I tiden 23. januar til 25. februar besøkte Marit og Ingar Gangås Bolivia og Peru. Formålet med turen var å samtale med medarbeiderne i «Såmannen», planlegge det videre arbeidet sammen med dem og fullføre korrekturen på «Husandaktsboken» av Rosenius og andaktsboken «Bibelske skatter» av Luther. Etter to års arbeid med manuskriptene, er begge bøkene nå endelig klare for trykking, den første i Bolivia og den andre i Peru.
Første uken – i Cochabamba
Den første uken i Cochabamba var avsatt til møte med våre to frivillige medarbeidere, Eliseo Castañeta og Rafael Veizaga, litteraturmøte med lederne i den lutherske kirken Iglesia Cristiana Evangelica Luterana (ICEL), samtaler, besøk og søndagsmøte i en quechuaforsamling.
Rafael fortalte at spesielt boken «Martin Luthers teologi» av Carl Fr. Wisløff fikk varm mottakelse hos mange, og at det hadde gitt ham flere anledninger til gode samtaler. Eliseo orienterte oss om arbeidet i den lutherske forsamlingen fra Iglesia Evangelica Luterana Boliviana (IELB) som han og kona, Martha, tilhører. Det er en trofast, liten menighet som for det meste består av barn og unge.
– Men det er jo de unge som skal fortsette etter oss, minnet Eliseo om. Både Rafael og Eliseo hadde gått tomme for bøker, og fikk med seg en ny «ladning» for utdeling.
Litteraturmøtet med lederne i ICEL ble innledet med en liten andakt over ordet om den etiopiske hoffmannen ut fra Apg 8:26-40, der jeg understreket hvor viktig det er at Ordet blir åpenbart til personlig frelse, og hvilke ringvirkninger det kan få dersom vi kan nå inn til enkeltpersoner – også fra «øde steder» (v.26) som her i den bolivianske fjellheimen. Det ble en nyttig og fin samtale om litteraturarbeidet, og de uttrykte igjen en stor takk til NLL for all hjelp med gode og solide bøker, og ba meg hilse til dere alle. Økonomien i kirken er veldig anstrengt, og de gjentok flere ganger hvor takknemlige de var for at Gonzalo kunne arbeide for «Såmannen» og motta halv lønn fra oss.
Jeg orienterte dem om at vi nå har alle formaliteter i orden for forlaget i Arequipa, men at det fortsatt er et ønske for oss å få den samme godkjenningen i Bolivia dersom det skulle vise seg mulig. Begge hevdet at det ikke trengte å være en så omfattende prosess, og de mente absolutt at jeg burde kontakte advokaten i Sucre på nytt.
Natt til søndag kom endelig regnet som alle hadde gått og ventet på – i store mengder – og fortsatte utover dagen. Det gjorde virkelig godt, for temperaturen hadde ligget godt over 30 grader hele uka. To dager ble det meldt at gradestokken hadde passert 35 grader i skyggen!
Tidlig på morgenen banket Rafael på porten til barnehjemmet, hvor vi bodde, for å ta oss med til møte i en forsamling utenfor byen, som han av og til får invitasjon til å tale i. Mange kirker spør ham om å komme og tale, for det er en «brann» i ham som gjør at han får inngang flere steder. Rafael måtte først kjøre en halvtime for å hente oss, og deretter tilbake i retningen han kom fra, og en ny time, før vi kom fram til kirken. Undertegnede hadde forberedt seg på å ha en hilsen til forsamlingen, men da møtelederen annonserte at utlendingen skulle ha talen, var det bare å late som ingen ting og benytte anledningen. Det var en svært lyttende forsamling, både unge og eldre. Emnet for talen var Paulus’ omvendelse utenfor Damaskus og hvordan Gud knyttet ham til Ordet og dannet ham til misjonæren «med det himmelske synet». Gjenfødelsen skjer ved at Ordet om Jesus åpenbares for oss gjennom «hørelsen». Når Ordet åpner seg for hjertet, blir det nytt liv, og da blir ordet om korset det kjæreste og mest nødvendige for oss. Etter møtet var det full middag ute i det fri – servert i store, dype tallerkener.
