enhver ulykke og katastrofe, krig eller pest. På denne måten hjemsøker han et folks misgjerninger.
At dette ikke er tomme ord har Israels folk fått erfare gjennom alle tider, helt fram til i dag. Gud krever folket til regnskap for sin synd. Folket må blø og gjennom sitt eget blod sone sine misgjerninger. Og den loven gjelder den dag i dag, for slik er Gud i sin hellighet.
Og det er ikke noe særskilt for Israel. Det gjelder oss alle. Gud krever oss til regnskap for hva vi har gjort, små og store, rike og fattige, frie og treller. Det gjelder våre land og folk, og det skulle ryste oss i det innerste når vi tenker på hva vi og våre barn går i møte. Slik vi i dag turer fram i synd og opprør mot Gud, går vi uvegerlig mot en veldig domsdag der vi må sone for våre misgjerninger gjennom vårt eget blod og våre barns blod. Den dagen kommer, det er sikkert, så lenge vi som folk ikke vil omvende oss og søke frelse i Jesu blod.
For Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, det skal det også høste. Det blod vi utøser i mors liv, det liv vi krenker gjennom all slags umoral, overgrep og vold, den unnfallenhet vi viser overfor løgn og urett i vårt eget og andres liv, alt skal hjemsøkes på oss, blodet skal kreves av vår hånd. Det er loven som gjelder i Guds verden, den verden du og jeg lever i. Vi står innfor Gud med våre liv, om vi vil erkjenne det eller ikke.
Arons sønner, Nadab og Abihu, hadde erkjent at folket hadde gjort seg skyldig i synd og at Gud måtte forsones. Gang på gang hadde de vært vitne til at Gud slo ned midt i folket og hjemsøkte folket for dets synd. De la røkelse i et kar og bar det inn for Herrens åsyn. Røkelse er et uttrykk for bønn og lovprisning. Deres håp om frelse fra dommen var at Gud ville høre deres bønner og se i nåde til dem. Men Gud slo dem ned så de døde.
Gud er fryktelig i sin rettferdighet og hellighet. Han så ikke til Nadab og Abihus bønn og håp, lovprisning og røkelse, han så bare etter blodet. For uten at blod blir utgytt skjer det ikke forlatelse.
Gud krever at synden får sin straff. Han forlater ikke synd som ikke er sonet og oppgjort. Derfor må det alltid være blod der en synder møter Gud. Uten dom over synden er det ingen frelse. Der det ikke er blod, der må mennesker bøte for sine synder med sitt eget blod. Det måtte Nadab og Abihu, og det måtte i sin tid også Ussa, da han ville berge arken fra å velte. Der en synder møter Gud – hans intensjoner kan være de beste, hans tro og håp det sterkeste – men møter han ikke Gud på blodets grunn, så blir det hans død og undergang.
Israelsfolket trengte til soning. Gud måtte forsones, ellers ville han igjen og igjen måtte slå ned i folket og hjemsøke det for dets synder. Derfor griper Gud selv inn og forordner et offer som skal ta bort folkets synder: «Dette skal være en evig lov for dere, at det blir gjort soning for Israels barn til renselse for alle deres synder én gang om året.»
Nå vitner den stadige gjentakelse av dette offeret om at det ikke var noe fullkomment offer. Ved dette offeret, sier hebreerbrevet, kom det bare en årlig påminnelse om synder, at det stadig var behov for soning, at synden fortsatt var der og måtte tas bort med et bedre offer. Forhenget hang der til et stadig vitnesbyrd om at veien inn til Gud ennå var stengt. Gud var ikke forlikt. Synden hadde ikke fått en slik soning at samfunnet med Gud var fullkomment åpent. Men offeret på den store forsoningsdagen peker framover mot et fullkomment offer, og henter sin kraft fra dette offeret, et offer som skulle ta bort synden én gang for alle.
Gud har i Jesus Kristus skaffet til veie et offer, ikke bare for Israels synder, men for hele verdens synder. I dette offer er det en fullkommen soning, for alle og gjeldende for alle tider. Der er det frelse fra Guds vredes dom, ikke bare for Israel, men også for våre folk, også for deg og meg. I Jesu blod er det åpnet en ny og levende vei gjennom forhenget og inn i helligdommen, inn til samfunn med Gud, han som er livets kilde.
