Dette er tredje og siste del av artikkelen om «Frelsesvisshet». Det anbefales å lese de to foregående, som sto på trykk i oktober- og novembernummeret av bladet. Red.
4) Frelsesvisshet og min omvendelse, syndsbekjennelse og anger
Men ikke før vi får hjelp til å overvinne det problem vi nå har snakket om, nemlig problemet med de gjentatte synder, og det faktum at vi synder med vilje, så melder neste problem seg. Nemlig min omvendelse, syndsbekjennelse og anger.
Dette har jeg formulert i følgende påstand: Jeg kan ikke være en kristen fordi min omvendelse, syndsbekjennelse og anger ikke er dyp og ekte nok. Tvert imot er jeg ofte kald og likegyldig i møte med synden og Guds vrede og straff.
Vi sa noe i sted om at dersom vi bekjenner synden, finner vi miskunnhet hos Herren. Altså krever Skriften av oss at vi bekjenner våre synder. Overalt og på mange måter finner vi derfor i Bibelen tale om å bekjenne våre synder. Det legges stor vekt på dette i Bibelen. Ja, så avgjørende er bekjennelsen av våre synder, at den som ikke vil bekjenne sine synder går fortapt.
«Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten» (1Joh 1:6). Og i 1:10 settes som motsetning til å bekjenne våre synder følgende: «Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss».
Skriften bruker altså meget sterke ord om den som ikke bekjenner sine synder. Du vandrer i mørket. Du lyver. Du gjør ikke sannheten. Du gjør Gud til en løgner, og hans ord er ikke i deg. Kort og godt: Den som ikke bekjenner sine synder, er ingen kristen.
Nå vil en kristen kunne kjenne på en fristelse til å unnskylde og forsvare sin synd. Men det går ikke lenge for den som virkelig har Guds Ånd. Der vil Guds Ånd komme mektig over deg, og du vil ikke få fred og ro før synden er bekjent og gjort opp. David sier at hans livskraft forsvant når han ikke ville bekjenne sine synder (Sal 32).
Den som er av sannheten ønsker allikevel ikke noe annet enn å bekjenne sine synder, og på den måten vandre i lyset. Og når en først har fått se betydningen av at vi kan bekjenne våre synder for Herren, så ser en at dette i virkeligheten er et stort evangelium og en mektig hjelp mot synden. Jeg skal få gå til min frelser og si alt akkurat som det er, og legge av alt som tynger og synden som henger så fast ved meg. Jeg skal få komme til ham i full forvissning om at han ikke støter meg bort, men gleder seg hver gang jeg kommer til ham (Joh 6:37).
Men den som er av sannheten, vil snart gjøre seg noen nedslående erfaringer nettopp i forbindelse med bekjennelsen av sine synder. Jo mer en gjør seg erfaringer med sin egen syndighet, vil en oppdage at selve min bekjennelse, anger og omvendelse er full av mangler.
En vil oppdage at selve bekjennelsen, angeren og omvendelsen ikke er så oppriktig og hel som den burde være. En oppdager til sin store sorg og forskrekkelse at en ikke makter å bekjenne, angre og omvende seg slik som en gjerne ville. Kanskje du har opplevd å være både kald og likegyldig idet du går frem til Gud for å bekjenne syndene dine. Og enda verre, lysten til det onde kan være levende til stede akkurat idet du bekjenner syndene dine for Herren.
Så kommer du i stor nød for deg selv. Og nå tror du at du bare er en hykler, en falsk kristen som synder på nåden. Dette utnytter djevelen straks og kommer med alle sine anklager: «Din bekjennelse er bare et skuespill. Du gjør det bare fordi du vet Bibelen sier at du må gjøre det for å være en sann kristen. Men en slik syndsbekjennelse, anger og omvendelse er falsk, og kan derfor umulig gjelde for noe hos Gud.» Slik angriper djevelen deg med alle sine brennende piler i din forpinte sjel.
Så trekker du konklusjonen: Når jeg ikke virkelig mener alvor med min bekjennelse, anger og omvendelse da kan ikke Gud godta min bekjennelse, og jeg kan ikke være en kristen. De ganger du synes at din bekjennelse, anger og omvendelse er meget oppriktig, og du føler en dyp sorg og avsky over synden, og du kanskje til og med gråt, da er alt sammen så ekte, og din anger er slik som du synes den skulle være.
Vi skal straks gå til Bibelen og se hva den har å si om dette. Jeg vil imidlertid først sitere noe for deg som har vært til uendelig stor hjelp for meg selv når jeg har følt og opplevd det slik. Det ble til stor trøst for meg da jeg leste noe av Martin Luther, hvor han sier at også han hadde det akkurat på samme måte. Hør hva han sier (kommentaren til Sal 51:1):
«Men det vil jeg bekjenne, at jeg ofte i store vanskeligheter har bedt med et meget kaldt hjerte og sagt disse ord: Gud, vær meg nådig! Og jeg har tenkt: Du er nok ikke verdig at du skulle rope, skrike og be til Gud. Men allikevel har jeg endelig overvunnet meg selv ved Den Hellige Ånds hjelp, som gav meg disse tanker: Nå vel, du må være hvem og hvordan du være vil, så må du jo be, for Gud vil ikke at du for din verdighets skyld skal be, men for hans barmhjertighets skyld må og skal du be, og derfor vil han bønnhøre deg».
