Som nordmenn tilhører vi et kristent folk. Det vil si at det norske folk bygger på kristendommen. I Gulatingsloven heter det: «Dette er det første av lovene våre at vi skal bøye oss mot aust og be til den hellige Krist». Kristendommen har med andre ord vært grunnlaget for lov og rett så lenge som det har vært noen skriftlig fiksert lovgivning i Norge. Og i Grunnlovens § 2 er i nyere tid det samme prinsippet blitt knesatt klart og utvetydig. (Revisjon av 9. mai 2014 har endret dette. Nå er kristendommen og humanismen vårt nye verdigrunnlag. Red. anm.)
Vi føler alle at det norske folk her eier en overmåte stor og verdifull arv, som både innebærer store forpliktelser og umåtelige verdier. Likevel vet vi at ordet «et kristent folk» må brukes med forsiktighet. Ikke bare er kristendommens ånd i altfor liten grad trengt inn i lovgivning og forvaltning, men det kunne også påpekes ting i det offentlige liv som bent fram strir mot kristne grunnsetninger. Og fremfor alt vil det alltid bare være et mindretall som bevisst bekjenner seg til den kristne tro.
De kristne er i mindretall i verden. Det får en et enda sterkere inntrykk av når en ser på statistikken over de forskjellige religioners tilhengere. Nå finnes det riktignok ingen fullt ut på- litelig statistikk over religionenes utbredelse, det ligger i sakens natur at tallene må bli omtrentlige. En kan vel si at ca. en tredjedel av jordens befolkning bekjenner seg til kristendommen. Og her tales det enda bare om en offisiell bekjennelse.
Midt blant alle religionene står kristendommen, og gjør krav på å være den eneste sanne religion. Den kristne kirke vet at den i sin tro på Jesus Kristus kjenner den eneste og fulle sannhet om Gud. «Ingen kommer til Faderen uten ved meg», sier Jesus (Joh 14:6).
Kristendommen er eksklusiv. Den kjenner bare én vei til Gud: Jesus Kristus.
Fra boken «Jeg vet på hvem jeg tror». Lunde forlag, 1968