I Romerbrevet skriver apostelen at Gud har framstilt sin egen Sønn i hans blod som en nådestol. Og la oss nå sammen betrakte denne nådestolen i Jesu blod gjennom den forskrift vi møter her i 3Mos 16.
Ypperstepresten skulle få to geitebukker av Israels barns menighet. Sonofferet kreves av folket. Det skal være deres offer, på deres vegne. Blodet kreves av deres hånd. Derfor måtte Guds Sønn bli en av oss, få del i kjøtt og blod, slik at hans offer kunne være vårt offer. For Gud krever blodet av vår hånd.
De to geitebukkene framstiller fylden av Jesu sonoffergjerning. Ypperstepresten la hendene på den ene bukken, og bekjente alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser og alle deres synder over bukkens hode. Bukken ble gjort til syndebukk, gjort til hele folkets synd.
Jesus bekjente selv hele verdens synder som sine, da han ved Jordan lot seg døpe med Johannes’ dåp. Han gikk inn under all den synd som var gjort like fra Adam og like til det siste menneske som skal leve på denne jord, og han bekjente seg ansvarlig for alt sammen. Og Gud i himmelen tilregnet Jesus all verden synd og gjorde ham til synd. All den synd som du kjenner i ditt eget bryst, om det er misgjerninger, overtredelser eller synder, synd gjort med overlegg eller i vanvare, Jesus bekjente alt ditt som sitt!
Bukken som synden ble bekjent over ble så sendt ut i ørkenen for å dø. Der det er synd, der er det død. Det står fast. Der Gud finner synden, der straffer han synden med forbannelse og bortsendelse fra sitt åsyn, med undergang og død. Men her rammer døden og dommen en stedfortreder.
Bukken skulle gå til grunne med synden. Den skulle dø og ta med seg synden i døden. Slik skulle synden tas bort og slettes ut. Og når Jesus tok din og min synd på seg, så gjorde han det for å bære den bort, for å ta den bort slik at den ikke lenger skiller mellom oss og Gud. Jesus måtte derfor bære forbannelsen, han ble sendt bort fra Gud, forlatt av sin egen Far, han opplevde fordømmelsens og fortapelsens gru og pine.
Ja, straffen over synden måtte utstås til fulle, inntil det å bli forbannet bort fra Gud. For det var syndens lønn.
Det tjener ikke til så mye å dvele ved Jesu fysiske pine og lidelse. Det var ikke innfor dette Jesus svettet blod i angst. Mange er de som har måttet møte pine og død som fysisk kan måle seg med Jesu pine og død. Men ingen har her i tiden måttet møte Gud i hans hellighets dom over synden slik Jesus møtte den. Ingen har blitt forbannet bort fra Gud slik Jesus ble det. Og det var dette Jesus var forferdet innfor. Og like forferdelig som dette var for Jesus, like herlig er det for den troende. Det var mine synder han bar, det var mine piner, min straff og lidelse, min død og forbannelse – for at jeg skulle gå fri.
På Jesu kors ser jeg hvordan min sak står hos Gud i kraft av meg selv og min synd og alt mitt. Vil jeg møte Gud uten gjennom Jesu blod, så vil det gå meg som det gikk Jesus på korset. På korset ser du hva det vil si å møte Gud som en synder. Da må du bøte med ditt eget blod, da venter døden og dommen.
Den andre bukken ble slaktet som syndoffer, og blodet ble stenket på nådestolen inn i det aller helligste, og på røkofferalteret i det hellige. Blodet på nådestolen, lokket på paktens ark, vitnet innfor Gud om at straffen var utstått, døden var fullbyrdet og synden var sonet.
Blodet ble stenket som et dekke over nådestolen. Inne i arken lå lovens tavler som vitnet mot Israel, vitnet mot deres synder. Blodets vitnesbyrd var derimot at synden var sonet, straffen for synden var utstått. Loven var oppfylt og selv loven hadde ikke mer å kreve. Blodet dekket fullt og helt alle lovens krav og all lovens forbannelse.