Andre uken – i Sucre
Neste uke var avsatt til besøk i Sucre, lenger sør i Bolivia. Flyet fra Cochabamba til Sucre var tre timer forsinket. Det var veldig varmt inne på flyplassen, og enda varmere om bord på flyet før avgang, så det var godt endelig å komme seg av gårde. Sucre, med 18 grader og lettskyet vær, var mer passende for oss nordmenn. Gonzalo Ascarrunz, vår medarbeider i «Såmannen», tok imot oss og kjørte oss til vårt neste husvære, på bibelskolen.
Et månedlig bibelkurs var ferdig uka før, og Gonzalo fortalte at det hadde vært 46 elever og ganske travle dager. Kona, Carmen, ventet på oss med middag da vi kom. De to barna, Natalia og Bernardo, var kommet hjem etter første skoledag etter sommerferien. (I Bolivia og Peru begynner nytt skoleår ca. 1. februar.)
Da vi skulle kontakte advokaten som vi har brukt tidligere, for å be om et nytt møte, viste det seg at han var blitt syk og innlagt på sykehus. Vi oppsøkte derfor en advokat som jeg kjente fra tiden da Marit og jeg arbeidet i Sucre. Hun viste stor interesse for litteraturarbeidet som vi driver, og lovte å undersøke litt mer om reglement og vilkår for etablering av eget forlag, hvem som kan sitte i styret, om det er nødvendig å kalle inn til generalforsamling eller om det er tilstrekkelig med et stiftelsesmøte der bare initiativtakerne møter. Hun kunne fortelle at ingen nordmenn har anledning til å sitte i ledelsen av forlaget, med mindre han har fått visum og arbeidstillatelse i landet. Styret måtte bestå av minimum tre personer, og hun trodde at det ikke var noe i veien for at personer fra andre fylker i Bolivia, for eksempel Cochabamba, kunne inneha styreverv. Hvis det stemmer, betyr det at for eksempel Rafael eller Eliseo (fra Cochabamba) kan sitte i styret, sammen med Gonzalo og Joel (fra Sucre), dersom det er ønskelig.
Neste dag kjørte Gonzalo oss til Joel Vera. Det ble et hjertelig gjensyn både med ham og kona, Graciela. Joel fortalte at han fremdeles besøker den samme quechua-menigheten i Potosi (fire timers reise hver vei) regelmessig. Gjennom Gonzalo vet vi at han gjør dette på frivillig basis, ulønnet. Det vanket både lunsj og middag, mens vi samtalte om «de siste ting», Jesu gjenkomst og nødvendigheten av å forkynne evangeliet mens det ennå er mulighet for det. Joel er språkmann, med quechua som morsmål. Han er utdannet lingvist fra universitetet i Sucre, med quechua, spansk og engelsk i fagkretsen. Dette har han tatt på kveldstid, etter at han fullførte studiene ved det teologiske seminaret i Arequipa, hvor jeg hadde ham som student på nittitallet. Han er nå blitt 55 år, og ivrer for litteraturarbeidet. Han ville gjerne bistå advokaten og Gonzalo i det videre arbeidet med godkjenning av et frittstående bokforlag.
Mellom «slagene» benyttet Gonzalo og undertegnede all tilgjengelig tid på «samkjøring» av korrekturen av Husandaktsboken.
Lørdag ble vi bedt på middag hos mor til Gonzalo. Hun bor i sentrum, bare et kvartal fra Graciela og Joel. Dette var den niende invitasjonen på middag eller varm kvelds siden vi kom til Bolivia! Etterpå var vi innom Joel. Han fortalte oss om den siste utviklingen av en nasjonal transportstreik, og mente at vi på grunn av vår sikkerhet ikke burde legge ut på vår planlagte tur til Potosi på søndag. Det var store veisperringer, fortalte han, og det ville være umulig å komme fram med bibelskolens bil. Han for sin del ville prøve å få plass på en minibuss fram til blokkeringene og gå en lang omvei til fots, for så å finne en ny minibuss på den andre siden. Han hadde lovt menigheten at de skulle få besøk, og de hadde gledet seg til det, men han ville fortelle dem at vi gjerne kom for å besøke dem ved vår neste tur.