Selv en som Martin Luther måtte ofte bekjenne sine synder med et kaldt hjerte. Vi finner også eksempler på dette i Bibelen. Det var de samme erfaringer som gjorde at Jeremia flere ganger måtte be til Gud: «Omvend meg du, så blir jeg omvendt!» (Jer 31:18). Og i 17:14: «Leg meg, Herre, så jeg blir legt! Frels meg, så blir jeg frelst!» I Lov og Evangelium nr. 10-2015 side 17 Klag 5:21 roper han: «Herre, vend oss igjen til deg, så vi kan komme tilbake».
Den erfaring du gjør når du ser at du ikke engang kan bekjenne, angre og omvende deg slik som du skulle, er den helt grunnleggende erfaring at du har et hjerte som ikke er rett for Gud, og som heller ikke kan være det. Du er så helt igjennom syndig at du ikke engang er i stand til å angre og bekjenne rett. Gjennom disse nedslående erfaringer får du se noe av hvor totalt fordervet du er av synden.
Når en til slutt innser at en ikke engang kan angre, bekjenne og omvende seg rett, da blir det et rop til Gud om at han må omvende meg. Jeg kan ikke engang gjøre dét. Du må gjøre det, Herre! Slik måtte Jeremias rope, slik måtte Luther rope, og slik har alle kristne til alle tider måttet rope, når de innser hvor totalt og helt igjennom syndig og fordervet en er.
Du skal altså angre og bekjenne. Men det er ikke kvaliteten, dybden og smerten i angeren, bekjennelsen og omvendelsen som gjør at Gud tar imot deg når du kommer. Også i alt dette tar Gud imot deg for Jesu skyld, og ikke for din angers eller bekjennelses skyld. Gud tar imot deg fordi Jesus fullkomment angret og bekjente dine synder som din stedfortreder og i ditt sted. Jesus hadde en fullkommen syndeangst og syndesmerte som var velbehagelig for Gud.
Når Jesus bekjente seg til dine synder og gjorde dem til sine og tok straffen for dem, da var det en fullkommen bekjennelse, hvor alt var med. Og denne bekjennelse var til behag for Gud, og på grunnlag av Jesu fullkomne syndsbekjennelse i ditt sted, kan også du komme og bekjenne dine synder for Gud.
Når du har syndet, skal du ikke sitte å vente til du føler en så og så stor smerte og nød over synden. Det ville være like dumt som en sulten mann som sitter ved et bord med masse mat og sier: Jeg er så sulten at jeg kan ikke begynne å spise før jeg har blitt litt mindre sulten.
Du skal straks fly til din Far i himmelen og bekjenne alt sammen, uansett hvor kald og død og lite oppriktig du kjenner deg, og du skal vite at han tar imot deg, ikke på grunn av kvaliteten og dybden i din anger og bekjennelse, men på grunn av Jesus. Det er for øvrig på dette grunnlag han tar imot deg også de ganger du synes din bekjennelse og anger var både dyp og oppriktig.
Kjennetegnet på en rett syndsbekjennelse og anger er to ting. For det første at du tross alt bekjenner din synd med det rette navn for din Far i himmelen og ikke skjuler noe. Og for det andre at du tror at han tilgir deg, ikke på grunn av deg, din anger eller syndsbekjennelse, men for Jesu skyld.
Min erfaring er at jeg ofte kjenner meg både kald og likegyldig når jeg bekjenner mine synder. Det er synden som har gjort dette med meg. Men så kan jeg oppleve og kjenne en dyp og inderlig smerte, nød og sorg over synden kanskje flere dager senere, og noen ganger svært lenge etterpå. Og det er en frukt av Den Hellige Ånd i våre hjerter når vi får erfare dette. Da får vi erfare noe av Åndens renselse og fornyelse av vårt indre menneske.
Men dette er en frukt og en følge av at jeg kommer til Jesus og tror at han tilgir meg alle mine synder for Jesu skyld, selv om jeg er både lunken, død og kald. Det er altså bare ved at vi tror evangeliet og hviler i nåden, at det kan bli en virkelig smerte over synden i vårt hjerte. Men dette er en frukt av at jeg tror evangeliet og løftet om syndenes forlatelse, og ikke en betingelse for at jeg skal få komme.
Til slutt vil jeg si at det alt til syvende og sist dreier seg om, er at grunnlaget for at du kan være en kristen, og at du alltid kan gå til din Far i himmelen, til enhver tid og uansett hvordan du måtte ha stelt deg, føler og kjenner deg, er Jesus. Du kan komme til ham for Jesu skyld.
Jesus har ordnet en frelse som er så fullkommen at den har tatt høyde for alt det synden har ødelagt i ditt liv. Dette gjelder alle de ting vi nå har snakket om, de synder du gjør etter at du har blitt en kristen, det at du synder med vilje og gjør samme synd gang etter gang, det at du er så ødelagt av synden at du ikke engang kan angre og bekjenne rett engang. Alt dette har Jesus ordnet opp i.
Nettopp fordi vår synd var så stor, og fordi vi er så totalt fordervet av synden, nettopp derfor måtte vi ha en stor frelser. Nettopp derfor kostet det Gud så mye å frelse deg. Det kostet hans eneste og kjære Sønn, Jesus Kristus.
Av Konrad Fjell