Ser du nådestolen som er stilt til skue for deg i Jesu blod? Alle lovens rettmessige krav, anklager, trusler og dommer er båret av Jesus. Det er det som skjer på Golgata kors på langfredag. Det er ikke noe skuespill, men veldige realiteter. Da oppfylles den store forsoningsdagens veldige forbilde, da avløses den av tingenes virkelige skikkelse.
Gud krever av Jesu hånd alt det som du og jeg har gjort oss skyldige i. Jesu blod vitner innfor Gud om at alt det Gud krevde av din hånd, det har han fått av Jesus: «Hva Gud av meg har krevet, det har han fått av deg».
Ser du nådestolen i Jesu blod? Ser du hvordan alt det du trenger for å kunne stå for Gud, det er gitt deg i Jesus og i hans blod. I hans blod er det åpnet deg en ny og levende vei inn i helligdommen, inn til Gud.
Vi skal til slutt stanse for at blodet også ble stenket på røkofferalteret. Det var jo på dette alteret Nadab og Abihu hadde ofret røkelse. Og daglig ble det båret fram røkelse på dette alteret, til bønn og lovprisning. Alteret sto midt foran forhenget, midt foran inngangen til det aller helligste, der Gud selv tronet over nådestolen, midt mellom kjerubene. Fra røkofferalteret sivet offerrøyken inn til Gud, til en velbehagelig duft.
Blodet ble strøket på alterets horn. Horn uttrykker kraft. Det var blodet som ga røkofferalteret dets kraft, og som gjorde røyken fra alteret velbehagelig for Gud. Slik er det også med våre bønner og lovsanger, vår takk og tilbedelse. Det henter all sin kraft og all sin velbehagelige duft fra Jesu blod. Der vår bønn og vår lovprisning til Gud ikke er en bønn og en lovprisning som henter sin kraft og sitt velbehag fra Jesu blod, der er det som fremmed ild på alteret. Der er det det egenrettferdige menneske som håper på nåde og velbehag for Gud i kraft av sitt eget, som Kain, eller som fariseeren i tempelet. Men det er og blir en vederstyggelighet for Gud.
Enhver kristen bønn er bønn om nåde, om uforskyldt godhet og miskunnhet fra Gud. Enhver takk og lovprisning er nettopp takk og lovprisning for Guds uforskyldte nåde og godhet mot oss for Jesu skyld.
Bønnen om nåde har sin grunn i erkjennelsen av egen synd og skyld, og sin grunn i håpet og troen knyttet til Jesu soning, til hans blod. På samme måte har takken sin grunn i erkjennelsen av at den troende til tross for at han fortjente dom og forbannelse, for Jesu blods skyld lever under Guds nåde og velbehag.
Ta bort blodet fra ditt liv, ta bort Jesu soning og død i ditt sted, så er hele din kristendom ikke noe annet enn Nadab og Abihus røkelse, bønner og lovprisning uten kraft og uten velbehag hos Gud. Da er din omvendelse og tro intet, din anger og gråt intet, annet enn dine egne skitne plagg.
Blodet renser. Det renser den som ber og lovpriser fra all synd og urenhet, alt ens eget. Det renser bønnen og troen. Blodet vitner om død. Jeg og alt mitt fikk sin dom og sin død med Jesus. Jeg trer fram for Gud på blodets grunn, ikke i kraft av noe hos meg. Mitt eget holder ikke mål, det er fordømt. Men på Jesu blods grunn kan jeg ved troen nå møte Gud og leve for ham i kraft av Jesus og hans stedfortredergjerning i mitt sted.
Her er redningen for deg og meg, for vårt folk og for Israel. Vi må ta vår tilflukt til Jesu blod, gripe fatt i alterets horn og rope om nåde og forlatelse for våre synder. Men uten Jesu blod, vil Gud kreve blodet av vår hånd. Da må vi selv svare for oss. Da hjelper det verken med bot eller bønn, anger eller lovprisning. Men i Jesu blod har vi frimodighet!
Del 5/6