På grunn av disse forandringene, kunne Gonzalo og jeg arbeide med Husandaktsboken hele lørdagen, til seint på kveld. Vi rakk akkurat å fullføre korrekturen på hele boken. Nå gjenstår det bare for Gonzalo å ta en ny gjennomlesning, få prisoverslag fra ulike trykkeri og få boken trykt. Marcos Berndt i Argentina har bestilt 500 eksemplarer som Luthersk LitteraturMission i Sverige har lovt å finansiere. I tillegg til Bolivia og Peru, vil boken bli spredd i Ecuador. En luthersk kirke der har allerede bedt om å få den. Til sammen vil det bli trykket 2 000 eksemplarer. Trykkeutgiftene vil komme på ca. 100 000 kroner til sammen. Det er godt å tenke på at dette arbeidskrevende prosjektet nå er i havn. Vær med og be om at bøkene ikke bare må bli spredd, men at de også må bli lest, og at de får gjøre sin gjerning.
En dag leste Marit og jeg fra Hosea 10:12, og det var ord til oss begge: «Så dere en sæd, som rettferdigheten krever! Få dere en høst etter kjærlighetens bud! Bryt dere nytt land! For nå er det tiden til å søke Herren, til han kommer og lar rettferdighet regne over dere».
Det er Herren alene som kan sørge for nåderegnet. På nytt kom dette ordet til oss da vi var tilbake i Cochabamba. Kanskje det er behov for en «såmann» ennå en stund, og at det fremdeles er noen her ute som skal søke Herren? Herren alene kan gi høst – etter sitt kjærlighets ord. Tenk om hans rettferdighet kom som et livgivende regn!
Tredje uken – kryssing av landegrensen
Før avreise fra Sucre neste mandag, hadde Carmen, Gonzalo, Marit og jeg andakt og en bønnestund sammen. Gonzalo har i flere år hatt sukkersyke og gått på tabletter, og vi ba spesielt for ham. I den senere tiden har han hatt mange arbeidsoppgaver og lange dager. Det er tydelig at han har god kontakt med mange, spesielt elevene og de unge ved bibelskolen, så det blir også mange samtaler som tar tid. Han var takknemlig for forbønn, også for veien framover, at han må få være på den plassen som Herren vil ha ham. Etterpå kjørte han oss til flyplassen, og det var bare så vidt vi rakk å komme oss gjennom sikkerhetskontrollen før vi måtte gå om bord. Vi var egentlig ute i god tid, men flyet tok av nesten en halv time for tidlig! Rafael ventet på oss da vi landet i Cochabamba, og kjørte oss opp til barnehjemmet. Der fikk vi servert middag, før vi samtalte med Rafael om den siste utviklingen for «Såmannen» og søknadsprosessen for å få forlaget godkjent som egen stiftelse. Han sa seg villig til å være med i styret sammen med Gonzalo og Joel. Vi har truffet Rafael hvert år siden 2010, og han har hele tiden oppmuntret oss til å registrere et eget arbeid for Lekmannsmisjonen. Nå vil han være med og be om at myndighetene må gi sin godkjenning. Slike godkjenninger er vanskelige under den nåværende presidenten, men ikke umulige, mente han.
To dager senere startet turen til Peru, først med fly opp til Bolivias største by, La Paz. Der var temperaturen mer «norsk», med 12 grader. Så da var det bare å finne fram ytterjakker. En merker høyden godt her i 4 000 meter over havet. Spenningen var stor hos oss ettersom det stadig kom motstridende meldinger om transportstreiken. Først sent på kvelden fikk vi høre at streiken var over, men at partene skulle møtes på nytt på fredag. Turen videre til Peru kunne derfor gå som normalt på torsdag. Bussen startet fra La Paz kl. 08.00. Vi var ikke framme i Arequipa før kl. 22.00. På grunn av én time i tidsforskjell, varte reisen i hele 15 timer.
Det var ingen stopp underveis bortsett fra grensepasseringen, og skifte av buss i byen Puno i Peru. Der rakk vi så vidt å flytte over bagasjen i ny buss. Til nå hadde reisen foregått i en høyde av 3 800 til 4 000 m, men etter at vi passerte byen Juliaca vel en time senere, begynte oppstigningen over Andesfjellene. Noen sier at veien når en høyde på 5 000 meter, andre at det høyeste punktet ligger på ca. 4 800 meter. Sikkert er det at en merker et ekstra trykk i hodet i denne høyden, men også denne gangen ble vi spart for høydesyke. Vel framme i Arequipa kunne vi enda en gang takke Gud som hadde ført oss vel fram med all bagasjen og alle bøkene, uten at en eneste koffert var blitt åpnet for kontroll.
Neste dag kom våre medarbeidere, Damián og Miguel, som avtalt til hospitset der vi bodde. Vi fikk en god og lengre samtale om arbeidet, før de tok oss med til det nye kontoret som Såmannen leier. Det viste seg å være et tjenlig lokale, forholdsvis tilbaketrukket, med gode lys- og solforhold.
Dagen etter fikk vi besøk av Hermelinda og Damián. Han fortalte at han flere ganger hadde fått komme inn i byens fengsel, og at han hadde delt ut flere kasser med bøker, spesielt av andaktsbøkene til Hans Erik Nissen. Ved noen anledninger hadde han hatt med seg en ung gutt som bærer. Han fortalte også at han hadde fått anledning til å tale og holde møte for fangene. Det var gripende å høre om fangene som kommer for å ta imot litteraturen og for å høre evangeliet. Det største sykehuset i byen var også blitt besøkt flere ganger, og ved én anledning hadde han fått hjelp av åtte personer, slik at de kunne rekke over alle avdelingene. Til sammen hadde han delt ut mer enn 1000 bøker.
Fjerde uken – i Arequipa
Hver dag ble startet med andakt på kontoret, og vi hadde bibelstudium fire av ettermiddagene. Formiddagene ble brukt til gjennomgang av regnskapet, fullføring av oversettelsen av Martin Luthers andaktsbok, planlegging av nye bokprosjekt, samtaler om veien videre for forlaget og fornyelse av arbeidskontraktene. Damián fortsetter som evangelist og kolportør på full tid ennå et år. Miguels kontrakt på 25 % ble også forlenget ut året. I tillegg til regnskaps- og revisoroppgaven, vil han ta seg av manusskriving og korrektur og annet nødvendig papirarbeid. Så får vi vurdere behovet for personell framover i lys av utviklingen og godkjenningsprosessen i Bolivia. Jeg fortalte at vi har ønske om å legge sentrum for litteraturarbeidet til Bolivia, og at det er et bønneemne om vi også der kan få godkjenning med egen juridisk person. Tanken er at kontoret i Arequipa skal være en filial, med boklager, slik at vi slipper å betale toll på bøkene når de sendes over landegrensen.
Jeg foreslo at Damián og Miguel kunne komme over til Bolivia og møte oss der ved neste besøk. Da kan de ta med andaktsboken av Luther til Bolivia, og returnere med Husandaktsboken til Peru. Ved fullføring av nye oversettelser er det mer effektivt om vi kan samles alle. Det gir oss anledning til å ha felles bibelundervisning, og det sparer Marit og meg for mye reising ved at vi slipper å besøke begge land hver gang.
Femte uken – med avreise
Siste uka før hjemreise, hadde vi en grundig gjennomgang av forslaget til konstitusjon for forlaget i Bolivia, som Gonzalo sendte oss på mail fra Bolivia. Gonzalo hadde «puffet godt på» advokaten, da han gjerne ville at vi kom med en kommentar før min avreise til Norge. Her var Miguel av uvurderlig betydning, og kom med mange nyttige innspill.
I det denne rapporten avsluttes – på den siste kvelden her i Arequipa – har regnet begynt å øse ned. Endelig ser det ut til at den etterlengtede regntiden, som er så avgjørende for avlingene i dette ørkenområdet, har kommet. Mon tro om ikke Gud også har en plan for den åndelige innhøstningen blant peruanerne – før sitt komme.
Under avskjedsstunden på kontoret, den morgenen vi startet hjemreisen, leste vi sammen fra Jesajaboken (55:9-13): «For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker. Ja, likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som eter, slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha fremgang med alt som jeg sender det til. For med glede skal dere dra ut, og i fred skal dere føres fram. Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal klappe i hendene. I stedet for tornebusker skal det vokse opp sypresser, i stedet for nesler skal det vokse opp myrter. Det skal være til et navn for Herren, til et evig tegn som ikke skal bli utslettet».